Tidlig krøkes....

I dag forstod min lille "nesten 5 åring" ironi. Dvs hun har kanskje forstått det en stund, men idag definerte hun det og avslørte for sin mor at hun forstår det.

Hun var trøtt og i kranglehumør. Jeg satte hardt mot hardt og ga meg ikke i ordvekslingene som føk mellom oss. Her i huset må jeg velge mine kamper og denne valgte jeg. Det ble litt typisk frekk svaring fra "nesten 5 åringen" av type:
"Det veit ikke du."
"Den som sier det e det sjøl."
"Alle menneska kan bestemme over seg sjøl."
Jeg: Men du er et barn......
Hun: Barn e åsså menneska, og menneska bestemme over seg sjøl".
Det var da faren uttalte passelig sarkastisk: "Trivelig!"
Hun: Når noen sir trivelig når man egentlig e sur, så betyr det ikke trivelig. Det betyr at man e sur.

Ja, og det har hun faktisk helt rett i.

Må bare avslutte med å si at vi fikk en fin prat tilslutt om hva voksne kan oppfatte som frekt å si når barn sier det. Jeg vet ikke 100% sikkert at hun forstod det denne gangen. Kanskje litt. Hun nikket og var enig, men jeg kan jo ikke måle det her og nå- ei heller der og da. Men det jeg føler meg trygg på er at det vil synke inn tilslutt. Det er en uslipt diamant jeg har fått ansvar for. Det skal være sikkert og visst. Hun er verdens mest sjarmerende lille jente, og hun kan være mammas lille troll. Det gjelder å bane vei slik at man får fram den fantastiske jenta hun er. Dette er en jente med stort mot, stort hjerte oger en energisk og kreativ sjel. Hun kan styre og styre sånn at jeg får fnatt, men imponerer sin mor over hvor stor og selvstendig hun er. Ja, den samme selvstendigheten frustrerer meg også noen ganger- når hun viser sin styrke, stahet og kraft gjennom sin egenrådighet. Innrømmer det. Men hun har lært meg mye om hva som er ting JEG må jobbe med- hvor jeg må lære meg å stole på henne selv om alder tilsier hun er for ung.

Herlig å få muligheten til å bli ordentlig godt kjent med sånne fantastiske små mennesker som døtrene min er. Denne gangen handlet dette om min eldste- en annen gang kommer jeg til å skrive om min yngste. De er begge fasinerende små mennesker som virkelig har berørt meg- veldig. De er kommet fra meg it ut av meg- men de er egne individ med egen vilje og egne drømmer.

Helt tilslutt:
Hun skrev brev til julenissen UTEN hjelp her om dagen.
iulenisn.
*stolt mor*

Jul, mat og smaker som endrer seg.

Jul er mat- fråtsing av mat. En kan si hva en vil, men jul uten tradisjonsmaten hadde vært rar jul. Og alle har visse ting de mener MÅ være tilstede for at det er jul. Det være seg middag, pålegg, kaker eller snop.

Allerede som unge var julefrokosten viktig. Nesten mer viktig enn selve julemiddagen. Det å dekke på og spise lenge. Ha alle sortene med pålegg og tilbehør på bordet og bare kose seg lenge. Sitte med bordet til det verket i rumpa, og spise mye mer enn det egentlig var plass til. Jeg husker vi drakk te og hadde tekanne med varmer under på bordet. Vi var ikke tedrikkere på åttitallet. De voksne drakk kaffe- bortsett fra når vi hadde julefrokoster. Da stod tekanna der. Og sitron i skiver.

Jeg må ærlig innrømme at av alle de deilige sortene som lå linjet opp på bodet så spiste jeg bare det vi kalte "kokelår", altså kokt lammelår man skar påleggskiver av. Kokelår med majones og agurk. Brødskive etter brødskive- dag etter dag.

Så en gang på åttitallet innførte vi Edamerosten til julebordet vårt. Den runde, røde osten vi bare fikk tak i til jul. Den var så god. Nydelig, syns jeg. Jeg spiste og spiste. Edamerost og kokelår. Om hverandre. Husker at vi snakket om dette nye vidunderet- både innad i familien og med andre folk også. At vi følte oss nesten litt trendy som hadde innført Edamer til den norske jula. Vestnorske til og med.

Vi vet jo alle hva som skjedde mange år etterpå. Edameren kom i butikkhyllene som fast sortiment. Jeg har ikke kjøpt den på mange mange år. Hverken før eller etter at den kom som helårsprodukt. Jeg har nemlig visst jeg ble alene om å fortære den store, runde osten. Men i år.....

Jeg kjøpte meg en hel stor svær rund Edamerost. Gledet meg til å ha den røde juleosten på bordet........

.......Og jeg syns den er tørr. :-(
Skikkelig også.
Den er rett og slett kjedelig, litt smakløs og tørr.

Er dette det ultimate bevis på at barndommens jul ikke er som man trodde eller?

Smålighet og hevngjerrighet.

Julaften. I dag. Her og nå. Akkurat nå. Og med overskrift smålighet og hevngjerrighet. På mange måter henger det sammen. Kan gjøre det. Den lille episoden jeg tenker på handler om jul, julaften og gaver. Jeg velger å skrive om den - her til og med- så jeg kan komme over dette og la vær å bry meg etter at jeg har trykket send.

Folk er som de er. Og sånn er de om det er jul eller ikke. Likevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir påvirket av det. Blir lei meg, skuffet og såret. Og signal kan faktisk om mulig virke sterkere når det er jul. Alt skal jo være så rosenrødt og koselig "når det er jul". Ikke at jeg mener man skal feie ting under teppet bare fordi det er jul. Men i noen tilfeller går det an å se ut over seg selv og legge lokk på ting eller vifte med det hvite flagget. Men er ikke den egenskapen tilstede hos et menneske i utgangspunktet, så er det jo bare dumt å forvente noe som helst. Sånne folk er det bare å glemme, leve videre uten og heller være glad for muligheten til et liv uten det.

I år har et menneske fått seg til å gjøre en liten, men likevel en slags merkelig hevngjerrig handling mot meg. Syns jeg. Sånn opplever jeg det. En enkel liten handling som viste seg som et effektivt og sterkt signal. Et menneske valgte nemlig arrogant og galant å la vær i kjøpe julagave til meg. Bare til meg. Og det på er forvridd og urimelig grunnlag på toppen av alt. Dette menneske er det egentlig ville være naturlig å veksle gaver med. Vertfall dette året. Et annet år er kanskje ting anderledes. Men i år hadde det gjort seg om vedkommende kunne oppføre seg ordentlig mot meg. Dette menneske sitter ikke engang på nok informasjon til å ha rett til å dømme meg. Det føles mildt sagt urettferdig. Men det er fint for den som kan sitte på pidestall å klappe seg selv på brystet. Være fornøyd med seg selv. Sitte å dømme andre og selv være så på alle måter bra i egne øyne. Det må føles godt det. For denne personen.

Jeg er litt skuffet og såret. Jeg er det. Men heldigvis har jeg bestemt meg for at i kveld handler alt om ungene. Alt. Det er heldigvis det siste man husker best, så derfor føler jeg meg trygg på at jeg kommer til å glemme dette om en stund. Det er nok noe i uttrykket "om 100 år er alt glemt" Jeg velger å endre benevning og skal glemme om 100 minutt. SKAL.

Ny konto.

Jeg skal opprette meg en ny konto.
Den skal jeg fylle.
Der skal jeg spare til dårligere tider.

I perioder kommer jeg til å spare mer enn andre perioder. Jeg skal begynne å samle på kompliment. Rett og slett de små glimtene av andres ros og velvilje. Det er viktigere enn som så å huske dem. De er konkrete tegn på at noen har sett en. Du får ikke kompliment om du blir oversett. Så enkelt er det bare. Og samtidig er kompliment ressurser og midler man trenger når hverdagen er grå og trist.

Å gjøre et uttak på kontoen en gråværsdag måtte jo være balsam for sjelen.
Jammen skal jeg det.
Nå skal jeg lage sparekonto.
En konto som bare er min, og som bare JEG kan dra nytte av.
YES!!

Da nissen glemte den ene.

Hva er verre enn å bli glemt av nissen? Jo, det er å være den eneste nissen glemte.

Som så mange andre foreldre har jeg falt for fristelsen og nesten truet mine barn som at nissen følger med om de er snill eller ikke. Og jeg har sagt jeg har telefonnummeret til nissen. (Innrømmer at den er inspirert av Frustretre fruer og ho der firebarnsmora som forøvrig er min favoritt. Men nok om det.)

Hos oss er adventskalender i praksis en liten gave i trappa hver morgen. Det er nissen som legger den der som et tegn på at vi nærmer oss jul. Han legger såklart kun pakke til de som er grei. Og nissen han følger med. Følger godt med til og med. Nissen vet nemlig alt. .

Så her en morgen stod jentene opp på ulike tidspunkt. Dette er i og for seg ikke unormalt. Ho eldste fikk en liten sjokoladenisse i sølvpapir. Så kom ho yngste på 3 år. Jeg så at ho satte seg godt tilrette i en stol idet jeg gikk på badet for å hive klær i vaskemaskinen.

Plutselig hørte jeg først et hyl. Det for gjennom hodet mitt: Grrrr....kan aldri storesøster lære seg å kutte ut å klype eller dulte når jeg snur ryggen til. Småirritert rundet jeg hjørnet for å drive den daglige konfliktløsningen som må til for å overleve dagen.
"Wææææææ...", hørte jeg
"Wæææ......, det er tomt. Det er ikke nåkka i posen"
Det gikk kaldt nedover ryggen min....Er det mulig? Har jeg glemt å legge i den ene posen? Kan det være sant? Jeg gikk kanskje fire lange forte steg mot stolen der hun satt. Kjente en klump i magen som vokste. Og vokste og vokste. Bildet av meg selv der jeg stod ved benken og fylte oppi posene for gjennom hodet. (Har nemlig kjøpt noen ferdigposer beregnet til kalendergaver på Nille.) Jeg husker jeg gjorde det i full fart- som med alt annet jeg gjør. Full fart- jeg er jo effektiviteten selv når jeg skal gjøre noe. Kunne jeg virkelig ha glemt å legge i en pose? Jeg var på dette tidspunktet enormt fortvilt. Jeg stresset i tankene: "Hvordan skal jeg løse dette? Hva skal jeg si for å jukse dette til uten å røpe meg? Røpe nissekonseptet. Røpe selve julemagien for de små. Fortvilt var jeg. Virkelig.

Jeg satte meg på huk foran den lille jenta som var oppløst i tårer. Tok rundt henne og klemte....Klemte jenta med den tomme kalenderposen. En god mammaklem, mens jeg sorterte alternativ for å løse denne fadesen. Hva gjør man i en sånn situasjon?

Da så jeg det- nissesjokoladen hadde sklidd ut av posen og ned ved siden av henne. Den lå der godt skjult i koseputa hun bærer med overalt. Kan noen tenke seg hvor lettet denne mora var? Selv søstera skjønte alvoret som holdt på å utspille seg denne morgenen. Hun tok rundt søstera og holdt også på å begynne å gråte hun også. For hva er vel værre en at nissen faktisk har gjort alvor av å ikke legge gave til et barn en morgen før jul?

Dagens fangst.....i senga til et barn.

Pez-figuren og barbiene var i da erstattet med intet mindre enn tre ulike spill strødd rundt i senga. Spillebrikker av ymse art i skjønn forening. Bamser og bøker var der ennå. Ho stod opp og sa til meg: Mamma, jeg har litt mange ting i senga. Det er ikke plass å sove. Å ja du har det ja.......

Senga til et barn

Senga til et lite barn er en institusjon. Et eget liv kan man si. Jeg skulle rydde og reie opp senga til minstejenta på 3. Jeg reier ikke ordentlig opp hver dag, men jeg tar en grovrydd kver kveld når jeg putter henne i seng. Så dette var "skatter" fra en dag til neste- stort sett.

1 smokk
4 prinsesseblader
4 ulike bøker- en av dem boka om Ludde.
1 bil
1 pezfigur- sånn hylse til å ha pezdrops i.
2 barbiedukker
5 bamser i ulike størrelser
3 små disneyfigurer i plastikk

Kan noen fatte og begripe at det er plass til å sove?

Masse vind

I dag er det meldt storm. Og ute pisker hagl eller regn mot ruten. Guri jeg er glad jeg kan være inne. Vet bare jeg skal skrive ferdig her for så å hente meg en genser og lester. Jeg kan godt forstå at enkelte er redd når det er mye vind. Jeg er ikke det, men jeg gjentar: Jeg er glad jeg kan være inne i kveld. Brrrrrrr.......så kaldt. Fryser bare jeg HØRER vinden. Det er nemlig ikke kaldt inne her, men brrrr....jeg fryser.

