Data

Hva er det med meg og data?
Jeg la nettopp inn bilde i profilen min. Jeg gjorde akkurat det samme som jeg har gjort tre- fire ganger før. De gangene kom bildet over hele siden. Nå kom det i passelig størrelse i ene hjørnet. Hvorfor er det sånn? Hva er det som skjer når det plutselig bare blir rett? Jeg blir sprø.

Jeg regner meg som et normalt oppegående menneske. Jeg har passelig lang utdanning. Jeg har etterhvert mange års erfaring med bruk av data. Jeg er habil på området rett og slett. Likevel. Likevel er det innmari ofte at jeg sliter med sånne teite bagateller. Småting som plutselig og uforklarlig i en neste omgang bare går seg til. Det er meg, data og mysterium i et nøtteskall.

På jobb: Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å slite med ting jeg egentlig kan. Så må jeg nedverdige meg til å spørre dataansvarlig om hjelp. Han kommer til pulten min, og vips i det han bare åpenbarer seg er alt i orden. Tilbake sitter jeg med en flau smak i munnen.

En og annen gang er daten her hjemme "angrepet". Da får oftest jeg sure miner og anklagende kommentarer. De utsagn og "kroppsspråkytringer" er det gått automatikk i. Og oftest har jeg ikke gjort noe som helst. Men tro meg, får vi datavirus er det "på min vakt". Jeg kan sitte på mine trygge, vanlige sider. Men det er bare å sette seg i ventestilling: "Hva har du gjort nå?" Ehhh... ingenting....Det hjelper likesom ikke. For jeg er hovedmisstenkt også uten et tastetrykk. Og det verste av alt er at jeg kan forstå det. På en måte.

Men tilbake til utgangspunktet. Hvordan går det egentlig an at det plutselig blir riktig etter så mange like forsøk. Det skal jo ikke være mulig? Og det er faktisk helt sant: Jeg er langt over stadiet:" Jeg slo den fort av og på" altså........Men jeg tror seriøst jeg kan bli gal av data.....

Grilling i all slags vær...

Tanker tatt sånn fra løse lufta..... (yeah right! ;-)))

Tenk deg at der regner en dag du har planlagt å grille. Og stedet det regner på ligger forholdsvis langt nord. Mao det er egentlig ikke en bombe at det regner selv om det heter vår og mai- samt at det er meld et langt bedre vær.

Hvis du så likevel griller- er du entusiast eller er du rett og slett trassig?

:-))))

Men tankene mine får du aldri.....

Hmmmm....... Jo, det er jo faktisk akkurat det du får- i bøtter og spann. Vær snill og mild og ta godt vare på dem. Jeg deler dem med deg. Men de er mine. Du bare låner dem av meg her og nå.

Jeg blottlegge noe av meg- frivillig- til de som måtte dukke opp å lese dem. Er jeg gal? Neida. Ikke gal, ikke sprø, ikke vågal. Jeg bare legger for dagen at jeg er noe midt imellom høyst normal og smågal pga et hode fullt av rare tanker som spriker i alle retninger. Ikke kom å fortell meg at jeg er vanlig, men si heller ikke at jeg er så innmari spesiell. Jeg er bare en åpen og tillitsfull person som forteller om ting som opptar meg. Smått og stort.

"Jeg gir alt til den rette."

Dette utsagnet er ofte å se i f.eks kontaktannonser. Det er sikkert ærlig sagt. Og absolutt godt ment også vil jeg tro. Men det er det største "pisset" jeg hører. Undskyld språket!!!

"Alt å gi den rette." Hva skal det fortelle? Hva skal det si? Ja, sånn EGENTLIG? Dette er en av mange ting jeg lurer på......

Sier det at personen har tenkt å ofre så mye at motparten bør skjønne at et sånt tilbud ikke kommer rekende på ei fjøl med det første? Og dersom du har tenkt å ofre- er det noe av identitenten til personen igjen da? Glemmer man seg selv om man gir alt? Hva vil det si å gi alt? Har man gitt alt hvis man fortsetter å ha egne meninger? Er det en uselvisk handling man vil formidle med et sånt utsagn?

