Jeg innførte søndagstur på fast basis forrige helg. Jeg tok en prat med jentene om hvordan det blir fremover. Ho eldste var ikke helt overlykkelig over forslaget, men vi "var enig" om at sånn blir det.
Så hadde det seg sånn at vi stod opp til et vanvittig dårlig vær. Ekstremt dårlig. Masse regn etter en god snøperiode. Vått og glatt på veiene. Vi endte med å leke inne hele dagen. På ettermiddagen gikk vi til garasjen. Utenfor huset var det ikke dam, men mer det jeg vil kalle basseng.
Da kom en tørr kommentar: Mamma, jeg tenker du er glad no for at vi ikke gikk tur i sted.
søndag 14. mars 2010
I mål
Jeg sitt er å nyter synet av stua mi. Har nok sittet her i et par timer minst. Det føles som jeg er i mål. Stua mi ble så åpen og luftig. Har kan jeg puste, og her kan jeg samtidig ha det lunt og koselig.
Jeg er i mål. Samtidig er det sånn at jeg nekter å vri hodet andre veien, for da ser jeg dørene i gangen som jeg skulle fått malt ferdig.
Jeg er i mål. Samtidig er det sånn at jeg nekter å vri hodet andre veien, for da ser jeg dørene i gangen som jeg skulle fått malt ferdig.
fredag 12. mars 2010
Bekkenløsning i hodet
Jeg har bekkenløsning i hodet.
Helt sant, jeg har bekkenløsning i hodet. I HODET altså.
Ikke at smertene sitter i hodet.. neida... Og heller ikke at det er innbilt smerte. Eller at jeg går å tror det er vondt pga gammel vane på en måte. Nei, ingenting sånt. Det er høyst reelle "vondter".
Min bekkenløsning sitter i hodet. Det er for meg mer og mer åpenbart. Jeg klarer etterhvert å leve et høyst normalt liv på alle måter så lenge jeg er litt forsiktig og ikke går, står,sitter, ligger, skyver, drar noe, løfter, bærer noe for lenge eller for tungt. Likevel på veldig aktive dager blir hodet lammende tomt sånn helt plutselig. Jeg husker ingenting, og jeg klarer ingenting. Min bekkenløsning sitter i hodet. Jeg føler meg lat når dette fenomenet oppstår. Og jeg føler at jeg ikke strekker til.
Min bekkenløsning sitter i hodet. Det rare er at jeg har oppdaget at det sitter faktisk ikke bare i mitt hode, men i andre sitt også. Og det er gjerne her mye av min utfordring kommer. Jeg ser andre sin reaksjon så tydelig. Det er vantro og skepsisme. Jeg ser jo frisk ut, så hvorfor i alle dager må jeg begrense noe som helst? De vet jo ikke hvor mye paracet som går med, eller hvor mye jeg biter sammen tennene. De ser ikke at jeg på slutten av dagen er totalt tom og kjørt. Utkjørt. Utslitt og på felgen. Min bekkenløsning sitter i andre sitt hode som en enkel løsning. Du må trene.... Du burde gå til fysikalsk behandling.. Har du gjort sånn? Har du prøvd.....? Du må jo ikke ... osv.... Min bekkenløsning sitter i hodet. Et slitent hode som leiter etter ord for å forklare at det ER reelt, og jeg HAR forsøkt om ikke alt, så i allefall stort sett det meste.
Min bekkenløsning sitter i hode. Hodet mitt husker godt hva som gjør vondt og ikke. Hodet mitt gruer seg til å reise seg. Hodet mitt gruer seg til å stå med kjøkkenbenken å lage mat. Hodet mitt gruer seg til å sitte på golvet å hjelpe barn som er avhengig av en voksen som bøyer seg lett. Hodet mitt er trøtt av å gå og å sitte.
Bekkenløsning omfatter hele kroppen, og hele livet, hele tiden og bestandig, og den sitter vel så mye i hodet.
Helt sant, jeg har bekkenløsning i hodet. I HODET altså.
Ikke at smertene sitter i hodet.. neida... Og heller ikke at det er innbilt smerte. Eller at jeg går å tror det er vondt pga gammel vane på en måte. Nei, ingenting sånt. Det er høyst reelle "vondter".
Min bekkenløsning sitter i hodet. Det er for meg mer og mer åpenbart. Jeg klarer etterhvert å leve et høyst normalt liv på alle måter så lenge jeg er litt forsiktig og ikke går, står,sitter, ligger, skyver, drar noe, løfter, bærer noe for lenge eller for tungt. Likevel på veldig aktive dager blir hodet lammende tomt sånn helt plutselig. Jeg husker ingenting, og jeg klarer ingenting. Min bekkenløsning sitter i hodet. Jeg føler meg lat når dette fenomenet oppstår. Og jeg føler at jeg ikke strekker til.