Skitur med pseudotvillinger

Jeg har to jenter som er tett i alder. Det er 1,5 år mellom dem. Søsken født med såpass kort mellomrom er litt spesielle søsken. De kalles pseudotvillinger. Eller "liksomtvillinger" De er så lik i alder at mange problemstillinger er lik tvillinger født samme dag.

I kjølevannet av dette kan enkelte ting bli litt vanskelig for den eldste. Feks om den yngste lærer ting den eldste egentlig skulle fått til eller mestret bedre i kraft av å være den eldste. Det kan være seg å lære å lese eller å sykle. I dag fikk vi den i fanget da jentene skulle ut å prøve skiene for første gang i år. Begge har like barneski du snører på skoene.

Med stort mot og godt humør ble ski spent på. Mora snakket varmt om hvor artig det er når man faller og hvor god man blir av å dette litt. Med fjoråret frisk i minne tenkte jeg det var lurt å si at man SKAL dette sånn at ingen ga opp og la seg langflat etter først fall. Etterhvert var skiene på. Der stod vi på rekke og rad stilt opp etter alder. En eldste først- etter sterke føringer fra...ja du gjetter riktig...den eldste. Derfra dalte humøret i ekstrem fart....

Jentene måtte gå i hver sin retning. Den yngste med et lurt lite smil om munnen satte ene foten foran den andre og kom seg framover på et vis. Falt i ett. Det skal sies. Og var ikke bare storfornøyd med å dette, men reiste seg både med og uten hjelp og fortsatte. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en liten skitur- i en 3årings perspektiv. Det ble en stor runde på plenen.

Den eldste:
"Åååååå...jeg får ikke til".
"Ok", sa mora. "Dra foten lags bakken så sklir du fremover".
"Nei, det er ikke sånn det skal være for jeg har sett dem går sånn her". (og hoppet mens skiene føk i hver sin retning, og klasket begge stavetupper i bakken . Jenta kom ikke av flekken. Datt så på rompa, men hadde "tegnet og fortalt " såpass klart at jeg skjønte hun hadde sett på skisport på tv og skøyteteknikk)

Hvordan forklare en liten påståelig sjel at man må krype før man går?

"Ååååå, æ ville jo heller gå i den store bakken."
"Men lille venn, du må nesten øve litt på å gå på flaten her først"
"Nei, det vet ikke du!"
(Nei vel, men det gjør altså du, tenkte jeg, men sa det ikke )

Jeg prøvde å godsnakke og sa : "Hør litt på meg. Jeg har tross alt gått litt på ski. Kanskje det ER litt lurt å prøve mamma sitt forslag".
Innimellom holdt hun seg hardt for ørene og sa. "Æ høre ikke, æ høre ikke". Så kom det: "Mikke Mus er en voksne mann. Han er ikke en gutt". "Ehh...hæ? Hvorfor snakke du om han nå?" Svarte jeg litt overrasket over samtalens vendig. "Du sa det. Du sa Mikke Mus var en gutt Og det er han IKKE førr det vet æ". (Og med de ordene skjønte selv jeg at avledning er det langt bedre triks enn å snakke fornuft.)

Men altså sånn parlamenterte vi en stund for hun SKULLE i bakken. Jeg fikk overtalt henne til å ta en mindre bakke. Så jeg bar ski og staver og jenta slentret etter litt molefunken og med en stemme som var alt annet enn storfornøyd.

Nesten på topp i den lille bakken: "Åååå, jeg har så vondt i føttern". (Hvorpå hun la seg ned)
"Ok", sa jeg og satte skiene fra meg kanskje en kort meter fra toppen av den lille bakken.
Nei, hørte jeg en bestemt stemme si og jenta reiste jeg og gikk til topps. "Her skal vi starte!"
Ja, greit nok for meg. Jeg la skiene fra meg sånn at hun hadde stiv kurs i god klaring fra bilen vår som også stod der.
"Nei ikke der- her" ( Halvmeter lenger bort)
"Vil du renne på ski må du nesten komme hit". Etter litt frem og tilbake så kom hun endelig.
Satte skiene på og gikk to skritt ned i bakken for å ta i mot.
"NEI, pass deg så jeg ikke kjører på deg. "
"Jammen, jeg tenkte jeg skulle ta imot deg".
"NEI!"
(sukk, neivel)
Stavtak og en halv meter lenger ned- boms i bakken.

"Skal jeg hjelpe deg opp?"
"NEI! Jeg har bare skipause!!!!!"
"Ok, den varer til jeg har telt til ti for du vet jo ski rimer på ti." (hihi..hun godtok det)

Men så var det feil at det var tråkket i bakken og hun kunne komme til å kræsje med bilen og og og og og....Jeg tok tak i henne bakfra og holdt et godt tak rundt magen og førte henne med bakken. Hun fikk på en måte forsøkt å renne ned. Vel nede var det å godsnakke for å gå videre over plenen.
"NEI! Jeg vil heller gå på veien for der e det is". Isen var jo som all is skal være- glatt.
"Nei, mamma jeg kan jo ikke gå her . Det er for glatt."
" Jeg kan løfte deg opp på plenen igjen hvis du vil?"
"Nei det går ikke for ho lillesøster har bedre ski enn meg."

Og her var selve kjernen uttalt. Hun blir så lei seg og frustrert når hun ikke får til. Det er bare ekstra salt i sårene at lillesøstera klarer seg greit. Når man i tillegg er liten sjel som ikke takler å ikke få til så blir det veldig leit. Alt blir feil, og alt er pyton.

Poenget er at dette er en av mange lignende historier fra vårt hjem. Lillesøster er tidlig ute med motoriske ting. Er utpreget en fysisk jente og gjerne nesten før storesøster i alle sånt. Dette kunne vært histoien om da de fikk sparkesykkel, eller da de lærte å stupe kråke.

Pepsi max.

Et par ting er rart med Pepsi max.
Skummer når du:
1. Heller lunken Pepsi max i et glass.
2. Legger isbiter først i glasset og heller brus i etterpå.
3. Bruker pappglass.
4. Heller i plastglass.

Kan umulig være en veldig helsebringende drikk det der.....

Å gå i ring.

Noen ganger når jeg har en konflikt med noen og det er sånn at konflikten forblir. Den løses ikke.Det går ikke an å bli enig- rett og slett. Man er like uenig når man startet som når man påbegynte diskusjonen. Da kaller jeg det "Å gå i ring"

Men det er litt rart å si det sånn på en måte. For går man i ring så er ting konstant. Da er problemet nøyaktig like stort når man når punktet i diskusjonen(sirkelien) hvor man startet. Og sånn er det runde for runde for runde.

Men sånn jeg ser det så skjer ett av to idet man når første- andre-tredje runde: Man kommer enten blittelitt nærmere eller bittelitt lenger bort fra hverandre. Går man nærmere så blir jo på en måte svingene i sirkelen krappere og mindre eller som en spiral kanskje? Går man i motsatt retning og havner lenger fra hverandre blir sirkelen mer som en elipse, tenker jeg. For hver runde så bøyer man litt ut av den perfekte runde sirkelen og beveger seg bort fra den andre parten.

Så hvorfor kaller man det å ikke komme noen vei i en diskusjon å gå i ring- en spiral eller en elipse er ikke det samme som en ring.

Fra en salme.

Jeg er ikke religiøs likevel har ei setning fra en salme dukket opp i tankene de siste dagene: "Han gikk den tunge veien". Riktignok fra en salme om en helt helt annen høytid enn den vi går mot.

Jeg har vært i en merkelig stemning og livssituasjon over en tid nå. Den har gjort at jeg på endel områder ikke kjenner meg selv igjen og at jeg må trø noen nye veier. Trå på stier jeg knapt har satt foten på før. Skremmende, men jeg har nok litt godt av det.

"Han gikk den tunge veien" Det sier noe om tid. Ikke nødvendigvis reell tid, men hvordan man opplever tiden. Det at ting er tøft og vanskelig en periode gjør jo at tiden går forferdelig sakte. Man lengter til bedre tider og ting går sakte, sakte, sakte fremover. Musesteg mot lyset.

Og jeg går musesteg.. Setter en fot foran den andre og går frem. Likevel er stien så glatt at jeg slir bakover innimellom. Men jeg må bare fortsette. Fortsette å gå musesteg til jeg makter å lange ut litt mer enn akkurat nå. Men jeg bør ikke klage så lenge ting går framover.

Busstur

Det er ikke så ofte jeg tar bussen. Men det hender no og da. Det slår meg at jeg alltid har enormt mange inntrykk og tanker etterpå. Det skjer noe når man tar buss altså.

Sist jeg tok buss var alle seter opptatt. Ikke at bussen var full. Den var vel mer halvfull. Men det satt minst en person i hvert sete- oftest ytterst. Tomme blikk som møtte mine tilsa at jeg bare fortsatte og fortsatte å gå bakover i bussen. Og havnet bakerst på cowboyrekka. Ikke min favorittplass, men pytt. Man har vertfall god utsikt.

Etter en stund gikk ei av og ei ny kom på. Hun satte seg på det ledige setet som var setet på skrå foran meg. Mao det nest bakerste setet. Og en ganske kraftig søt parfymelukt svivet mot meg. Jeg kom på hvor mange ganger jeg har blitt kvalm på bussen av andre sin parfyme.

Spesielt sist periode jeg bodde hjemme hos mamma og ei som brukte Poisen og røykte kom på noen stopp etter meg. Den kombinasjonen gjorde meg like grønn i trynet hver gang. Det ble bare for mye av det gode.

Så gikk det en stund og lukten ble erstattet med DEN sure fisen. Og hva skjer? Jeg vet jo at JEG ikke har sluppet den. Men kommer noen nye pasasjerer til vil de jo tro det er meg- tenker jeg der og da. For lukta er jo rundt meg akkurat da. Og for en eim. Jeg holdt på å kveles på den etterhvert tette bussen.

Busser opplever jeg som litt tett også om vinteren. Varmeapparartet er skrudd opp og folk avgir varme og fuktighet pga våte klær og sko. Og stanken ble og ble og ble rundt meg. Så satt jeg der og funderte: hmmmm...hvem er rettmessige eier av lukten? Er det hun som kom sist? Er det han i den litt slaskete jakken og det langt litt fettete håret? Er det han gamle mannen? Hvem? Og ingen andre ser ut til å la seg affisere av lukten. Og den er virkelig påtrengende.

Etterhvert klarer jeg ikke late som ingenting mer. Jeg vet jeg laget grimasje og stakk nesen godt ned i skjerfet. Det hjalp ikke nok, så jeg trakk det like godt over halve ansiktet. Fant ut at diskresjon får bare være. Jeg må berge ansikt. Poengtere at det ikke er meg. Andre kan jo ikke vite det. Sitter jeg å later som ingenting kommer jo vertfall noen til å tro det er meg. Så jeg sitter der bakerst på bussen å lar det stå til. Jeg er fjortis med snurtent grimasjetryne og ansiktet begravd i sjerfet.

Det er da jeg kommer på en pinlig episode fra da jeg satt i kassa på butikk. En litt ekkel skitten mann kom i min kasse og han slapp DEN sure. I min kasse. En lukt som hang igjen lenge og vel. kollegaen min foran snudde seg og strevde like mye som meg. Vi gjorde litt diskret tegnspråk oss i mellom og var skjønt enig om hvem synderen var. Han hadde få varer og gikk. Så kom jeg til å tenke på. No er han gått og lukten er her. De andre kundene tror sikkert det er meg. Og JEG begynte å rødme. Og rødmer jeg først - ja da blir jeg virkelig sprutrød. Det går ikke an å skjule en sånn farge. Ikke bortforklare. Og den forsvinner aldri føles det som. Og hvem virket da skyldig om ikke meg. Å, jeg kunne dødd der og da. Forfengelig og ung som man var.

Det er så mange uskrevne regler og så mange ting som skjer når man busser. Dessuten bare sitter man der i sine egne tanker. Tror man kunne skrevet bok om bussturer.

Søvn

Sove- så enkelt og så vanskelig. Det er så fælt å ligge å vri seg. Jeg elsker å sove. Jeg liker senga mi. Den er myk, varm og deilig. Den er stor. Det er ikke noe sånt som skulle tilsi at jeg ligger der våken og ser i taket, vrir meg og tydelig ikke klarer å finne den rette sovestillinga. Finne roen.

Jeg kan alle gode råd. Har hørt dem mange ganger. Prøver dem også -unna for unna. Men de er kun og bare råd. Ikke gode. Ikke akkurat da. For når jeg ligger der så ...ja så ligger jeg der. Gode råd får bare være for de hjelper ikke akkurat da. De bare stresser meg.

• Telle sauer.
• Ikke drikke noe med koffein seint på kveldene.
• La bekymringene ligge.
• Meditere
• Lese noe kjedelig.
• Legge seg før tolv.
• Legge seg før man blir for trøtt.
• Roe ned på kvelden (vel- DET er ikke problemet. Ikke what so ever!!!)
• God natt te.