Til slutt føler jeg for å si at det er smør på flesk å si disse velmenende ordene. For dersom man møter den rette. Den oppriktig rette. Den som ER den rette- ikke den du TROR er det i noen korte øyeblikk av lykke nå og da- men den rette. THE..... Dersom han eller hun dukker opp- ja da gir du jo dette "alt" uten å tenke deg om. Gjør du ikke? Jeg mener det ligger i selve sakens natur å gi "alt" om den rette dukker opp. Det er så selvfølgelig at man trenger ikke skrive det. Og hvis man skriver det- kan det tenkes at man egentlig ikke er typen til å gi så mye av seg selv? At man mest av alt vil overbevise seg selv? Ja eller motsatt- at man legger selvet til side med en gang men treffer noen som minner om "Den rette" og bare sluker "kjærligheten" rått med en gang. Er det å gi alt egentlig ment som en advarsel?

Glad i mat.

Jeg er glad i mat. Sånn er det. Det er jammen lite mat jeg ikke liker. Og dersom noe ikke er øvert på lista, så smaker det likvel helt ok. Egentlig missunner jeg dem som er kresen. Jeg tror helt seriøst de har det enklere. Jeg derimot har fristelser på alle kanter. Må jobbe med meg selv for å ikke småspise hele tiden.

Hører noen ganger om folk som glemmer å spise.- Jeg gjør aldri det. Da sier kroppen i fra. Jeg blir svimmel og kvalm, og tenker mat mat mat mat mat. Joda- klart jeg har sultet meg i perioder. Alle som har anlegg for å legge på seg går i den fella. Minst en gang. Jeg tror jeg har godt i den fella for siste gang nå. Har lært masse om hvor farlig det er å senke forbrenningen. Men guri for en runde å venne seg til at jeg må spise relativt mye for å gå ned i vekt. At jeg som er lubben faktisk fortjener så store mengder mat. Det er en omstilling som har tatt tid. Lang tid. Det er en enormt godt innebygd tanke at man må sulte seg for å gå ned.

Det er ingen mat jeg ikke liker. Men jeg kom akkurat på en ting som er farlig nær "ikke- lista" Fiskepudding. Bu og bu så traurig. Jeg kan rett og slett ikke få meg til å svelge det. Og har kjøpt det bare en gang etter at jeg flyttet hjemmefra. En gang. Og jeg har bodd for meg selv i snart 13 år. Litt pussig at fiskepudding er så lite smakfult når fiskekaker er bra mat. Fiskekaker - ja da har jeg flere gode ideer på å variere. Fiskekaker i brunsaus( eller den er ikke så veldig spennende og strengt tatt aldri utprøvd her i huset, men har den i bakhodet som ide;-), på skiva, sammen med makaroni, med frosne grønnsaker og ikke minst- som burger- Nam!!! Men burde ikke pudding og kaker være stort sett helt identisk? Pussig det der....

Jeg liker best majones under pålegget. Det bare smaker best. Hvorfor det er sånn- aner ikke. Men det bør være underst og det er ikke bare et praktisk hensyn. Hvis jeg skal spise italiensk salat vil jeg helst ha trønderfår oppå. Ikke salami og ikke skinke. Det må være trønderfår. God gammeldags fårepølse. Til pannekaker må det være ertesuppe. Ikke noe annen type suppe. Kun ertesuppe. Sånn kunne jeg sikkert fortsatt. Jeg har mine særegenheter.

Kanskje jeg ikke er så enkel i matveien likevel? Jeg som ikke er kresen og alltid klar for neste måltid.

Helg

Helg igjen!!
Jeg har hatt en 4 dagers uke pga sykt barn mandag. Burde jo være tilsvarende mer opplagt i dag da. Mangler jo tross alt en dag på å fullføre uka- sånn arbeidsmessig. Og dessuten- Fredagene mine er så enkle at jeg bør hviske at jeg er sliten. Strengt tatt. Jeg jobber fra 8.30 til 11.35. Det er igrunnen veldig kort. Har 20 minutter matpause innbarket i de timene. Fredag er en av få dager hvor jeg kan sett emeg å spise i fred og ro. Burde jo være overskuddsgrunnlag så det holder. Men jeg er helt utladet. Totalt!

Det kan vel kalles å være psykisk sliten på en måte. Og det å være så mentalt forberedt på fri at man kjenner seg dødssliten er sikkert en del av den biten. Jeg er uansett helt kake. Blææææ!

God helg, Lille E.

Jobb

Denne uka har jeg jobbet og jobbet. Tirsdag så jeg knapt mine små. Da var jeg hjemom og leverte dem, og dro tilbake, fordi vi hadde møte mellom 1800 og 2200.
Idag dro jeg i halv seks tida og kom tilbake sånn åtte. Dette i tillegg til mine faste vanlige timer.
Da jeg kom hjem satt jeg meg til å rette særoppgaver- hele 5. Jeg har også rettet matteprøver, engelskglosetest og repetisjonsprøve i norske fylker. Men nå er det gjort. Hurra. Tre ganger tre hurra- hurra hurra......Nei stopp no litt.....

