Troll finnes. De er flere og nærmere enn man skulle tro og ønske.
Du har de som er små. De som på en god dag er ekstremt sjarmerende. Vi kaller dem på folkemunne for trollunger. Stort sett greie å ha med å gjøre, men når glimtet i øyet blir for godt markert, så er det bare å være på vakt. Da er trollet på vei fram. Noen blir trollunger av sukker. Andre har andre fristelser som får frem denne typen troll.
Noen er troll av fysiske årsaker. Det er fordi håret står til alle kanter samtidig som de har en vorte på nesen. Dem finnes det ikke mange av, tror jeg, men jeg tar dem med likevel.
Noen er det fordi de ikke er så sympatiske av natur. Det er noe med personligheten som gjør at de får andre dødelige til å snurpe sammen munnen og trekke øyebrynene tettere sammen. Dette har mest med oppførsel å gjøre.
Noen troll er usynlig. De er likevel store og farlige om de får feste seg. De finnes i alle mulige varianter og jeg skal liste opp noen.
Det er "alle andre"- trollet. Det er den stemmen inni deg som sier at alle andre er flinkere, eller gjør flere av de riktige tingene. Det kan være alt fra at de ikke røyker, trener nok, spiser sundt eller legger seg tidsnok.
Et annet troll som er litt usympatisk er missunnelighetstrollet. Det er som en gul seig klump i magen som ikke liker at andre har mer enn du har. Som syns det er ekstremt urettferdig at akkurat de folkene klarte å skaffe seg akkurat det som du selv egentlig ønsker deg. Trollet som ikke unner andre lykke eller ting.
Troll finnes og de er nær. Kanskje ser du på et no og kanskje må du se i et speil for å se et. Ikke vet jeg. Vet bare at troll finnes. De er nær. Pass deg bare.
tirsdag 27. mai 2008
tirsdag 6. mai 2008
Hårdager
Jeg pleier å høre at jeg har et tjukt og godt hår. Fall er det også i det. Håret er strengt tatt ikke det jeg er minst fornøyd med på meg selv. Alt burde jo ligge til rette for et enkelt og greit hårliv. Men så enkelt er det ikke. Å nei da!
Hva er det med hårdager? De irriterer uansett om de er gode eller dårlige. Mulig det høres utakknemmlig ut, men det er sant. Jeg har mange rare hårdager. De er styrt av tilfeldigheter- vertfall tilsynslatene. Men en kan virkelig begynne å lure. Er det så tilfeldig? Sitter det noen der oppe og erter meg?
Hvorfor er det sånn at man har gode hårdager når man bare skal være hjemme, ja kanskje til og med skal og må ligge i senga mesteparten av dagen. Og skal man på noe spesielt så vær sikker på at håret ligger enten flatt eller bungler seg på alle tenkelige feile måter. Det slår ikke feil.
Ta i dag. Jeg må sove i dag. Må. Og håret bølger seg så fint at jeg nesten burde ta bilde for å bevise det. Det er dirkete frekt av det hersens håret. Jeg har sovet tre timer i natt. Tre timer! Jeg er jo nødt å ta igjen litt søvn på dagtid. Nødt rett og slett. Og her sitter jeg med DEN bra hårdagen. Så bortkastet.
På gode hårdager hvor jeg skal være sosial skjer ett av to- det regner eller blåser. Hvordan er det mulig? Og hva er vitsen med en bra hårdag om man ikke får vist den fram?
Tror de der oppe er noen store humorister og ertekroker av dimensjoner. Det er det jeg tror.
Hva er det med hårdager? De irriterer uansett om de er gode eller dårlige. Mulig det høres utakknemmlig ut, men det er sant. Jeg har mange rare hårdager. De er styrt av tilfeldigheter- vertfall tilsynslatene. Men en kan virkelig begynne å lure. Er det så tilfeldig? Sitter det noen der oppe og erter meg?
Hvorfor er det sånn at man har gode hårdager når man bare skal være hjemme, ja kanskje til og med skal og må ligge i senga mesteparten av dagen. Og skal man på noe spesielt så vær sikker på at håret ligger enten flatt eller bungler seg på alle tenkelige feile måter. Det slår ikke feil.
Ta i dag. Jeg må sove i dag. Må. Og håret bølger seg så fint at jeg nesten burde ta bilde for å bevise det. Det er dirkete frekt av det hersens håret. Jeg har sovet tre timer i natt. Tre timer! Jeg er jo nødt å ta igjen litt søvn på dagtid. Nødt rett og slett. Og her sitter jeg med DEN bra hårdagen. Så bortkastet.
På gode hårdager hvor jeg skal være sosial skjer ett av to- det regner eller blåser. Hvordan er det mulig? Og hva er vitsen med en bra hårdag om man ikke får vist den fram?