Jeg kan alle gode råd. Likevel ligger jeg der lys våken. Jeg klarer tilslutt ikke ligge stille mer. Hvor lange skal man vri seg før man gir opp liksom? Hvor lenge skal man høre på det stille huset som virker så fredelig? Jeg må noen ganger gi opp. Bare må. Stå opp å gjøre noe til jeg blir trøtt. Sånn går minuttene og minuttene blir til timer.

Jeg har hatt mange og gode nok grunner til å være nattevåken. Unger som styrer på natta, smerter, tanker, mørketidsprobemer, snudd døgnet, for lyst, for mørkt, for kaldt, for varmt, drømmer har vekt meg for å ikke gi fred, lyder. Det er tusen grunner, og selv hver for seg er de gode nok og problematiske nok til å ødelegge den verdifulle søvnen på natta. Jeg er nok litt var. Sover nok litt lett. Litt for lett.

Har jeg et søvnPROBLEM. Nei, jeg tror ikke det. Men når har man et problem i forhold til søvn-sånn egentlig? Det er jo problematisk å være oppe når jeg strengt tatt burde sove. Det er problematisk å måtte forskyve andre planer fordi jeg ikke får sove når jeg skal. Men jeg skal for all del ikke sette ettikett på ting som ikke er sånn. For da kan det BLI sånn.

Og hva gjør jeg som våken midt på natta når alle andre sover? Ingenting egentlig. Kan ikke si at jeg tenker ferdig de tankene som holder meg våken i senga. Det er ikke det jeg gjør. Ikke så jeg kan huske vertfall. Jeg pleier å se ut over byen og tenker på om noe skjer noe sted. Men alt virker stille. Surfer litt- målløst. Det er liksom ikke så mye å ta seg til. Må jo være stille også. Jeg har andre i huset å ta hensyn til. De sover ikke lett som meg, de andre, men likevel. De trenger ikke våkne selv om jeg er oppe. Men såpass kan jeg si: Det er mye apatisk aktivitet i seine "våkne" nattetimer.

Så langt om lenge blir øyelokkene tunge. Skikkelig også. Men da kan du altså banne på at klokka går mot seks. Da er det ikke vits liksom. For ungene våkner gjerne sånn i halvsyvtiden. Rundt omkring samme tid ringer vekkerklokka hvert tiende minutt. Ikke mitt valg og min ide, men lite å gjøre med. Det bare ER sånn. En av de tingene som bare ER sånn. Da er det gjort på mange måter. Jeg er nemlig lysvåken igjen. Skal jeg nå få sove må jeg gjennom samme "nedsløvingsrunde" på nytt. Det kan for ta en time eller to. Ja, altså en time eller to ETTER at folket har dratt videre for dagen. Dermed går halve dagen til å ta igjen natta. Håpløst.

Men det er sånn det er. Det er mange ting det ikke er så lett å gjøre noe med. Ting som bare ER sånn. De er fastlagte og konstante. Tankene tar man ikke fri fra. Ikke når de presser seg på fra alle kanter til enhver tid. En tar ikke fri fra seg selv.

Avhengighet og abstinenser

Jeg er en avhengighetsperson. Ingen tvil om det. Eller jo på mange måter er det mange tvil om det. Det er nokså uskyldig det jeg er avhengig av- mener jeg da.

Jeg er avhengig av to små rosa vesen som maser hull i hodet på meg hver dag om yoghurt og tyggis og gudan vet ka. Men det er bare så herlig å ha små masetroll i livet sitt.

Jeg drikker pepsi max i bøtter og spann.

Jeg smugrøyker litt no og da.

Jeg har mobilen med meg overalt.

Men sist og ikke minst jeg er avhengig av musikk. Det siste merket jeg den dagen I-poden min sluttet å funke. Den var plutselig og på helt feil tidspunkt fri for batteri. Ergelig nok da jeg akkurat hadde startet på en langre tur. Eller lengre tur og lengre tur. Lang tur i min målestokk da. Samme dag var det noe tull med lyden på dataen så det gikk ikke an å kompansere med å lage en lang liste med mine favoritter på avspilling i mediaplayer heller. Det var en sørgelig dag.

Dataen fikset jeg fort. Med en gang jeg kom på å restarte den var problemet løst. Men I-poden ville ikke. Jeg prøvde ALT. Jeg blåste i hullet hvor jeg kopler inn ladekabelen. Jeg forsøkte alle usb utganger. Jeg prøvde å lade den i bilen. Nei, ikke noe skjedde.

Dette er nesten en uke siden nå. Jeg har savnet den sånn. Guri så jeg har savnet ipoden. Den var så genial, for jeg hadde tilkopling til bilen også. Kunne høre musikk over en radiokanal mens jeg kjørte. Kunne høre mens jeg gjorde husarbeid. Bare lukke alt ute. Plutselig var alt dette borte. Jeg har en mobil som skranter så jeg har vært å sett på en kombilnert telefon og mp3spiller eller walkman eller hva det no heter når det er på selve mobilen. Men ikke bestemt meg. Ikke knødd meg til å kjøpe eller bestille. Mobil er en dyr investering vil jeg si. Vertfall når man vil ha en bra en med til ekstrastæsj til.

Men akkurat no i sted- mange dager etter -prøvde jeg på tull å sette den på lading.....
Woila: Ladingen funker????? Fatter ikke bæret, men da er jeg berget en stund til.
*krysser fingre*

Media sine ordvalg.

Media vet no å hause opp ting som ikke er så altfor mye. Det har vært valg i Danmark sier de på nyheteren. Sitat: "Denne valgtrilleren....." Jada, jeg oppfatter at dette sikkert er voldsomt spennende for våre naboer. Jeg pleier selv å være engasjert når det er valg i vårt land. Og jeg skjønner at de velger å referere om det danske valg i nyhetene. Men "triller"? I et land hvor demokratiet fungerer høvelig bra blir det feil i mine ører å kalle det en triller. Da ser jeg for meg en langt brattere spenningskurve enn et litt uklart resultat i et land som regnes som rikt i verdenssammenhengen.

Nybegynnerflaks.

Sist jeg skrev her inne skrev jeg om kusiner. Jeg slo opp i fremmedordboka på et tilfeldig ord og der glitrer det mot meg. Jeg fikk blod på tann. Ble overmodig og gjorde det samme nå også......

.....KONKLAVE....
Altså en samling kardinaler som skal velge en ny pave.

Voldsomt så akutuelt det var da. Not.

Riktignok kom jeg over en notis et sted som sa noe om at nå hadde Pave Johannes vist seg. Har sikkert noe med prosessen for å få han gjort til Helgen å gjøre. Noe jeg bare gjetter i farten her og nå. Men jeg VET jo ikke. Jeg orket ikke se nærmere på det. For jeg var ikke så interessert akkurat nå.

Så tilbake til denne teite leken min. Jeg innrømmer at da jeg så ordet kardinel forsøkte jeg å jukse litt. Dro blikket nedover siden for å finne ut om jeg klarte å plukke opp et bedre ord. Et som glitret like fint mot meg som "kusine". Et like personlig. Men alle ord hadde med med paveting å gjøre.

Det er ikke min dag i dag. Ikke min ordvalg dag. Prøver igjen i morgen. Kanskje alle gode ting er tre?

"Kusine"

Nå har jeg hodet fullt av tanker igjen. Og de fleste egner seg ikke på trykk. Ikke nå og ikke her. Men jeg hadde skrivekløe. Men hva skulle jeg skrive om, tenkte jeg. Derfor tok jeg fremmedordboka, slo opp og bestemte meg for å skrive noe om det ordet jeg slo opp på.

Ordet ble kusine:
Fint! For en flaks. Jeg har nemlig flere og vi er veldig spredt i alder. Vi er 7 jenter på morsiden og 4 på farsiden. Jeg vil snakke om de på morsiden. Der er vi spredt fra 16år til 38 år. På morsiden er det flere jeg har på en måte vokst opp sammen med. På farsiden kom første søskenbarn da jeg var stor. Og flere av dem kjenner jeg knaptnok i dag.

Vi på morsiden min hører ofte at vi er så lik. Hver gang vi møtes blir det tatt bilde for å dokumentere og vel vel...joda...litt like er vei kanskje. Men litt ønsker vi å opprettholde fellesskapsfølelsen vi bar på som barn. Da jeg var unge opplevde jeg den som sterk. Vi var familiekjær og var mye sammen når vi hadde muligheten. En gang i året var vi sammen hele tiden. For alle mine tre onkler bosatte seg i nærheten av bestemor og bestefar. Mens vi bodde langt unna.

Når jeg tenker tilbake og og så ser på dagens rollemønster og fordeling oss jentene mellom så er vi som en stor søskenflokk. Vi har bestemte funksjoner. En er stjerna, en er den stille og rolige, en er pliktoppfyllende, en er spirituell, en er rebellen. Vi er høye, små, brede, smale, vi er lyse og mørke, vi har slett hår og vi har fall. Vi er forskjellig og vi er lik. Men det ER noe- er noe som binder oss sammen. Både utseende og et udefinert noe.

"Og hver gang vi møtes har vi det bra. Vi er venna for livet og sånne er gode å ha."
Halvdan Sivertsen.

Å være god å snakke for seg.

Det er en kunst å ordlegge seg. Det er gjerne derfor det finnes minst et fint ord for det også- retorikk. Altså læren om veltalenhet. Noen kaller det talekunst.

Og kunst er det jammen. Det er en kunst å få frem ekstakt det du tenker. Bak ethvert ordvalg ligger en kime til tolkning. Bak ethvert velment nøytralt ord og uttrykk kan man se det slik man ønsker- om man ønsker å tolke. Ikke alltid er det sånn, men noen ganger.

Jeg opplever en og annen gang at måten jeg formulerer meg på er mer viktig enn andre ganger. Det finnes mennesker som plukker fra hverandre enhver uttalt setning. De vil ikke forstå virker det som. Eller kanskje mer at de vil forstå det på sin måte og ferdig med det. De vrir på den minste lille ting. Og det slår meg at akkurat i møte med sånne mennesker er mitt ønske så utrolig mye sterkere i forhold til å bli forstått og oppfattet rett slik jeg tenker det mitt hode. Men i en god del tilfeller mener jeg meg feilsitert etterpå. Jeg spør meg stadig- er det meg eller motparten? Og såklart er det ikke enten eller. Jeg kan nok ofte si ting enda mer korrekt. Si ting mer utdypende. Være enda mer nøye når jeg velger ut synonym. For det er det man koker det ned til- valg av synonym.

Du kan være så god til å kommunisere som bare det. Men det nytter ikke om motparten ikke er mottakelig. Det hjelper ganske enkelt fint lite å være nøye med ordvalget hvis ett eller annet blokker for å forstå det den andre sier.

Folk er individer. Og individer velger ord etter sitt hode. Og valget tar man utifra oppvekst, miljø, erfaring, bosted, dialekt, alder, utdanning- ja rett og slett mange ting påvirker hvordan man uttrykker seg. Jeg som mottaker må være villig til å imøtekomme at andre tar andre valg enn meg. Jeg må vise interesse og være åpen for dette. Det nytter ikke å blokkere for videre prat bare fordi den andre sa et ord ulikt det du selv ville valgt. Men ett ord kan noen ganger være nok.

Så mao- jeg fnyser litt av ordet talekunst. For det handlet om mer enn bare ene og alene å være god til å snakke for seg. Det skal mottaes også. Men for all del- snakk i vei. Jeg påberoper meg tittelen å være god å snakke for meg i enkelte sammenhenger. Det har andre også rett til.

Å være syk og borte fra jobb

Å være syk og borte fra jobb er langt mye mer enn å være akkurat de to tingene - nemlig å være syk og å være borte. Du er på mange måter borte fra hverdagen. Borte fra den daglig rutine og borte fra et fellesskap der du enten er inne eller så er du ute. Ikke sånn å forstå at de som er tilstedet slik at hjulene går rundt er lite inkluderende på noen måte. Men hverdagen surrer og går sin vante gang selv om du er borte. Og den surrer så fort at de nesten ikke har pust til å registrere at du ikke er der.

Å være syk er å være litt svak. Svakere enn du er til vanlig. Dermed er ordet syk mer enn en diagnose- det blir nesten en egenskap også. Svak er ikke et vedheng som er positivt. Nei , kom deg fort tilbake på jobb så det ikke fester seg ved deg som person.

Å være syk medfører en viss grad eller form for egoisme. Du er nødt å tenke på deg selv først og fremst - uansett hvor mye du vet det koster andre. Det er å sette seg selv høyt nok til at du viser omtanke for den som er svakest, og akkurat mens du er syk er det du som er det.

Å være syk er å ha nedsatt arbeidsevne. Og kanskje feiler det deg noe som gjør at du SER frisk ut eller at formen varierer fra dag til dag. Da må du kanskje slite med tanker om at: Tror de på at jeg er syk eller mener de jeg bare spiller for å ha fri?