Dette skjer hvert år- hvert år- hvert år. Jeg tar gleden på forskudd og tenker at nå kan jeg roe litt ned og seile skoleåret i havn.....Og hvert år detter noe i fanget på meg på slutten. Noe uforutsett. Og jeg tenker- Hva er det i år? Hva har jeg glemt?

Avtaler.....

Jeg mener jeg ikke er noen regelrytter. Heller ikke spesielt vanskelig. Men det er noe irriterende over folk som ikke holder avtaler.

Altså folk må gjerne komme forseint til en avtale av og til. Det er mennesklig.

Noen er alltid sein. Når man vet det beregner man tidspunkt ut fra det. Og mobilen gjør at folk pleier være flink til å gi beskjed.

Men når man har brukt tid på å diskutere ting og blitt enig om noe. Da forventer jeg man er lojal mot det som er bestemt. Grrrr.... så sur jeg kan bli da.

Jentespråk

Jentespråk er ikke favorisert er min påstand. Det er visst for upresist. Vi kan ikke skrive kort og konsist, vi jenter. Men hvorfor skal vi det da? Hvem har sagt at det blir bedre av å kutte ut alt som kan utdype nyansene i det akkurat man vil ha fram. Har de som har fasiten i hodet fått med seg at ulike sjangre krever ulik stil? Javel, men fortsatt skal språket ribbes? Skjønner ikke det, jeg.

Jenter skriver mer som de snakker er min påstand. Og jenter snakker jo mer enn gutter- gjør de ikke? Det er i vertfall en vanlig fordom. Dersom hvis at. Dessuten så men også- faktisk. En masse ekstraord som viktige menn i dress sier gjør at det vi vil ha fram får oss til å virke puslete og usikker.

Når disse smårodene og utdypingene faktisk er med på å få fram flere sider av en sak- er dette da tegn på usikkerhet eller på evne til fleksibilitet?

Mer om rosa og data

No begynner siden å få den rosa "touchen" jeg er ute etter. Dette ligner noe. Knall babyrosa. Upassende perfekt. Upassende fordi jeg fortsatt ikke er så veldig rosa av meg. Perfekt fordi den representerer meg akkurat nå likevel. Mitt deilig ambivalente liv.

Noen sa en gang at jeg har et komplisert forhold til rosa. *ler* Det tror jeg var å treffe spikeren på hodet.

Hva er en rosa person da? I mitt hode dukker det opp en god del fordommer som mer minner om en blanding av Nicole Richie og Britney Spears enn noe annet. Noe blondt og veldig dumt. Eller ei kjærring fra 60 år og oppover som har dusinvis med gyselig nips med rosa mønster. Gamle rosemønstrete kopper og matchende duker og gardiner. Grøss. I vinduet ser jeg for meg de tradisjonelle potteplanetene med roser på- enten ekte eller i plast. Sånn er en rosa person i mine øyne. Passer jeg i noen av disse imagene? Nei, overhodet ikke.

Hvorfor er jeg så opptatt av å verne min rosa verden og tilværelse da?

Facebook

Herrgud! For et teit nettsted. Poke and poke back.... Ja poke betyr da vitterlig å dytte, skubbe, pirke på. Når kunne man det over nett? Latterlig.

Og hva med denne: feks: "Kari is nyter stillheten". Er det norsk eller engelsk? Hva slags kvasi-språk er det? Her roper noen høyt om at sms-språket ødelegger det norske språket. Djisus!!

Må jeg komme inn på vennelista? Her skal tydelig antallet venner si noe om populariteten? Jeg har ikke mange på min liste. Og av de på listen er ikke alle virkelige venner heller. Noen er det og noen var det i aller høyeste grad før i et tidligere liv. Venner som man har mistet kontakten med over årene av helt naturlige årsaker som feks avstand. Men hva med alle: Met through John and Jane Doe? Jeg er glad jeg driter i dette- egentlig. Jeg er glad jeg ikke er 14 - 15 år hvor slike ting betyr mer.

Jeg har mine venner. De er mine uansett om jeg har satt de på en offentlig liste på nett eller ikke. Har flere som knapt nok liker mobiltelefoner. Tror du de er særlig ofte koplet på nett? Tror du de vet hva facebook i det hele tatt er?