Tror de der oppe er noen store humorister og ertekroker av dimensjoner. Det er det jeg tror.
Å smi mens jernet er varmt.
Å smi mens jernet er varmt. Det er lurt det. Undervurder aldri motparten. I det minste er det et godt tips å holde vaffelhjertene halvlunket underveis.
fredag 2. mai 2008
Tøffe kvinner det vil vi ha.
Mot i brystet
vett i pannen
stål i ben og armen
slike jenter det vil gamle Norge ha.
Margrethe Munthe sangen fikk en litt ny vridning på 70-tallet. Da skulle jenter være selvstendig. Og med selvstendig mener vi selvsagt at kvinner både skal like og klare nøyaktig det samme som en mann.
Men hvorfor det liksom? Har alltid lurt på hvorfor debatten ble vinklet sånn. Hvorfor kuliminerer ofte likestilingsdebatten med at kvinner og menn skal være like?
Jeg er en sterk kvinne. Jeg er en selvstendig kvinne. Men kan jeg alt som en mann kan? Nei, for med sterk mener jeg ikke muskelsterk. Ta dekkskifting for eksempel. Det nytter jo ikke at jeg vet hvordan det gjøres i teorien om jeg søren ikke får løs en eneste bolt. Har vel aldri fått løs en bolt i hele mitt liv. ( Kan jo hende det mest forteller at jeg er sløv å smørre boltene mer enn det forteller noe annet.)
Mamma pleier å si at en kvinne kan alt en mann kan. Vi trenger bare litt lenger tid på det. Joda, jeg føler meg overhode ikke underlegen noen mann, men jeg ser ikke hvorfor jeg skal på død og liv ha mannfolkinteresser på områder jeg overhode ikke bryr meg om. Men det er klart. Vi ler av menn som dauer ved siden av brødboksen. Det er jo like teit å sitte i mørket, fordi men ikke sjekker om vi klarer å skifte lyspære selv, liksom.
Jeg tror at de tradisjonelle mønstrene over hva som er kvinneoppgaver og mannfolkjobber sitter godt fast i familiene rundt omkring. I går dro jeg på selvvask med bilen. En lang, lang rad av biler som skulle gjennom samme behandling som min. Dette var forøvrig tredje runde jeg har på selvvask. Og som alltid; Jeg og mannfolk. Det er tydelig menn som vasker bilen.
Ang meg og selvvask: Klart jeg geier jobben reint fysisk. Den er hverkan tung eller vanskelig å gjennomføre. En kan bli litt våt og litt skitten, men det er egentlig en grei jobb. Jeg liker det ikke likevel. Der står jeg på det som tydelig er mennenes domene og skal vaske bilen. Det er fire "avlukker", og raden med de som venter står parkert rett ovenfor. Og de venter og kjeder seg og følger mer eller midre ufrivillig med på de andre som vasker. (På seg selv kjenner man jo andre..) Jeg føler meg så dum. Jeg tenker det lyser lang vei at jeg ikke er noen ekspert på området. Første gangen var verst. Jeg knotet og knotet med myntapparatet og med spylepistolen, og gudene vet hva som gikk meg i mot. Der stod de på alle kanter og var så selvsikker og vant at det halve kunne vært nok. Hvorfor er det sånn at vi kvinner ofte tenker vi må være så flink på mannfolkting? Det er jo en ærig sak at man ikke kan ting. Jeg opplever ikke jeg er unik når det kommer til det punktet. Det sitter litt inne å innrømme at vi ikke har peiling på ting som menn tradisjonelt er gode på. Vi er jo tross alt tøffe og selvstendige kvinner.
Jeg kom på en liten historie om dette. Venninna mi ble sendt på Biltema av samboeren sin for å kjøpe en bestemt del til bilen. Hun ble stående lenge og vel ved en hylle og lure på hvilken av de to tre fire ulike variantene det no egentlig var hun skulle ha. En mannlig ansatt kom bort og spurte om hun trengte hjelp. Å nei nei nei. Dette klarte hun selv, og satte opp en selvsikker og overbevisende mine. Hun tok så en av de fire, betalte og dro hjem med feil del... Men det hører muligens med til historien at hun helga før hadde snakket med han samme ansatte ute på byen, og kom i skade for å fortelle at hun var bilmekaniker.....
Mamma er en tøff dame som ikke lar seg stoppe så lett. Midt på nittitallet bygde hun hus selv om hun var alenemor. Hun tok også på seg jobben med å tapetsere hele huset selv. Men dama følte seg ikke like tøff da hun skulle sette i gang med jobben samtidig som det vrimlet av arbeidere i huset. Elektriker, to snekkere osv. Alle var såklart mannfolk. Men hun måtte jo og satte igang. Etter noen dager kom han ene inn til henne og sa: Fortell meg, jobber du med dette til vanlig også? Det forteller minst to ting. Han syns hun gjorde en god jobb, og han var ikke vant til at en kvinne stod med sånt alene.