Å være syk er å være en belastning for andre mennesker. Noen må steppe inn å overta oppgaver du skulle gjort i ditt fravær. Sånn er det og det skal den syke også leve med.

Å være syk er å møte kommentarer som at : "Jeg er aldri syk. Jeg er aldri borte fra jobb." Ja vel? Har disse tenkt på at de er veldig heldig? Og at det KAN være et tidsspørsmål før de må bite i det sure eplet? Hva skal slike kommentarer tjene til? skal de virke oppbyggende for dem selv. Er det for å klappe seg tilfreds på brystkassen å si at: Her er gutten sin eller jenta si som ikke legger seg ned og klager? Jeg ønsker ingen vondt, men innlevelsesevne kommer også av hvilken erfaring man sitter med i livet. ....

Det er ikke lett å være syk.

x-faktoren

Tror jeg skal ta patent på teorien om x-faktoren. Den er enkel og viser seg å stemme på nytt og på nytt.

Kort fortalt er den sånn: Hvis du er oppriktig motivert og samtidig gjør handlinger som tilsier at du går i riktig retning, er du likevel ikke sikret å lykkes. Det du har gjort fram til dette punktet er ikke nok. Det må en x-faktor til for å lykkes. Hva denne er varierer fra person til person, og fra gang til gang. Det er den siste brikken som får puslespillet til å gå opp. Du vet, den som er borte og som ved et mirakel dukker opp. Det kan nesten føles som en fysisk ting når alt faller på plass og du etter lang tid lykkes med noe.

Ta slanking som eksempel. En person kan være motivert. Betale penger for å gå på dyre såkalte kostholdsendringskurs, men ikke klare å gå ned noe som helst. Men i en litt annen sammenheng raser kiloene av lett som bare det. Alle andre synlige forutsetnigner i livet er like- totalt uforandret. Det er da jeg pleier å si at x-faktoeren har vært inne i bildet.

Du kan ha følt deg sliten og trist over en tid. Ikke fatte og begripe hva som skal gi deg energi. Jada- du lar deg underholde om noen sier vittige ting. Om du ser et morsomt program på tv og lignende, ler du, men latteren når ikke magen for å si det sånn. Så kommer en uventet liten detalj og velter overende alt, og du kjenner tåken er på vei å lette. Hva er det som gjør det om ikke x-faktoren er ute å spiller en et puss igjen?

Jeg liker teorien om x-faktoren. Jeg innser den er farlig om man bruker den som hvilepute. For da lar man liksom andre -utenforstående ting avgjøre sjebnen og sitter stille og lar alt bare skje. Etterpå kan man skylde på hvor uheldig man har vært. Men på den andre siden er det ikke alltid helt sundt å ta inn over seg alle misslykkete forsøk. Hver gang ta på egen kappe listen over utilstrekkelighet. Det er vel så farlig som å sitte å vente på noe utenfra som skal hjelpe en opp å gå- hva nå enn som holder en nede.

Jeg liker min teori om x-faktoren. Brukt i små doser er den fantastisk og livsnødvendig.

Jeg ble tagget.

Jeg fikk melding om at jeg var tagget. Jaha? Hva nå enn det er for noe så er det sikkert noe gøy, tenkte jeg, og her er jeg. Hun som tagget meg skulle visst at jeg er verdens største liste mennenske. Det finnes ikke den ting man ikke kan lage liste over er mitt motto. Og handleliste- genialt.

PHU....jammen ble jeg ferdig tilslutt. Har skrevet på denne i flere dager:-)
Siste som...

1. Sov ved siden av deg i sengen: far til mine barn.
2. Du spiste middag med: jentene
3. Du pratet med på telefonen: mamma
4. Du sa "Jeg elsker deg" til og virkelig mente det: sa det nettopp til jentene mine
5. Overrasket deg: Mamma: I går da mamma ringte og trengte skyss fordi hun satt på sykehuset med gipset fot.
6. Fikk deg til å le: ene sjefen min. Hun er en vittig dame. Kan formulere seg slik at man bare må le uansett hvor trasig tema man snakker om. En flott evne forresten. Og jeg så Christoffer Schau sitt nye program om de 7 dødssyndene. Han kledte seg ut som drag-queen på et tidspunkt. Hans reaksjon da han så seg selv i speilet: Hysterisk morsomt!

Ville du helst...
1. Pierce nesen eller tungen: Ingen av delene er aktuelt, men nesen.
2. Være seriøs eller morsom: begge deler.
3. Drikke hel eller lettmelk: lett, men jeg klarer ikke drikke melk. Og jeg tror faktisk ikke der er sundt heller.
4. Dø i en brann eller drukne: brann. De fleste sovner stille inn.
5. Tilbringe tid med foreldrene dine eller fiendene:

Er du...
1. Simpel eller komplisert: Jeg er ikke simpel, men kan være både enkelt og komplisert å ha med å gjøre. Enkelt til å være så komplisert og komplisert til å være så enkel. Skjønner?
2. Hardcore eller soft: Ole Brum.

Liker du best...
1. Blomster eller godteri: godteri
2. Grå eller svart: svart
3. Farger eller svart/hvitt bilder: svart/hvitt
4. Lyst eller kjærlighet: kjærlighet
5. Soloppgang eller solnedgang: nedgang
6. Non Stop eller Skittles: ingen av delene, skittles vet jeg ikke hva er. sier smarties jeg:-)
7. Være lenge oppe eller våkne tidlig: lenge oppe

Liker du best...
1. Sola eller månen: månen
2. Vinter eller høst: høst
3. Høyre eller venstre: venstre
4. 10 bekjente eller ha to bestevenner: to- så klart.
5. Sol eller regn: en mellomting er perfekt for meg. Liker ikke hverken ekstremt godt eller ekstremt dårlig vær.
6. Vaniljeis eller sjokoladeis: vanilje
7. Vodka eller Jack: vodka

Om deg..
1. Hvor mye er klokken: 13.54
2. Navn: :-)
3. Kallenavn: lille E, vennen, Solstråle, mor
4. Hvor ble du født: Haukeland sykehus
5. Hva er fødselsdagen din: 12.august
6. Hva vil du ha: jeg har en lang liste jeg joober mot å få:-)
7. Hvor vil du bo: et hjem er der mine kjære er.
8. Hvor mange barn vil du ha: Det to jeg har
9. Hva ville du kalt en jente: bortsettfra de to jeg har brukt på mine små, hedda, solveig
10. Hva ville du kalt en gutt: sjur, sigurd, håkon, magnus
11. Vil du gifte deg: nei, ingen planer.

Unique..
1. Nervøse vaner: ja helt sikkert
2. Are you double jointed:hæ?
3. Kan du rulle med tungen:ja
4. Kan du løfte ett øyenbryn:ja
5. Kan du krysse øynene:ja- e veldig flink
6. Rer du sengen din hver dag:nei
7. Hvilken sko tar du på først:venstre
8. Noen gang kastet en på noen:nei
9. Hvor mange penger har du på deg til vanlig:mellom 50 og 200.
10. Hva slags smykker har du på deg:varierer , akkurat no: ingenting
11. Surrer du spagettien din eller kutter du den opp:surrer
12. Have you ever eaten spam: spam- søpplemail? Nei.
13. Favorittiskrem:softis
14. Hvor mange slag frokostblanding har du i skapet:1- burde vært kastet for den er gammel.
15. Hva er din favorittdrikke: pepsi max, kakao, rødvin, øl, eplebacardi,
16. Kan du lage mat:ja- helt grei på...

I den siste måneden, har du...
1. Hatt en kjæreste:ja
2. Kjøpt noe du ikke har trengt: nei faktisk ikke
3. Synget foran mennesker: ja på jobb
4. Blitt klemmet: ja
5. Følt deg dum: ja mange ganger
6. Blitt full: nei- altfor lenge siden
7. Vært høy: ja har stått på en stol feks.
8. Danced Crazy:ja
9. Klippet håret:ja (selv....hmmmm...må huske å bestille meg time for å rette opp syndene)

Min versjon, din versjon og sannheten.

Det hender jeg får høre :
Du overreagerer. Kanskje gjør jeg det. Kanskje ikke. Hvem har rett til å sitte på fasiten når jeg sier i fra om noe som plager meg? Hvem har rett til å nedgradere ting jeg mener?

"Det er din opplevelse av det" Ja, ting jeg sier om en hendelse jeg har opplevd kan kalles "min opplevelse av det" Betyr det at den er mindre sann selv om det er MIN opplevelse av det?

Man sier ofte at det finnes min versjon, din versjon og sannheten. Men en og annen gang er min versjon og sannheten sammenfallende. Derfor blir uttrykk som "Det er din opplevelse av det" en floskel som enkelte griper til når de skal motsi noen. Den kan OPPLEVES som en fin måte å si noe annet på:"Jeg tror deg ikke" eller "Du overdriver"

Skrivesperre.

Jeg har en form for skrivesperre om dagen. Jeg sitter inne med mange ting som jeg brenner etter å meddele. Og jeg får det ikke frem. Hodet er proppfullt av tanker. Jeg åpner bloggen. Titter litt rundt for å samle mot, men nei. Ikke snakk om.

Hvis jeg er et stykke unna daten er det ikke måte på hvor veltalende jeg er i hodet mitt vel å merke. Langt inne i hodet. Blomstrende, vittige kommentarer over spreke tema. Gitt gitt.......

Men de fint formulerte vendinger er trygge der inne. Veldig. For ut vil de ikke. Ikke nå. Ikke ennå.

Lurer på om bloggen er blitt min nye strikking, smykkelaging, tegning, maling...Jeg har aldri hatt en hobby jeg har drevet med jevnt over litt nå og da- hele tiden. Neida. Lange latensperioder avsluttet med en foss av produserte ting. Jeg nærmest murer meg inne når det bobler over. Rart det der.

Og når det holder på å bygge seg opp, så blir jeg irritabel. Jeg skylder på alt annet som hindrer meg- jobb, husarbeid. Hverdag og plikter. Men sannheten er at når det gjelder å skape ting så må jeg boble over for å prestere. Ellers funker ikke lillee.

Jaja..en får bare godta og respektere hvem en er.

Ærlighet varer lengst....?

Hun: ser jeg feit ut i denne kjolen?
Han: NEI.
Hun: Er du ærlig nå?
Han: Ja, du ser feit ut av fettet.

(hihihih)

Utfordring.....

Jeg har fått en vanskelig utfordring av min gode venninne og hobbyblogger i Solskygge- verden. Jeg skal skrive ned 7 ting jeg liker ved meg selv.

1. Jeg liker håret mitt.
2. Jeg liker øynene mine.
3. Jeg er flink til å bry meg om familien min.
4. Jeg husker bursdager.
5. Jeg er arbeidssom og effektiv.
6. Jeg liker overlevelsesteknikken min som er ironi.
7. Jeg liker at jeg har evnen til å roe meg ned med en god bok.

Å kaste

Det er så deilig befriende å kaste ting og tang i skuffer og skap. Det sitter langt inne, men det er helt herlig å kvitte seg med det man likevel innerst inne har visst lenge man ikke har bruk for.

Jeg tenker også - man får bare mer og mer ting. Mer og mer og mer og mer. En dag kommer foreldre og svigerforeldre til å dø. Og da skal flere ting plasseres.

Hva er det vi skal plassere og til hvilken pris? Jo ting- ting noen har satt en eller annen pris/verdi på. Oftest var tingen kjær av andre grunner enn penger. Og sant skal sies- ikke alt som koster er noe jeg vil ha innomhus.

Nei, det er bare å kaste. Det kommer mer ting inn likevel. Ting jeg i både nær og fjern fremtid vil ha problemer med å kvitte meg med. Så mitt nye motto er: Ikke tenk- bare kast.

Ny utfordring- sløyd.

Jeg har grudd meg sånn til den dagen jeg måtte entre en sløydsal....Den dagen har kommet og jeg har startet prosjektet- "lillee skal ikke la seg hidre av at hun ikke er ekspert på området". Det skal vel innrømmes at sløyd føyer seg på listen over utilstrekkelighet.

Men så lenge jeg selv klapper meg på skulderen, og er veldig stolt over initativet, så får det gå. Skal man bli flinkere må man erfare ting. Og jeg erfarer og utfordrer meg selv som bare det. Spennende og litt skummelt. Men jeg oppdager jeg faktisk liker det. Godt til å med. Syns det er litt kult å være kvinnelig sløydlærer.

Så kult at i tankene tar jeg helt av. Det er ikke måte på hva jeg tenker å sette i gang med etterhvert ...hehe.... Men jeg tror jeg skal huske på hvem jeg er og"krype før jeg går". Men det er litt "kult" og jeg er stolt av meg selv.

Det var poenget.

"Mannfolkforretninger2"

Jeg tok nok en runde som en forvirret høne i en kurvstol på byggvareforretning...... Jeg er jo ikke kjempegod på å begregne og forutse ting i sløydsalen. Vel vel....