Jeg er i mot alt som minner om heltedyrking og "se jeg er mest populær i hele verden" opplegg. Sånt irriterte meg som 15åring. Tror dere jeg liker det bedre som 32åring- snart til og med 33. Neppe.

Jeg er meg. Ikke verdens kuleste, men heller ingen nerd. På ingen måte. Er tøff i kjeften i en god del tilfeller. Og såpass mye som jeg prater så får jeg inn en og annen fulltreffer. Faktisk. Klart jeg bryr meg om hva andre syns om meg. Jeg lever da ikke i noe vakum. Kart jeg er så sosialt oppegående at jeg registrer hvordan omverden responderer på meg og mine utsagn. Jeg er ikke dum tross alt. Men jeg liker ikke ting som minner om rangering. Facebook har et snev av det, syns jeg. Men dette er meg og mine meninger- fortsatt ikke på verdens beste dag. :-D

Barn og kosthold

Det er mye man kan si om unger og kosthold.
Akkurat her og nå har jeg tenkt å henge meg opp i en liten bit som irriterer meg ganske mye. Nemlig at det forventes at man til enhver tid har yoghurt i kjøleskapet. Hvem sier at det er så innmari sunt? Og ikke for å lage en lang "da vi var små" lekse utav dette.
Men fakta er at idag er det faktisk sånn at de fleste av oss småbarnsforeldre faktisk har yoghurt som standardutstyr i kjøleskapet. Og selv om jeg selvfølgelig har vetorett på innholdet i eget kjøleskap, så vil vi jo så veldig gjerne være perfekte foreldre. Så på autopilot i butikken styrer jeg inn til melkedisken og henter ukesdosen med yoghurt. Men jeg vet ikke helt- er dette syrnete melkeproduktet så sunt? Og hvilke vaner ilegger jeg mine barn? Er dette bare begynnelsen? Kjenner jeg har lyst å kutte ut å være så riktig. Ungene begynner å ta det selvfølgelig også. Og jeg kan ikke klandre andre enn meg selv. For det er jeg som bestemmer. Eller er det?

Data

Ser jo andre sine profiler her og der. Det bare slår meg hver gang. Jeg er middelmålig. Jeg klarer meg bra datamessig, men der stopper det jammen også. Skulle legge inn et bilde på siden av profilen her. Tror du ikke det ble monsterstort? Sånn over stort sett hele siden. Ikke helt hva jeg hadde planer om!!! Grrrrr.....Dette finner jeg ikke ut av heller. Ergelig- spesielt siden det utgir seg for å være en meget enkel sak.

Hva er lykke?

Hva er lykke?
Lykke- den boblende følelsen innerst i magen. Den som gjør at du vil rope fra hustak og vil gå rundt med et fårete glis om munnen. Eller den mer rolige "lillebroren" som gir deg tilfredshet i hjertet, og en trygghet til å møte hverdagen med et lett sinn.

Det sies at man må kjenne på den motsatte følelsen for å vite hva lykke er. Dette tror jeg er sant. Samtidig er det skummelt. For opplever man perioder med overvekt av mindre lykkelige stunder vil man til slutt bli en form for avstumpet. Ikke det at man blir hard og uoppnåelig for omverden. Nei, ikke sånn. Men man blir redd for å føle. Redd for å nyte de korte få stundene av lykke. Man blir redd for at de skal være over før man har oppdaget at de har kommet på besøk. Og man blir redd for avgrunnen som følger en kort følelse av lykke.

Hvem definerer hva lykke er?
Jeg merker at venner og familie er med å fortelle hva som gjør livet bra. At deres reaksjon på meg og mitt liv forteller noe om hvordan ting går i livet mitt. Hvis ingen ser meg, så skjønner ikke jeg at jeg har det bra. Det er selvfølgelig ikke helt sånn, men til en viss grad har jeg behov for å speile meg i venner og famile for å kontrollere at - ja- lille E- det meste i livet er jo helt ok.

Media påvirker meg. Få på over 30 år innrømmer det. Men klart det gjør. Jeg leser ukeblader og aviser. Leser om kjente folk som tjener bøtter med penger hvert sekund. Om hva de gjør for å overbevise verden om at de er lykkelig. De ser lykkelig ut. Smiler over hele fjeset. Bildene er så glansete at man ikke klarer å se om smilet når øynene eller ikke. Selv jeg- på dårlige dager- tenker at så mye penger ville vært greit å ha for å være fullkommen lykkelig.