Tøffe kvinner vil vi ha, men må vi være mest mulig lik en mann?
vett i pannen
stål i ben og armen
slike jenter det vil gamle Norge ha.
Margrethe Munthe sangen fikk en litt ny vridning på 70-tallet. Da skulle jenter være selvstendig. Og med selvstendig mener vi selvsagt at kvinner både skal like og klare nøyaktig det samme som en mann.
Men hvorfor det liksom? Har alltid lurt på hvorfor debatten ble vinklet sånn. Hvorfor kuliminerer ofte likestilingsdebatten med at kvinner og menn skal være like?
Jeg er en sterk kvinne. Jeg er en selvstendig kvinne. Men kan jeg alt som en mann kan? Nei, for med sterk mener jeg ikke muskelsterk. Ta dekkskifting for eksempel. Det nytter jo ikke at jeg vet hvordan det gjøres i teorien om jeg søren ikke får løs en eneste bolt. Har vel aldri fått løs en bolt i hele mitt liv. ( Kan jo hende det mest forteller at jeg er sløv å smørre boltene mer enn det forteller noe annet.)
Mamma pleier å si at en kvinne kan alt en mann kan. Vi trenger bare litt lenger tid på det. Joda, jeg føler meg overhode ikke underlegen noen mann, men jeg ser ikke hvorfor jeg skal på død og liv ha mannfolkinteresser på områder jeg overhode ikke bryr meg om. Men det er klart. Vi ler av menn som dauer ved siden av brødboksen. Det er jo like teit å sitte i mørket, fordi men ikke sjekker om vi klarer å skifte lyspære selv, liksom.
Jeg tror at de tradisjonelle mønstrene over hva som er kvinneoppgaver og mannfolkjobber sitter godt fast i familiene rundt omkring. I går dro jeg på selvvask med bilen. En lang, lang rad av biler som skulle gjennom samme behandling som min. Dette var forøvrig tredje runde jeg har på selvvask. Og som alltid; Jeg og mannfolk. Det er tydelig menn som vasker bilen.
Ang meg og selvvask: Klart jeg geier jobben reint fysisk. Den er hverkan tung eller vanskelig å gjennomføre. En kan bli litt våt og litt skitten, men det er egentlig en grei jobb. Jeg liker det ikke likevel. Der står jeg på det som tydelig er mennenes domene og skal vaske bilen. Det er fire "avlukker", og raden med de som venter står parkert rett ovenfor. Og de venter og kjeder seg og følger mer eller midre ufrivillig med på de andre som vasker. (På seg selv kjenner man jo andre..) Jeg føler meg så dum. Jeg tenker det lyser lang vei at jeg ikke er noen ekspert på området. Første gangen var verst. Jeg knotet og knotet med myntapparatet og med spylepistolen, og gudene vet hva som gikk meg i mot. Der stod de på alle kanter og var så selvsikker og vant at det halve kunne vært nok. Hvorfor er det sånn at vi kvinner ofte tenker vi må være så flink på mannfolkting? Det er jo en ærig sak at man ikke kan ting. Jeg opplever ikke jeg er unik når det kommer til det punktet. Det sitter litt inne å innrømme at vi ikke har peiling på ting som menn tradisjonelt er gode på. Vi er jo tross alt tøffe og selvstendige kvinner.
Jeg kom på en liten historie om dette. Venninna mi ble sendt på Biltema av samboeren sin for å kjøpe en bestemt del til bilen. Hun ble stående lenge og vel ved en hylle og lure på hvilken av de to tre fire ulike variantene det no egentlig var hun skulle ha. En mannlig ansatt kom bort og spurte om hun trengte hjelp. Å nei nei nei. Dette klarte hun selv, og satte opp en selvsikker og overbevisende mine. Hun tok så en av de fire, betalte og dro hjem med feil del... Men det hører muligens med til historien at hun helga før hadde snakket med han samme ansatte ute på byen, og kom i skade for å fortelle at hun var bilmekaniker.....
Mamma er en tøff dame som ikke lar seg stoppe så lett. Midt på nittitallet bygde hun hus selv om hun var alenemor. Hun tok også på seg jobben med å tapetsere hele huset selv. Men dama følte seg ikke like tøff da hun skulle sette i gang med jobben samtidig som det vrimlet av arbeidere i huset. Elektriker, to snekkere osv. Alle var såklart mannfolk. Men hun måtte jo og satte igang. Etter noen dager kom han ene inn til henne og sa: Fortell meg, jobber du med dette til vanlig også? Det forteller minst to ting. Han syns hun gjorde en god jobb, og han var ikke vant til at en kvinne stod med sånt alene.
Tøffe kvinner vil vi ha, men må vi være mest mulig lik en mann?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)