Så jeg gikk nok en gang inn i mannfolkenes domene. Jeg føk fra avdeling til avdeling uten noen klar handlerute. En motsatt måte av hva jeg ville tatt på en av MINE butikker- en kjent butikk. Den med målfast gange og stivt blikk. Det var mer en med flakkende blikk og som vandret hit og dit.

Så kom jeg til avdelingen som har sagblad. Jeg hadde gjort noen viktige erfaringer som jeg skulle brife med. Og forklarte villig hva jeg kan om temaet. Og så hadde de ikke det jeg skulle ha. BUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!!!!!

Og han kjente meg igjen fra sist. Ergo var jeg vel like forvirra og lost som jeg følte meg. Buuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu!!!

Mannfolkforretninger

Lille E har vært på to ulike mannfolkforretninger den siste tiden.

For ca ei uke siden troppet jeg opp på Bil Tema for å kjøpe nytt batteri til bilen. Herregud. Snakk om å være like forrvirra som en fjert i en kurvstol. Inn kom den ene mannen etter den andre. Målbevisst og rett på hylla. Plukket varen og gikk til kassa. Der vandret jeg hvileløst. Fant ingen betjening. De var såklart "opptatt" med sitt. Langt om lenge fant jeg en ung hyggelig mann som helst ikke ville bli forstyrret i sitt viktige arbeid. Men hadde han noe valg? Jeg som liker å være selvstendig som fy måtte bare legge om stilen først som sist. Det ble påtatte dådyrøyne og en mine som skulle virke litt hjelpesløs. Og herregud, jeg var jo helt på tryne så det var vel neppe så påtatt som jeg vil ha det til. Men hjelp til det jeg egentlig trengte å nei da. Jeg gikk altså frem og tilbake frem og tilbake. Lånte penn og papir, målband. Målte og skrev. Gikk tilbake og målte på batteriene i hylla. Undret på om det var rett og tilbake for å se på noen tall som skulle stå på selve batteriet. For et styr!! Langt om lenge fant jeg det jeg trodde var rett batteri og skulle batale. Da var kortautomaten ut av drift og jeg måtte dra et annet sted å ta ut penger. Vel vel...

Så idag: Har vært på Neuman bygg å sett ut varer til jobb. Jeg skal ha sløyd med elevene mine. Nok en mannsdominert plass. Jeg måtte bare sette opp dådyrøyne og være like hjelpesløs som jeg følte meg. Og med varierende resultat. Han i verktøy og han i malingsavdelinga var så hyggelig og behjelpelig. Men så kom jeg til hoveddestinasjon trevareavdelinga: Han var ikke mye villlig til å reise seg fra dataen. Satt vel å surfet etter den store P. Noe mer sløv skal en leite lenge etter.

Hvordan man har det og hvordan man tar det....

Uttrykket sier: "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det".
Greit nok alt det der. Kjøper det. Høres fornuftig ut, og det er jo logikk i det også. Så kommer hverdagen, og fader så man kan bli utfordret på å følge innholdet. Gitt!!

"Er flasken halvtom eller halvfull?" Min er minst halvtom for tiden. Såpass er jeg overbevist om.

"Tro kan flytte fjell". Ja, da skal man også ha fokusen på plass. Da skal det ikke være en masse andre forstyrrende tanker og element som forstyrrer. For man må konsentrere seg for å evne tro så sterkt at det faktisk skal ha noe for seg.

"Motgang gjør sterk" Ja, klart det gjør- etterpå!

"Det er kaldt når det stormer som værst"

Melankolsk?

Melankolsk er strengt tatt bare et forfinet ord for å være deprimert.

Barnemunn

Dattera på 4,5: mamma- kan gutta være sandala?
Jeg : e...hææ?? Nei, det tror jeg ikke. Men jeg tror egentlig ikke at jenter heller kan være sandaler- kan de det?
HO: Joo- det har de sagt i Askepottfilmen.

(Aha...... Lyspære: Skandale ikke sandaler)
Hahahahaha...

Å skrive en plan.

Nå har jeg sittet med skriving av en plan over lang tid.

Det meste av arbeidet faktisk har foregått i hodet.
Og med å formatere i skjema i word.
Klippe og lime.
Og korrekturlese.
Bla i hobbybøker, kunstbøker, kunst og håndtverkbøker for de diverse trinn.

Litt rart at man kaller det å skrive en plan.

Dørstokkmil

Det kan visst gjerne hete dørstokkmil om å komme i gang med ting. Tror faktisk den er lenger enn ei mil også.....

Par med matchende "grilldresser"

Hva får enkelte til å kjøpe like overtrekksdresser. Eller allværsjakker for den del. Det ser så teit ut. Jeg blir så flau på deres vegne når jeg ser det. De har nesten sluttet å være individ. Sluttet å være kvinne og mann. De er bare...DEM. Det eneste som mangler er sånn kjærestevott mellom seg. Sånn de kan begge stikke handa ned i - holde et godt grep og vandre på rosa skyer inn i solnedgangen. Æsj og pjuk.

Gutter vs jenter.

Man skal være forsiktig med å sette kategoriske skiller mellom gutter og jenter. Likevel er det noe i at det er visse grunnleggende forskjeller mellom kjønnene. Så kan man bruke hele resten av livet på å studere og diskutere hva selve forskjellen er og består i.

Men dette har jeg ved flere anledninger sett både hjemme og på jobb. Gutter tuller og tosker seg for å få jentene til å le. Og jentene de gjør akkurat det- de ler.

Eldste dattera har en fine egenskapen at hun lar seg underholde av ting. Og hun har en hjertelig og smittende latter. Så var vi på tur og møtte en ung, ukjent herremann ved et lekestativ. De fant tonen, og ikke lenge etter hoppet han opp og ned, laget grimaser og min datter lo så hun nesten ikke hadde pust igjen over....vel, sant å si forferdelig lite. Greit, til guttens forsvar han var kanskje bare fire, men likevel. Hun lo inyndende og søtt. Han var tullebukk, men strengt tatt var hun veldig snill. Typisk kvinnfolk. Ja, og typisk mannfolk også. I vertfall slik mine tanker om forskjellen mellom kjønnene er.

På jobb hadde jeg en runde med vitsefortelling. Guttene stod bredbent og tok sitt publikum med storm. Latterbrøl på latterbrøl runget gjennom klasserommet. Jentene satt og fiklet med håret, satt med hendene stukket mellom beina mens de senket skuldrene og gjorde seg litt liten. Vitsen startet ofte med: mmmmm--eee-- Jeg er ikke sikker på om jeg huske den helt , menne menne..... De klarte pånytt og pånytt å radbrekke enhver potensielt god historie.

Og hvor stor forskjell er barneverden fra voksenvarden? Liten i grunnen. Jeg ser for meg pauserommet på jobb opp i gjennom årene- ja på de ulike jobbene jeg har hatt. Og fester, turer på byen. Mennene underholder, og vi sitter passivt og kniser innbydende til våre mannlige sidestykker.

Merkelig fenomen.

Høst

Neida. Det er ikke høst ennå. Men det nærmer seg veldig. Jeg pleier å sette strek ved skolestart. Da er det høst. Men faktisk kan jo sommeren strekke seg ut litt etter det også. I fjor gjorde den det. Men i fjor teller kanskje ikke med tanke på at vi hadde 5 halve dager med sol hele sommeren- helt til første skoledag hvor det plutselig ble 18grader og skyfritt. Nok om det.

Høst er litt spesiell for meg. Ambivalent. Veldig. På den ene siden elsker jeg fargene høsten kler seg med. Det bare åpner seg et spekter man ikke ante befant seg under alt det lysegrønne håpefulle. Det er da jeg virkelig verker etter å ta frem maleskrinet å la jobb være jobb og familie være familie og bare male bort natta. Bare være lillee. Være i mine egne tanker i timer. Deilig.

Men høst er like mye blodsmaken i kjeften til ting får roet seg på jobb. Det er tusen ting å huske på. Lister i alle regnbuens farger for å få med meg alt. Få alt på plass. Alt skulle helst skjedd i går. Jeg vet jo at ting roer seg en periode uti oktober november- til julestresset for alvor setter inn.

Og der er vi inne i kjernen i det ambivalente. Jeg vet hva høst står for- egentlig. Høst betyr at den lyse tiden går mot slutt. At en lang vinter venter. At det kankje er 7 månender med snø og kulde foran meg. At jeg ikke nødvendigvis har en lag, varm og deilig sommer å se fram til engang. At uka består av mandager og fredager og dårlig samvittighet som til enhver tid tynger meg. Lista over alt jeg skulle gjort på jobb og hjemme er lang og vond. Og hodet tungt og hodepinen aldri langt unna.

Det betyr høst for meg.

Overflodens dilemma--

No er det ikke sånn at det gror over hjemme hos meg. Ikke i det hele tatt. Men likevel. Jeg har for mange ting.

I fare for å høres utakknemmelig ut. Jeg har for mange ting. Og for liten lagringsplass. Og overfloden vil ingen ende ta. Slik jeg ser det strømmer det på fra alle kanter og man kvitter seg med det altfor sjelden. Jeg er vetfall for lite flink.

For det første kjøper man litt selv. En og annen ting lurer man med seg etterhvert som fine eller lure ting dukker opp i synsfeltet idet du går forbi noe i en butikk. Slike impulser gjør nok mange flere enn meg. Veldig fristende og veldig lett for.

Så får man ting i gaver. Man blir veldig glad for det. Får dem hos personer man er glad i. Og de har lagt sjelen sin i å finne noe som passer akkurat meg. Men det er fortsatt ting. Uansett hvor mye de representerer av følelser og tanker bak- Det er ting som tar plass.

Så kommer eldre slektninger med ting som de så snilt vil overføre til oss litt yngre. Ting som den og den har laget. Poser med heklete løpere og runde strikkete duker i alle mulige farger. Til og med et komplett brikkesett i lakserødt. Og det er jo DEN som har strikket det.

Og krystall. Askebeger og vaser. Småvaser med så liten åpning at man kanskje kan ha tre roser i den- og da passer den ikke i fasongen. Men det er jo krystall. Må ikke finne på å kaste krystall. Skåler for å ha stående med ...ja nettopp...ting oppi.

Hva er det med ting? Ting meg her og ting meg der. Men kaste det- nei det ville jo være forferdelig. Krystall er jo dyrt. Har jo verdi. Og man har fått det etter DEN. Det kan jo komme på mote igjen. Herregud!!

Bilder. Jeg har nok en forkjærlighet for bilder. Men hvor ofte ser jeg på dem. Ikke veldig ofte. Jeg overtok en svær bunke for en tid tilbake siden. Normale folk vile nok kastet langt fler enn meg. Men ett og annet måtte jg ha bare for å se det gamle interiøret. Herregud- hvorfor det? Og når skal jeg sitte å humre fornøyd og nostalgisk over utrangert interiør fra 70tallet?

Klær. Det kan jo komme på mote igjen. Jeg har klær i alle størrelser fra 7 år tilbake. Klær man kan gå på tur i og klær man kan male i. Heldigvis akkurat den biten har jeg tatt tak i.

Man har for mange ting. Rett og slett.

Gruppeprosesser

Jeg har i mange år allerede latt meg fasinere over hva som skjer i en gruppe. Egentlig alle typer grupper. Og det er forsåvidt jobben min også.

Mange typer grupper er spennende, syns jeg. En gruppe mennesker er gjerne mer eller mindre tilfeldig er satt sammen. Alle grupper har en overordnet felles årsak til at man er satt sammen- være seg alder, interesse- ja hva som helst egentlig.

Du kan dele det inn på mange måter, blant annet i store og små grupper. Tilfeldige og planlagte grupper. Og grupper ledet av fagpersonell og grupper som ikke er det. For å nevne noen.

Jeg har merket meg noe med store grupper satt sammen av høyst ulik og "bråket" samling mennesker. Sammensatt nokså tilfeldig basert på at man liker "å prate skit" om alt og ingenting på nett. Grupper ledet av mennesker med minimal ledererfaring.

Etter kun kort tid ser man tydelig at en liten kjerne utkrystalierer seg. Disse menneskene svarer på hverandres innlegg og høyst sjelden andres. De liker å fortelle at denne gruppa er så bra og så ekstremt hjemmekoselig. Her er det rom for alle, og den enkelte har såklart akkurat denne gruppa som favoritt. Intet mindre. Dersom noen stiller spørsmål ved den gjengse oppfatning kommer det jeg velger å kalle "horden" inn. En til to er "pilspiss" og debatterer med "rebellen" som så frekt har våget å motsi den gjengse oppfatning. Pilspissen er den personen horden oppfatter som intelligent og som har størst integritet. Dette varierer utifra type gruppe og sammensetning forøvrig. Og den er forsåvidt grei. Men må ha lov til å mene ulike ting i en debatt. Og også imot mindretallet. Så klart. Ellers fortjener det ikke å kalle seg en debatt. Men jeg syns det er så rart at det så ofte skjer en utenfor den indre kjernen. Eller rart er det vel ikke, men jeg har bare merket meg det.

