Å såre eller å la seg såre.

I prinsippet mener jeg at om noen sier noe ufint til meg har de og ikke jeg et problem. For om de ikke klarer å holde seg til voksne ord og argument er det ikke JEG som er den svake. Men derimot den som har tillatt seg å slenge usaklige ufinheter. Det er kort sagt idiotisk å la andre påvirke seg til å føle seg mindre verd. Spesielt stor grunn til å kalle det idioti om man har gjennomskuet trikset som er brukt. Det er bare å heve seg over at folk ikke oppfører seg.

La oss si en person tilfelidigvis VET hvor skoen trykker for meg. VET hva jeg er aller, aller mest lei meg for. Hvis da denne kommenterer ting som handler om AKKURAT dette. Ja, da er hensikten kun og bare å få meg til å føle meg nede og føle meg ille. Hvorfor la seg påvirke. Man har jo skjønt spillet. Så hvorfor bry seg?

Hvilken glede har folk egentlig av å slenge om seg? Jo, hevde seg selv. Kanskje er maktbalansen ulik slik de er vant til den skal være og fungere i relasjonen til den de er ufin med. Kanskje må de være nedletende for å få fram at de er verd nok.

Og hvem eier problemet ? Er det meg eller den som er ufin? Svaret er nokså innlysene spør du meg.

Den kristnmoralske opplæringa har sviktet!

Ja, den har sviktet. Her i heimen har den virkelig ikke slått rot. Her er beviset:

Datamaskinen vår står sentralt i boligen vår. Skjermspareren er at det plukkes bilder vilkårlig fra bildearkivet som altså vises. Hvert bilde får noen sekunder på skjermen og så skifter det. På den måten får man sett bildene jevnlig. Dette har resultert i at vi kommenterer bildene til hverandre. Og mao kommer det noen ganger uttalelser fra de små først.

I dag kom et bilde fra dåpen til yngstejenta. Fra kirka med presten stående sammen med oss. Ho ropte ut: ”Å se der. Der e Santa Lucia”.