En annen ting er at media forteller at man skal ha velfylt avtalebok og to pene barn, en vellykket partner som har like mange venner og interesser som du selvfølgelig også har. Det skal være stakittgjerde og utenlandsreiser. Klart jeg kan krysse av på noen av de punktene, men selvsagt ikke alle. Og hva sier det om mitt liv? Er ikke jeg vellyket? Skal ikke jeg ha lov til å kjenne på den boblende følelsen da? Bør jeg altså heller bestrebe meg etter å finne livet slik "malen" forteller jeg skal leve. Tror ikke det er noe for denne jenta, nei.

Kanskje det er meg det er noe galt med som ikke går rundt å gleder meg over alt mulig? Kanskje jeg er for jordnær? Kanskje jeg er for brent barn? Er jeg en dårligere skuespiller enn andre. Jeg har lett for å smile, men hvor blir det av den boblende følelsen? Jeg som har alle grunner til å føle den ofte og hele tiden. Med snill famile inkludert mine fantastiske barn, en jobb jeg trives i, gode kollegaer jeg etterhvert håper blir mine venner også, jeg har venner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn og lurer ofte på det. Og tror vel kanskje tanken på at det er utakknemmlig å være nedtrykt og lei seg så bra som jeg har det- gjør meg mer trist.

Søvn

Jeg er vintertrøtt og vårslapp. Om sommeren blir jeg ekstra trøtt av allergi og medisin jeg tar. Er jeg bare våken på høsten jeg da? Da er det jo snart vinter så mørketiden setter inn. Hvorfor merker jeg i det hele tatt trøtthetsfølelsen siden jeg går rundt og er så trøtt- konstant?

Det sies at man ikke kan ta igjen søvn. Og det stemmer nok. For har jeg sovet for lite en natt hjelper det ikke å sove på dagen. Blir ikke særlig mye mindre trøtt av den grunn.

Sover man for mye er man også trøtt. Dorsk og trøtt og lammet uten mulighet til å gjøre særlig mye annet enn tanketomt arbeid. Knapt nok det.

De siste årene har jeg sovet lite. Altfor lite. Det har føltes som om noe har kommet i veien for søvn hele tiden og hver natt. Enten er det ungene eller så er det smerter i bekkenet. Eller såkalte ujevne- jevne lyder som gnisser i ørene som isopor på et vindu også kalt snorking. På virkelig dårlige netter - alt på en gang.

Det har kjentes som om jeg skulle bli gal. At jeg har vært å balansert på kniveggen. At jeg hvert øyeblikk kunne bikke over på feil side. Hele dagen har jeg gått i en døs og bare fungert på autopilot. Mye av tiden har jeg følt meg utålmodig og lettere irritabel. Og sikkert vært akkurat det også.

Og plutselig: lille E sover hele natten uten vondt. Og uten å ta paracet. Hipp hipp hurra. Hvorfor føler jeg meg ikke mer våken da?

Er jeg en trøtt og uopplagt person rett og slett?

Når er det nok?

Det hender seg at jeg sier: No er det nok! Men stemmer det? Er nok nok? Mener jeg det virkelig? Sier jeg i fra når nok virkelig er nok? Eller sier jeg egentlig- no nærmer jeg meg en grense for at det er nok og gir deg muligheten til å bremse litt det du gjør som irriterer meg. Er det mer sånn? Jeg tror det. Men der og da er det jo nok- forsåvidt.

Nok er nok når jeg sier at:"No er det nok". Ellers ville jeg ikke sagt det. Men likevel- ofte befinner jeg meg i situasjoner hvor menneskene jeg omgir meg med likevel glemmer seg av. Noen ganger fordi de ikke har respekt for ordene jeg sa. De velger å overse dem. Andre ganger glemmer de seg regel rett av. Livet går videre som ingenting- tilsynelatende. Var virkelig nok nok når jeg sa at nok var nok? Eller hadde jeg mer å gå på da også?

Er jeg spesielt overbærende som menneske som lar ting skure å gå etter at jeg har sagt i fra. Jeg tviler på det. Hvorfor lar man folk gjøre ting EN GANG TIL- etter at nok er nok? Jeg vet ikke og lurer seriøst på det.

Og da spør jeg når er grensen nådd? Egentlig?

Hva er det med meg og rosa`?

Hva er det med meg og rosa for tiden? Jeg som aldri har vært en rosa person befinner meg i en rosa verden og liker det. Ser at jeg i mindre og mindre grad løper vrælende bort når fargen nærmer seg- enten det er snakk om klær eller andre ting.