Men så til hovedpoenget- irritasjonen min. Så kommer "den grå masse"fra "horden"inn (som jeg vil kalle det) og jatter med. Er så enig så enig med pilspissen innerst i den indre kjerne. Og det helt ukritisk. Etter min mening. Totalt ukritisk. Strør om seg med store ord man sjelden tar i munnen til vanlig i livet. Som trakasering og personsjikane. Mobbing. For ikke å snakke om mobbing.

Det slår ikke feil. Gjentar seg pånytt og pånytt. Og dette er i praksis en nokså effektiv stopper for de store motsetninger innad i gruppa. Det forteller den store, stille masse noe om at- "Huhei: Vær bare enig med kjernen om vil du ha venner her, altså. Og glem det ikke. Gjør du det er det på hodet ut herfra. For det har vi lov til. Vi EIER nemlig denne gruppa. Så vi setter standard og prasidens akkurat slik vi vil det." *fnys* Hvem kan eie summen av mange andre menneskers meninger?

Jeg har lagt merke til et fenomen til. I kjølevannet av at "rebellen" motsier flertallet og da mest i en- til- en diskusjon med "hordens pilspiss"Da kommer en til to inn og kommenterer spydig at rebellen rett og slett er idiot som mener som han eller hun gjør. At hele diskusjonen er latterlig og totalt meningsløs. Dette gjøres mest effektivt med f.eks å be om kaffe. Eller si: gjesp. Eller: Er vi kommet til barnehagen nå? Det finnes mange andre like gode eksempel. Dette var bare et lite utvalg.

Og til sist. Hvor stor forskjell er det så i prosessene i en gruppe i et nettsamfunn kontra en gruppe i RL som vi kaller det på nett? Og når vi strør om oss med ord som "vi" for å markere et tydelig gruppefellesskap og en tilhørighet ser vi at dette også kan virke ekskluderende for de som ikke kjenner seg igjen i bildet kjerne tegner av gruppa?

Og dersom man er i den fatale situasjonen at man blir kastet ut. Ser de såkalte lederne at dette er en form for mobbing i seg selv? At slik maktutøvelse i praksis minner mest om diktatur. At dette er strategiene unger bruker i barnehagen. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er en voldsom mengde idioti ute å går på nett. Og at tittel- så rart det enn kan høres- gjør noe med enkelte. Og at den indre kjerne har et voldsomt behov for å tekke ledelsen fortjent eller ikke. sånn er det- tror jeg.

Sol og sommer

Da ble det sol og sommer i Tromsø. Endelig litt valuta for all den tiden jeg har brukt på å vente og lengte til akkurat dager som dette.

Grunnlag: Joda jeg har tatt lit solarium denne våren. Jeg så meg plutselig i speilet en dag. Det var som å se seg selv for første gang. Plutselig så jeg hvor bleik og tufs jeg så ut. Så det flotte lillaskjæret jeg hadde under øynene. Blæsj!! Rart jeg tok affere....?

Men så kom endelig sommeren. Med mitt ok grunnlag har jeg ikke akkurat hatt bremsa på. OG vågal som jeg er- sol messig......

Idag feks. Dro på stranda og var det i mange timer. Tror nok jeg "glemte" å smøre ansiktet- ja blant annet ansiktet. Er usannsynlig rød på nesen og i pannen. Og hvorfor akkurat der? Hvorfor ikke kinn og ører feks? Jeg ser ikke ut... Rett og slett- jeg ser ikke ut..

I kveld blir det å prøve ut kjerringrådet om aloeveragele og se om det hjelper....Tro om jeg lærer noensinne? Neppe!

Når en dør lukkes, åpnes nye..

Det er jo sånn.... Når en dør lukkes, åpnes det nye. Sånn sier man det. Likevel kan det være så innmari vanskelig å lukke en dør bak seg. Få avsluttet et kapittel.

Men kanskje noen av oss er sånne som ser bakover og andre ser framover? Som type mennesker, mener jeg. Og dermed finnes det mao heldige sjeler som gladelig lukker dører bak seg. Og sjelden ser tilbake.

Å henfalle til nostalgi er ikke bare en god ting- nemlig!

langt borte og nært

Noen gang kan ting langt borte se nært ut. Ja, faktisk også være det. Og de nære ting være langt borte. Rart egentlig. Og litt trist også.

Svartmaling og rømningesveier

Lurer på hvorfor det heter å male ting svart når man problematiserer ting man ellers kunne funnet løsning på. Altså sånne ting andre tilsynelatende greier å finne en løsning på. Skjønner analogien med å male ting svart, men når maler man med svart.....sånn egentlig? Kanskje jeg sitter med såpass vakum at jeg ikke greier komme på det engang. *tørr latter*

Og de få gangene man maler med svart maling- som feks lakker en bil. Ja, da er jo det med tanker om at dette er passende, rett, tøft og stilig i bakhodet. Man står ikke å sprayer og tenker: Jammen svartmaler jeg ting ,gitt. *ler* Men jeg lakker aldri bil så det så.

Når oppstår dette vakum jeg liker å kalle den enormet lammende ubeslutsomheten som kommer nå og da? Jo, når rømningsveien blir uklar, uttrygg og uoversiktlig. Da oppstår vakum...

Eller er dette diskusjonen om høna og egget? Ja, i praksis altså.... Blir det vakum fordi jeg ikke finner løsning eller mangler jeg løsning fordi jeg har fått følelsen av ubesluttsomhet over meg.... Sukk....

Rosa

Hi hi......Jeg tuller om meg og rosa. Om meg og min rosa tilværelse. Jeg som overhodet ikke er en rosa jente lever altså i en rosa verden. Jeg som ikke akkurat har et lyserosa syn på tilværelsen for tiden lever altså med rosa på alle kanter. Det er nesten en dårlig vits.........Men så har jeg blitt litt påvirket og har nok en gang kjøpt meg en et rosa bidrag til klesskapet. En lys rosa hettegenser. thi hi..... Og tro det eller ei. Føler det er et storartet kjøp. Helt enormt fornøyd med kjøpet! Det neste jeg kommer til å tro er at jeg underbevisst har ønsket å være en lyserosa jente hele livet....hahaha!!!

Livet i fragmenter

Jeg har noen ganger følelsen av å springe fra det ene til det andre hvert våkne øyeblikk av dagen. Uten mulighet til å avslutte noe. Det er en vond følelse å kjenne på. Det får meg til å kjenne på utilstrekkeligheten. Velte meg i den- ja altså på en dårlig dag.

Jeg står opp. Dusjer- før jeg er ferdig kledt og ordnet kommer en av to småtroll ned trappa. Da er det å finne klær eller sette på tv eller evt leite fram leker som er blitt sporløst borte i løpet av natta. Morningen går forholdsvis greit. Man kommer i mål. Matpakker blir ferdig smurt og merkelig nok kommer vi oss ut av døra alle mann. Etter unnagjort "melkerute" er siste stoppested min jobb.
Da henger jeg av meg, åpner jobbmailen, pakker ut ting fra sekken jeg hadde med hjemmefra- maten og arbeidet jeg har drasset med. Ser på klokka og finner ut at jeg er nesten for sein på møte som starter kvart over åtte.

På møtet som varer 5-minutter tripper jeg mens jeg sier inni meg taktfast- bli ferdig bli ferdig bli ferdig,.......så springe å sjekke hva dagsplanen er- dobbeltsjekke at dette stemmer med mine to nærmeste kollegaer. Springe å skrive dagsoplanen på flippen-. Ofte må jeg springe tilbake til arbeidsrommet å hente enten glemte papir eller nøkler. Puh- heldigvis er det ikke langt.

Da ringer det inn. Stresser og heneter fraværsboka og går mot garderoben. F.... jeg har ikke med meg penn.. går tilbake og henter en penn. Så er det hysj og opptelling. Vel inne i samling er det god morgen og beskjeder og sang. Når vi er klar til å jobbe er det tusen ting det er de som må ha hjelp til å finne pulten sin- enda den er på samme plass som dagen før og dagen før det igjen. Merkelig fenomen. Puh..... så vil h*n ha hjelp til å prioritere hva h*n skal starte og slutte med. neste er bekymret for om h*n kommer til å bli ferdig. Da ser jeg at to aktive herremenn har glemt at jeg viste dem pulten få minutter tidligere og må avbryte for å stoppe leken. På vei tilbake til utgangspunktet ser jeg ei hand jeg stopper ved. hjelper i full fart og stresser videre. Så spør noen etter ruteark. Det ligger på pulten ved siden av meg. Eva- hvor er engelskarket vi skulle få kopi av denne uka. Det ligger på bordet ved tavla. Ok. Alt ok der. Så ser jeg to søte små sitte å stirre på blyanten sin enda det er 20minutter uti arbeidsøkta. Neimen ****** har du ikke kommet igang ennå? Du Eva i går var han lillebror så artig. Han bare tøysa hele tiden mens vi spiste middag. Eva- kan jeg jobbe på biblioteket denne økta? Eva Eva Eva Eva Eva. Kvart på stopper vi arbeider og samles igjen. Da tar vi opp små faglige drypp vi ser mange lurer på. Eller vi slipper elevene til med diverse fremføringer.

Friminutt. Går etter dem til garderoben for å se at ingen begynner å sloss på vei ut. Det er nemlig veldig trangt der. 38 barn har sine klær og sko der. Ei har faktisk til enhver tid 3 par der- minst. Aner ikke hvorfor. Hver dag småpeprer jeg ang klær som på mystisk vis har havnet på gulvet enda de var lagt i glemtkassa dagen før. Der henger jeg til jeg går å tar pause. Da er klokka ofte 5 over ti. på arbeidsrommet må jeg ta en telefon og enten oppsummere eller finjustere neste økt med kollegaene mine. Så stresse til pauserommet for å sluke maten min. Halv elleve kommer ungne inn for å spise. Da må jeg være matvakt dersom det er mandag eller tirsdag. Fredag er jeg ute fra 10- 10.30. I spisetiden plasserer jeg unger som spiser mens de vandrer rundt. Og beroliger småbekymrete melkedrikkende elever som tror de ikke kommer til å få melk den dagen. Eva- jeg har ikke mat med i dag. Har noen en skive til overs? ****** har glemt mat. Eva det var fritt for skumma melk. Eva kan jeg sitte med den? Eva hva skal vi gjøre i neste økt? Eva når er vi ferdig i dag? Eva får jeg lov å jobbe med arbeidsprogrammet. Eva kan jeg gå på biblioteket å låne ny bok. Eva jeg har matpakken til lillesøster i andre klasse. Er det greit om jeg leverer den nå?

Sånn fortsetter dagen. hit og dit. Fag skifter. Eva hva betyr............. Eva hvem var.......... Hvorfor ...hva.... hvem.......jeg skjønner ikke matten......Eva ditt og Eva datt.

Puh- dagen over. Da ringer det inn til møte. Du har endelig nådd arbeidsrommet med en bunke med papir og bøker. Skal til å sortere og sette på plass.......ring.....finne bok og penn stresse til pauserommet. Møtetid. Info og diverse møter i diverse grupper. Noen ganger trinnet, andre ganger interessergrupper eller det er landskapet som møtes. Så skal noen i ledelsen ha et par tre ord med en om en elev. spør og svarer på spørsmål som spriker i alle retninger hele dagen.

Søren er klokka så mye? Da må jeg bare ta med meg den bunken hjem idag. Den får bli igjen til i morgen. Stress stress stress. Rushtrafikk. Plukker opp mannen og suser for å hente barna. Hvem skal ha hjem hva av klær? Hvem hadde egne leker med ned i dag? Hjem middag....Idet jeg setter på ovnen kommer jeg på at jeg må sette på tørketrommelen for klærne er våte. Jeg rakk bare å legge dem inn dagen før. så begynner jeg å stappe i vaskemaskinen. Da går alarmen. En av jentene hyler til i velkjent stil. Mamma- maaaaaaaamma. Grrrr..... klarer dåkker ikke være alene i to sekund? Freden gjenopprettet og mor har glemt at hun holdt på med klær på badet. Hun ser haugen med post og sekkene med barnehageklær som må tømmes. Inn på badet. Oi- må huske å sette på maskinen. Hører en rar lyd. f.... det er jo middagen som er begynt å koke. Løper på kjøkkenet og avverger at det koker over. Er supersliten i hodet , beina ,ryggen og må sette meg ned. pip pip pip...søren jeg glemte å tømme vannet av trommelen. Nå er det fullt. Samtidig burde jeg stått ved komfyren fordi timing på middagen sier så.

Sånn går hele ettermiddagen. Mamma, mamma , mamma. Mens jeg prøver å rydde etter middag og ordne med klær og ellers rydde innimellom. Innimellom setter jeg meg ned- gjerne med dataen. Og putter inn en kommentar her og der på ting. Rundt åtte detter jeg i en dunge. Ungene har sovnet. Jeg har kveldsmat og stell å rydde opp etter. De sier det er lurt å gjøre ting klart på kvelden? Men er det ikke lurt at mor henter seg litt inn også?

