Da nissen glemte den ene.

Hva er verre enn å bli glemt av nissen? Jo, det er å være den eneste nissen glemte.

Som så mange andre foreldre har jeg falt for fristelsen og nesten truet mine barn som at nissen følger med om de er snill eller ikke. Og jeg har sagt jeg har telefonnummeret til nissen. (Innrømmer at den er inspirert av Frustretre fruer og ho der firebarnsmora som forøvrig er min favoritt. Men nok om det.)

Hos oss er adventskalender i praksis en liten gave i trappa hver morgen. Det er nissen som legger den der som et tegn på at vi nærmer oss jul. Han legger såklart kun pakke til de som er grei. Og nissen han følger med. Følger godt med til og med. Nissen vet nemlig alt. .

Så her en morgen stod jentene opp på ulike tidspunkt. Dette er i og for seg ikke unormalt. Ho eldste fikk en liten sjokoladenisse i sølvpapir. Så kom ho yngste på 3 år. Jeg så at ho satte seg godt tilrette i en stol idet jeg gikk på badet for å hive klær i vaskemaskinen.

Plutselig hørte jeg først et hyl. Det for gjennom hodet mitt: Grrrr....kan aldri storesøster lære seg å kutte ut å klype eller dulte når jeg snur ryggen til. Småirritert rundet jeg hjørnet for å drive den daglige konfliktløsningen som må til for å overleve dagen.
"Wææææææ...", hørte jeg
"Wæææ......, det er tomt. Det er ikke nåkka i posen"
Det gikk kaldt nedover ryggen min....Er det mulig? Har jeg glemt å legge i den ene posen? Kan det være sant? Jeg gikk kanskje fire lange forte steg mot stolen der hun satt. Kjente en klump i magen som vokste. Og vokste og vokste. Bildet av meg selv der jeg stod ved benken og fylte oppi posene for gjennom hodet. (Har nemlig kjøpt noen ferdigposer beregnet til kalendergaver på Nille.) Jeg husker jeg gjorde det i full fart- som med alt annet jeg gjør. Full fart- jeg er jo effektiviteten selv når jeg skal gjøre noe. Kunne jeg virkelig ha glemt å legge i en pose? Jeg var på dette tidspunktet enormt fortvilt. Jeg stresset i tankene: "Hvordan skal jeg løse dette? Hva skal jeg si for å jukse dette til uten å røpe meg? Røpe nissekonseptet. Røpe selve julemagien for de små. Fortvilt var jeg. Virkelig.

Jeg satte meg på huk foran den lille jenta som var oppløst i tårer. Tok rundt henne og klemte....Klemte jenta med den tomme kalenderposen. En god mammaklem, mens jeg sorterte alternativ for å løse denne fadesen. Hva gjør man i en sånn situasjon?

Da så jeg det- nissesjokoladen hadde sklidd ut av posen og ned ved siden av henne. Den lå der godt skjult i koseputa hun bærer med overalt. Kan noen tenke seg hvor lettet denne mora var? Selv søstera skjønte alvoret som holdt på å utspille seg denne morgenen. Hun tok rundt søstera og holdt også på å begynne å gråte hun også. For hva er vel værre en at nissen faktisk har gjort alvor av å ikke legge gave til et barn en morgen før jul?