Min bekkenløsning sitter i hodet. Det rare er at jeg har oppdaget at det sitter faktisk ikke bare i mitt hode, men i andre sitt også. Og det er gjerne her mye av min utfordring kommer. Jeg ser andre sin reaksjon så tydelig. Det er vantro og skepsisme. Jeg ser jo frisk ut, så hvorfor i alle dager må jeg begrense noe som helst? De vet jo ikke hvor mye paracet som går med, eller hvor mye jeg biter sammen tennene. De ser ikke at jeg på slutten av dagen er totalt tom og kjørt. Utkjørt. Utslitt og på felgen. Min bekkenløsning sitter i andre sitt hode som en enkel løsning. Du må trene.... Du burde gå til fysikalsk behandling.. Har du gjort sånn? Har du prøvd.....? Du må jo ikke ... osv.... Min bekkenløsning sitter i hodet. Et slitent hode som leiter etter ord for å forklare at det ER reelt, og jeg HAR forsøkt om ikke alt, så i allefall stort sett det meste.
Min bekkenløsning sitter i hode. Hodet mitt husker godt hva som gjør vondt og ikke. Hodet mitt gruer seg til å reise seg. Hodet mitt gruer seg til å stå med kjøkkenbenken å lage mat. Hodet mitt gruer seg til å sitte på golvet å hjelpe barn som er avhengig av en voksen som bøyer seg lett. Hodet mitt er trøtt av å gå og å sitte.
Bekkenløsning omfatter hele kroppen, og hele livet, hele tiden og bestandig, og den sitter vel så mye i hodet.
Ungdommens overmot
Ja, ung og ung fru blom. Ungdommens overmot kan forsåvidt ha mange aldre, men handler om å uttale seg kategorisk når man sitt i glasshus uten særlig livserfaring og selvfølt motgang.
Mennesket jeg skal skrive om er like under tretti, og ergo ikke mye yngre enn meg selv. Kaller jo meg selv også ung sån sett. Så denne personen er altså voksen og ung på samme tid. Men jammen er det forskjell på folk. Selv er jeg midt i trettiårene, men må vel kunne påståes å ha såpass med overlast når det gjelder livserfaring etterhvert at jeg noen ganger føler meg som en gammel sjel. Denne jeg skriver om må være i overkant ung noen ganger når vi kommer til erfaring. Det tør jeg påstå. Og ikke minst dette med når man snakker, og når man holder kjeft.
Vi satt mange rundt et bord og snakket og drakk kaffe. Så kom vi inn på trening og holde seg i form, og debatten gikk fort over til om menn eller kvinner holder seg best når man bikker en viss alder osv. Personen gjorde stort nummer av at menn i svømmehallen har mager stort sett alle som en. Og la til: Dem er så dvask, og jeg skjønner ikke at folk får seg til å ta så lite vare på seg selv.
Okei da......Ja, jeg lot den kommentaren stå ukommentert der og da.
Overvekt er altså kun et tegn på forfall? Kan man sitte å være så kategorisk i en alder av 27-28-29? En ting kan jeg si med en gang- overvekt er mye mer kompleks enn som så. Det er feilspising og for lite aktivitet også- ja for all del. Men det kan være sykdom av både fysisk og psykisk art, gener. En overvektig kan være i langt bedre fysisk form enn en tynn person. Det er ingen automatisk direktelinje mellom tykk kropp og dårlig trent. Er forfall bare kropslig? Hva er dårlige holdninger da? Er ikke det også et tegn på manglende vilje til utvikling- ergo forfall?
Og hvorfor skal en skamme seg så over for mange kilo? For at det er et synlig tegn på manglende kontroll liksom? Nei, rett ryggen og skyt ut magen om du føler for det.
Mennesket jeg skal skrive om er like under tretti, og ergo ikke mye yngre enn meg selv. Kaller jo meg selv også ung sån sett. Så denne personen er altså voksen og ung på samme tid. Men jammen er det forskjell på folk. Selv er jeg midt i trettiårene, men må vel kunne påståes å ha såpass med overlast når det gjelder livserfaring etterhvert at jeg noen ganger føler meg som en gammel sjel. Denne jeg skriver om må være i overkant ung noen ganger når vi kommer til erfaring. Det tør jeg påstå. Og ikke minst dette med når man snakker, og når man holder kjeft.
Vi satt mange rundt et bord og snakket og drakk kaffe. Så kom vi inn på trening og holde seg i form, og debatten gikk fort over til om menn eller kvinner holder seg best når man bikker en viss alder osv. Personen gjorde stort nummer av at menn i svømmehallen har mager stort sett alle som en. Og la til: Dem er så dvask, og jeg skjønner ikke at folk får seg til å ta så lite vare på seg selv.
Okei da......Ja, jeg lot den kommentaren stå ukommentert der og da.
Overvekt er altså kun et tegn på forfall? Kan man sitte å være så kategorisk i en alder av 27-28-29? En ting kan jeg si med en gang- overvekt er mye mer kompleks enn som så. Det er feilspising og for lite aktivitet også- ja for all del. Men det kan være sykdom av både fysisk og psykisk art, gener. En overvektig kan være i langt bedre fysisk form enn en tynn person. Det er ingen automatisk direktelinje mellom tykk kropp og dårlig trent. Er forfall bare kropslig? Hva er dårlige holdninger da? Er ikke det også et tegn på manglende vilje til utvikling- ergo forfall?
Og hvorfor skal en skamme seg så over for mange kilo? For at det er et synlig tegn på manglende kontroll liksom? Nei, rett ryggen og skyt ut magen om du føler for det.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)