Hvor kommer alt i fra?

Jeg driver å rydder på jobb. Det er en uskreven og god regel som er sånn at når man forlater et klasserom skal alt være tømt. Alt!!! Det skal sies at jeg har tilgode å komme til et tomt rom, men det er muligens en annen sak? Eller egentlig har det alt med saken å gjøre. Da jeg startet i høst var kateteret mitt fylt med penner, fargeblyanter, binders, tegnestifter og diverse diverse. En heklekrok, et par tre synåler, noen sakser, noen tomme timeplaner- sikkert noen som har tenkt at det også var kjekt å ha på høsten. Noen laminerte opplegg for å lære seg gangetabellen bedre. Det var sikkert godt ment. Tanken var nok at jeg ville få bruk for alt dette i løpet av året. Eller muliens har tidspress spilt hovedrollen.

I høst stilte jeg på jobb på ny skole med DE gode forsettene om å ikke dra inn så mye i skap og skuffer....Jeg har allerede fortalt hva som møtte meg. Nå er det sånn at ikke bare kateteret, men også skapet var fylt til randen av diverse kontormateriell som nå må finsorteres og legges på plass.. Plastlommer, konvolutter i ulike størrelser, papir i diverse farger, pappbiter i diverse størrelser, noen bunker med divers kopier vi har delt ut i løpet av året men som det har blitt for mange av. En haug med spill som sikkert mangler brikker, en kurv med skrot som klassen har samlet på i åresvis. Gamle hoppestrikk, badminton, et yoghurtbeger med pinner (?), diverse bokser med ymse innhold som binders, tegnestifter, krittbiter, sikkerhetsnåler, paljetter. diverse skrivebøker som aldri kommer til å bli brukt av min klasse- av typen tusen hjelpelinjer - egner seg i et langt lavere klassetrinn enn deres. Delvis ødelagt tegneseriblader som tydelg har affeksjonsverdi. En perm med noen spill en lærer har lagt igjen. Uten instruksjon. Sikkert også veldig godt ment. JEG BLIR GAL!! Rot og skrot.

Så skal alt ned av veggene. Alt. Hver en teipbit og tegnestift. Alle kurver vaskes og stables. (to sett til hver elev) Alle permen bæres over til neste destinasjon. Hater de siste dagene!!

Dersom dette var alt jeg skulle gjøre var alt greit, men dette skal være gjort på toppen av å flytte egen arbeidsplass til et annet rom, ha dagene gående for elevene og planlegging av neste år. Det er jammen nok å gjøre for tiden.

Hodepine

Nok en dag med hodepine. Dag 3-4 eller er det 5 nå? En lammende hodepine som gir lysflash foran øyene. En dag i en rekke blant flere som tar og ikke gir energi. Som gjør meg smådeppa, og jeg kjenner på at livskvaliteten kunne jammen vært bedre. Jeg får ikke gjort hverken noe nyttig eller noe gøy. Ingen overskudd til hverken mine små eller til ting som kunne gitt meg energi som egenpleie, venner eller hobbyer.

Migrene sier du? Nei, men det må være det nærmeste man kommer. Det er kombinasjonen stress, bekymringer, arbeidspress, bekkenløsning, lite søvn, allergi, sol, trykkende luft, værforandring støtt og stadig. På dager som denne skulle jeg gjerne vært noen andre enn meg. Ikke for at jeg missliker meg selv sånn sett, men på dager som denne tror jeg majoriteten har det bedre enn meg. Dager som denne synker jeg ned i selvmedlidelse. Fristelsen blir for stor. Er for sliten til å stå imot.

Tilslutt: Da jeg opprettet denne bloggen var jeg redd jeg kom til å skrive med bremsa på. At jeg ikke kom til å være den åpne og ærlige lille E jeg er RL. Tror jeg har motbevist dette nå. Who cares. Ingen leser dette likevel;-))

Data

Hva er det med meg og data?
Jeg la nettopp inn bilde i profilen min. Jeg gjorde akkurat det samme som jeg har gjort tre- fire ganger før. De gangene kom bildet over hele siden. Nå kom det i passelig størrelse i ene hjørnet. Hvorfor er det sånn? Hva er det som skjer når det plutselig bare blir rett? Jeg blir sprø.

Jeg regner meg som et normalt oppegående menneske. Jeg har passelig lang utdanning. Jeg har etterhvert mange års erfaring med bruk av data. Jeg er habil på området rett og slett. Likevel. Likevel er det innmari ofte at jeg sliter med sånne teite bagateller. Småting som plutselig og uforklarlig i en neste omgang bare går seg til. Det er meg, data og mysterium i et nøtteskall.

På jobb: Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å slite med ting jeg egentlig kan. Så må jeg nedverdige meg til å spørre dataansvarlig om hjelp. Han kommer til pulten min, og vips i det han bare åpenbarer seg er alt i orden. Tilbake sitter jeg med en flau smak i munnen.

En og annen gang er daten her hjemme "angrepet". Da får oftest jeg sure miner og anklagende kommentarer. De utsagn og "kroppsspråkytringer" er det gått automatikk i. Og oftest har jeg ikke gjort noe som helst. Men tro meg, får vi datavirus er det "på min vakt". Jeg kan sitte på mine trygge, vanlige sider. Men det er bare å sette seg i ventestilling: "Hva har du gjort nå?" Ehhh... ingenting....Det hjelper likesom ikke. For jeg er hovedmisstenkt også uten et tastetrykk. Og det verste av alt er at jeg kan forstå det. På en måte.

Men tilbake til utgangspunktet. Hvordan går det egentlig an at det plutselig blir riktig etter så mange like forsøk. Det skal jo ikke være mulig? Og det er faktisk helt sant: Jeg er langt over stadiet:" Jeg slo den fort av og på" altså........Men jeg tror seriøst jeg kan bli gal av data.....

Grilling i all slags vær...

Tanker tatt sånn fra løse lufta..... (yeah right! ;-)))

Tenk deg at der regner en dag du har planlagt å grille. Og stedet det regner på ligger forholdsvis langt nord. Mao det er egentlig ikke en bombe at det regner selv om det heter vår og mai- samt at det er meld et langt bedre vær.

Hvis du så likevel griller- er du entusiast eller er du rett og slett trassig?

:-))))

Men tankene mine får du aldri.....

Hmmmm....... Jo, det er jo faktisk akkurat det du får- i bøtter og spann. Vær snill og mild og ta godt vare på dem. Jeg deler dem med deg. Men de er mine. Du bare låner dem av meg her og nå.

Jeg blottlegge noe av meg- frivillig- til de som måtte dukke opp å lese dem. Er jeg gal? Neida. Ikke gal, ikke sprø, ikke vågal. Jeg bare legger for dagen at jeg er noe midt imellom høyst normal og smågal pga et hode fullt av rare tanker som spriker i alle retninger. Ikke kom å fortell meg at jeg er vanlig, men si heller ikke at jeg er så innmari spesiell. Jeg er bare en åpen og tillitsfull person som forteller om ting som opptar meg. Smått og stort.

"Jeg gir alt til den rette."

Dette utsagnet er ofte å se i f.eks kontaktannonser. Det er sikkert ærlig sagt. Og absolutt godt ment også vil jeg tro. Men det er det største "pisset" jeg hører. Undskyld språket!!!

"Alt å gi den rette." Hva skal det fortelle? Hva skal det si? Ja, sånn EGENTLIG? Dette er en av mange ting jeg lurer på......

Sier det at personen har tenkt å ofre så mye at motparten bør skjønne at et sånt tilbud ikke kommer rekende på ei fjøl med det første? Og dersom du har tenkt å ofre- er det noe av identitenten til personen igjen da? Glemmer man seg selv om man gir alt? Hva vil det si å gi alt? Har man gitt alt hvis man fortsetter å ha egne meninger? Er det en uselvisk handling man vil formidle med et sånt utsagn?

Til slutt føler jeg for å si at det er smør på flesk å si disse velmenende ordene. For dersom man møter den rette. Den oppriktig rette. Den som ER den rette- ikke den du TROR er det i noen korte øyeblikk av lykke nå og da- men den rette. THE..... Dersom han eller hun dukker opp- ja da gir du jo dette "alt" uten å tenke deg om. Gjør du ikke? Jeg mener det ligger i selve sakens natur å gi "alt" om den rette dukker opp. Det er så selvfølgelig at man trenger ikke skrive det. Og hvis man skriver det- kan det tenkes at man egentlig ikke er typen til å gi så mye av seg selv? At man mest av alt vil overbevise seg selv? Ja eller motsatt- at man legger selvet til side med en gang men treffer noen som minner om "Den rette" og bare sluker "kjærligheten" rått med en gang. Er det å gi alt egentlig ment som en advarsel?

Glad i mat.

Jeg er glad i mat. Sånn er det. Det er jammen lite mat jeg ikke liker. Og dersom noe ikke er øvert på lista, så smaker det likvel helt ok. Egentlig missunner jeg dem som er kresen. Jeg tror helt seriøst de har det enklere. Jeg derimot har fristelser på alle kanter. Må jobbe med meg selv for å ikke småspise hele tiden.

Hører noen ganger om folk som glemmer å spise.- Jeg gjør aldri det. Da sier kroppen i fra. Jeg blir svimmel og kvalm, og tenker mat mat mat mat mat. Joda- klart jeg har sultet meg i perioder. Alle som har anlegg for å legge på seg går i den fella. Minst en gang. Jeg tror jeg har godt i den fella for siste gang nå. Har lært masse om hvor farlig det er å senke forbrenningen. Men guri for en runde å venne seg til at jeg må spise relativt mye for å gå ned i vekt. At jeg som er lubben faktisk fortjener så store mengder mat. Det er en omstilling som har tatt tid. Lang tid. Det er en enormt godt innebygd tanke at man må sulte seg for å gå ned.

Det er ingen mat jeg ikke liker. Men jeg kom akkurat på en ting som er farlig nær "ikke- lista" Fiskepudding. Bu og bu så traurig. Jeg kan rett og slett ikke få meg til å svelge det. Og har kjøpt det bare en gang etter at jeg flyttet hjemmefra. En gang. Og jeg har bodd for meg selv i snart 13 år. Litt pussig at fiskepudding er så lite smakfult når fiskekaker er bra mat. Fiskekaker - ja da har jeg flere gode ideer på å variere. Fiskekaker i brunsaus( eller den er ikke så veldig spennende og strengt tatt aldri utprøvd her i huset, men har den i bakhodet som ide;-), på skiva, sammen med makaroni, med frosne grønnsaker og ikke minst- som burger- Nam!!! Men burde ikke pudding og kaker være stort sett helt identisk? Pussig det der....

Jeg liker best majones under pålegget. Det bare smaker best. Hvorfor det er sånn- aner ikke. Men det bør være underst og det er ikke bare et praktisk hensyn. Hvis jeg skal spise italiensk salat vil jeg helst ha trønderfår oppå. Ikke salami og ikke skinke. Det må være trønderfår. God gammeldags fårepølse. Til pannekaker må det være ertesuppe. Ikke noe annen type suppe. Kun ertesuppe. Sånn kunne jeg sikkert fortsatt. Jeg har mine særegenheter.

Kanskje jeg ikke er så enkel i matveien likevel? Jeg som ikke er kresen og alltid klar for neste måltid.

Helg

Helg igjen!!
Jeg har hatt en 4 dagers uke pga sykt barn mandag. Burde jo være tilsvarende mer opplagt i dag da. Mangler jo tross alt en dag på å fullføre uka- sånn arbeidsmessig. Og dessuten- Fredagene mine er så enkle at jeg bør hviske at jeg er sliten. Strengt tatt. Jeg jobber fra 8.30 til 11.35. Det er igrunnen veldig kort. Har 20 minutter matpause innbarket i de timene. Fredag er en av få dager hvor jeg kan sett emeg å spise i fred og ro. Burde jo være overskuddsgrunnlag så det holder. Men jeg er helt utladet. Totalt!

Det kan vel kalles å være psykisk sliten på en måte. Og det å være så mentalt forberedt på fri at man kjenner seg dødssliten er sikkert en del av den biten. Jeg er uansett helt kake. Blææææ!

God helg, Lille E.

Jobb

Denne uka har jeg jobbet og jobbet. Tirsdag så jeg knapt mine små. Da var jeg hjemom og leverte dem, og dro tilbake, fordi vi hadde møte mellom 1800 og 2200.
Idag dro jeg i halv seks tida og kom tilbake sånn åtte. Dette i tillegg til mine faste vanlige timer.
Da jeg kom hjem satt jeg meg til å rette særoppgaver- hele 5. Jeg har også rettet matteprøver, engelskglosetest og repetisjonsprøve i norske fylker. Men nå er det gjort. Hurra. Tre ganger tre hurra- hurra hurra......Nei stopp no litt.....

Dette skjer hvert år- hvert år- hvert år. Jeg tar gleden på forskudd og tenker at nå kan jeg roe litt ned og seile skoleåret i havn.....Og hvert år detter noe i fanget på meg på slutten. Noe uforutsett. Og jeg tenker- Hva er det i år? Hva har jeg glemt?

Avtaler.....

Jeg mener jeg ikke er noen regelrytter. Heller ikke spesielt vanskelig. Men det er noe irriterende over folk som ikke holder avtaler.

Altså folk må gjerne komme forseint til en avtale av og til. Det er mennesklig.

Noen er alltid sein. Når man vet det beregner man tidspunkt ut fra det. Og mobilen gjør at folk pleier være flink til å gi beskjed.

Men når man har brukt tid på å diskutere ting og blitt enig om noe. Da forventer jeg man er lojal mot det som er bestemt. Grrrr.... så sur jeg kan bli da.

Jentespråk

Jentespråk er ikke favorisert er min påstand. Det er visst for upresist. Vi kan ikke skrive kort og konsist, vi jenter. Men hvorfor skal vi det da? Hvem har sagt at det blir bedre av å kutte ut alt som kan utdype nyansene i det akkurat man vil ha fram. Har de som har fasiten i hodet fått med seg at ulike sjangre krever ulik stil? Javel, men fortsatt skal språket ribbes? Skjønner ikke det, jeg.

Jenter skriver mer som de snakker er min påstand. Og jenter snakker jo mer enn gutter- gjør de ikke? Det er i vertfall en vanlig fordom. Dersom hvis at. Dessuten så men også- faktisk. En masse ekstraord som viktige menn i dress sier gjør at det vi vil ha fram får oss til å virke puslete og usikker.

Når disse smårodene og utdypingene faktisk er med på å få fram flere sider av en sak- er dette da tegn på usikkerhet eller på evne til fleksibilitet?

Mer om rosa og data

No begynner siden å få den rosa "touchen" jeg er ute etter. Dette ligner noe. Knall babyrosa. Upassende perfekt. Upassende fordi jeg fortsatt ikke er så veldig rosa av meg. Perfekt fordi den representerer meg akkurat nå likevel. Mitt deilig ambivalente liv.

Noen sa en gang at jeg har et komplisert forhold til rosa. *ler* Det tror jeg var å treffe spikeren på hodet.

Hva er en rosa person da? I mitt hode dukker det opp en god del fordommer som mer minner om en blanding av Nicole Richie og Britney Spears enn noe annet. Noe blondt og veldig dumt. Eller ei kjærring fra 60 år og oppover som har dusinvis med gyselig nips med rosa mønster. Gamle rosemønstrete kopper og matchende duker og gardiner. Grøss. I vinduet ser jeg for meg de tradisjonelle potteplanetene med roser på- enten ekte eller i plast. Sånn er en rosa person i mine øyne. Passer jeg i noen av disse imagene? Nei, overhodet ikke.

Hvorfor er jeg så opptatt av å verne min rosa verden og tilværelse da?

Facebook

Herrgud! For et teit nettsted. Poke and poke back.... Ja poke betyr da vitterlig å dytte, skubbe, pirke på. Når kunne man det over nett? Latterlig.

Og hva med denne: feks: "Kari is nyter stillheten". Er det norsk eller engelsk? Hva slags kvasi-språk er det? Her roper noen høyt om at sms-språket ødelegger det norske språket. Djisus!!

Må jeg komme inn på vennelista? Her skal tydelig antallet venner si noe om populariteten? Jeg har ikke mange på min liste. Og av de på listen er ikke alle virkelige venner heller. Noen er det og noen var det i aller høyeste grad før i et tidligere liv. Venner som man har mistet kontakten med over årene av helt naturlige årsaker som feks avstand. Men hva med alle: Met through John and Jane Doe? Jeg er glad jeg driter i dette- egentlig. Jeg er glad jeg ikke er 14 - 15 år hvor slike ting betyr mer.

Jeg har mine venner. De er mine uansett om jeg har satt de på en offentlig liste på nett eller ikke. Har flere som knapt nok liker mobiltelefoner. Tror du de er særlig ofte koplet på nett? Tror du de vet hva facebook i det hele tatt er?

Jeg er i mot alt som minner om heltedyrking og "se jeg er mest populær i hele verden" opplegg. Sånt irriterte meg som 15åring. Tror dere jeg liker det bedre som 32åring- snart til og med 33. Neppe.

Jeg er meg. Ikke verdens kuleste, men heller ingen nerd. På ingen måte. Er tøff i kjeften i en god del tilfeller. Og såpass mye som jeg prater så får jeg inn en og annen fulltreffer. Faktisk. Klart jeg bryr meg om hva andre syns om meg. Jeg lever da ikke i noe vakum. Kart jeg er så sosialt oppegående at jeg registrer hvordan omverden responderer på meg og mine utsagn. Jeg er ikke dum tross alt. Men jeg liker ikke ting som minner om rangering. Facebook har et snev av det, syns jeg. Men dette er meg og mine meninger- fortsatt ikke på verdens beste dag. :-D

Barn og kosthold

Det er mye man kan si om unger og kosthold.
Akkurat her og nå har jeg tenkt å henge meg opp i en liten bit som irriterer meg ganske mye. Nemlig at det forventes at man til enhver tid har yoghurt i kjøleskapet. Hvem sier at det er så innmari sunt? Og ikke for å lage en lang "da vi var små" lekse utav dette.
Men fakta er at idag er det faktisk sånn at de fleste av oss småbarnsforeldre faktisk har yoghurt som standardutstyr i kjøleskapet. Og selv om jeg selvfølgelig har vetorett på innholdet i eget kjøleskap, så vil vi jo så veldig gjerne være perfekte foreldre. Så på autopilot i butikken styrer jeg inn til melkedisken og henter ukesdosen med yoghurt. Men jeg vet ikke helt- er dette syrnete melkeproduktet så sunt? Og hvilke vaner ilegger jeg mine barn? Er dette bare begynnelsen? Kjenner jeg har lyst å kutte ut å være så riktig. Ungene begynner å ta det selvfølgelig også. Og jeg kan ikke klandre andre enn meg selv. For det er jeg som bestemmer. Eller er det?

Data

Ser jo andre sine profiler her og der. Det bare slår meg hver gang. Jeg er middelmålig. Jeg klarer meg bra datamessig, men der stopper det jammen også. Skulle legge inn et bilde på siden av profilen her. Tror du ikke det ble monsterstort? Sånn over stort sett hele siden. Ikke helt hva jeg hadde planer om!!! Grrrrr.....Dette finner jeg ikke ut av heller. Ergelig- spesielt siden det utgir seg for å være en meget enkel sak.

Hva er lykke?

Hva er lykke?
Lykke- den boblende følelsen innerst i magen. Den som gjør at du vil rope fra hustak og vil gå rundt med et fårete glis om munnen. Eller den mer rolige "lillebroren" som gir deg tilfredshet i hjertet, og en trygghet til å møte hverdagen med et lett sinn.

Det sies at man må kjenne på den motsatte følelsen for å vite hva lykke er. Dette tror jeg er sant. Samtidig er det skummelt. For opplever man perioder med overvekt av mindre lykkelige stunder vil man til slutt bli en form for avstumpet. Ikke det at man blir hard og uoppnåelig for omverden. Nei, ikke sånn. Men man blir redd for å føle. Redd for å nyte de korte få stundene av lykke. Man blir redd for at de skal være over før man har oppdaget at de har kommet på besøk. Og man blir redd for avgrunnen som følger en kort følelse av lykke.

Hvem definerer hva lykke er?
Jeg merker at venner og familie er med å fortelle hva som gjør livet bra. At deres reaksjon på meg og mitt liv forteller noe om hvordan ting går i livet mitt. Hvis ingen ser meg, så skjønner ikke jeg at jeg har det bra. Det er selvfølgelig ikke helt sånn, men til en viss grad har jeg behov for å speile meg i venner og famile for å kontrollere at - ja- lille E- det meste i livet er jo helt ok.

Media påvirker meg. Få på over 30 år innrømmer det. Men klart det gjør. Jeg leser ukeblader og aviser. Leser om kjente folk som tjener bøtter med penger hvert sekund. Om hva de gjør for å overbevise verden om at de er lykkelig. De ser lykkelig ut. Smiler over hele fjeset. Bildene er så glansete at man ikke klarer å se om smilet når øynene eller ikke. Selv jeg- på dårlige dager- tenker at så mye penger ville vært greit å ha for å være fullkommen lykkelig.

En annen ting er at media forteller at man skal ha velfylt avtalebok og to pene barn, en vellykket partner som har like mange venner og interesser som du selvfølgelig også har. Det skal være stakittgjerde og utenlandsreiser. Klart jeg kan krysse av på noen av de punktene, men selvsagt ikke alle. Og hva sier det om mitt liv? Er ikke jeg vellyket? Skal ikke jeg ha lov til å kjenne på den boblende følelsen da? Bør jeg altså heller bestrebe meg etter å finne livet slik "malen" forteller jeg skal leve. Tror ikke det er noe for denne jenta, nei.

Kanskje det er meg det er noe galt med som ikke går rundt å gleder meg over alt mulig? Kanskje jeg er for jordnær? Kanskje jeg er for brent barn? Er jeg en dårligere skuespiller enn andre. Jeg har lett for å smile, men hvor blir det av den boblende følelsen? Jeg som har alle grunner til å føle den ofte og hele tiden. Med snill famile inkludert mine fantastiske barn, en jobb jeg trives i, gode kollegaer jeg etterhvert håper blir mine venner også, jeg har venner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn og lurer ofte på det. Og tror vel kanskje tanken på at det er utakknemmlig å være nedtrykt og lei seg så bra som jeg har det- gjør meg mer trist.

Søvn

Jeg er vintertrøtt og vårslapp. Om sommeren blir jeg ekstra trøtt av allergi og medisin jeg tar. Er jeg bare våken på høsten jeg da? Da er det jo snart vinter så mørketiden setter inn. Hvorfor merker jeg i det hele tatt trøtthetsfølelsen siden jeg går rundt og er så trøtt- konstant?

Det sies at man ikke kan ta igjen søvn. Og det stemmer nok. For har jeg sovet for lite en natt hjelper det ikke å sove på dagen. Blir ikke særlig mye mindre trøtt av den grunn.

Sover man for mye er man også trøtt. Dorsk og trøtt og lammet uten mulighet til å gjøre særlig mye annet enn tanketomt arbeid. Knapt nok det.

De siste årene har jeg sovet lite. Altfor lite. Det har føltes som om noe har kommet i veien for søvn hele tiden og hver natt. Enten er det ungene eller så er det smerter i bekkenet. Eller såkalte ujevne- jevne lyder som gnisser i ørene som isopor på et vindu også kalt snorking. På virkelig dårlige netter - alt på en gang.

Det har kjentes som om jeg skulle bli gal. At jeg har vært å balansert på kniveggen. At jeg hvert øyeblikk kunne bikke over på feil side. Hele dagen har jeg gått i en døs og bare fungert på autopilot. Mye av tiden har jeg følt meg utålmodig og lettere irritabel. Og sikkert vært akkurat det også.

Og plutselig: lille E sover hele natten uten vondt. Og uten å ta paracet. Hipp hipp hurra. Hvorfor føler jeg meg ikke mer våken da?

Er jeg en trøtt og uopplagt person rett og slett?

Når er det nok?

Det hender seg at jeg sier: No er det nok! Men stemmer det? Er nok nok? Mener jeg det virkelig? Sier jeg i fra når nok virkelig er nok? Eller sier jeg egentlig- no nærmer jeg meg en grense for at det er nok og gir deg muligheten til å bremse litt det du gjør som irriterer meg. Er det mer sånn? Jeg tror det. Men der og da er det jo nok- forsåvidt.

Nok er nok når jeg sier at:"No er det nok". Ellers ville jeg ikke sagt det. Men likevel- ofte befinner jeg meg i situasjoner hvor menneskene jeg omgir meg med likevel glemmer seg av. Noen ganger fordi de ikke har respekt for ordene jeg sa. De velger å overse dem. Andre ganger glemmer de seg regel rett av. Livet går videre som ingenting- tilsynelatende. Var virkelig nok nok når jeg sa at nok var nok? Eller hadde jeg mer å gå på da også?

Er jeg spesielt overbærende som menneske som lar ting skure å gå etter at jeg har sagt i fra. Jeg tviler på det. Hvorfor lar man folk gjøre ting EN GANG TIL- etter at nok er nok? Jeg vet ikke og lurer seriøst på det.

Og da spør jeg når er grensen nådd? Egentlig?

Hva er det med meg og rosa`?

Hva er det med meg og rosa for tiden? Jeg som aldri har vært en rosa person befinner meg i en rosa verden og liker det. Ser at jeg i mindre og mindre grad løper vrælende bort når fargen nærmer seg- enten det er snakk om klær eller andre ting.