Tidlig krøkes....

I dag forstod min lille "nesten 5 åring" ironi. Dvs hun har kanskje forstått det en stund, men idag definerte hun det og avslørte for sin mor at hun forstår det.

Hun var trøtt og i kranglehumør. Jeg satte hardt mot hardt og ga meg ikke i ordvekslingene som føk mellom oss. Her i huset må jeg velge mine kamper og denne valgte jeg. Det ble litt typisk frekk svaring fra "nesten 5 åringen" av type:
"Det veit ikke du."
"Den som sier det e det sjøl."
"Alle menneska kan bestemme over seg sjøl."
Jeg: Men du er et barn......
Hun: Barn e åsså menneska, og menneska bestemme over seg sjøl".
Det var da faren uttalte passelig sarkastisk: "Trivelig!"
Hun: Når noen sir trivelig når man egentlig e sur, så betyr det ikke trivelig. Det betyr at man e sur.

Ja, og det har hun faktisk helt rett i.

Må bare avslutte med å si at vi fikk en fin prat tilslutt om hva voksne kan oppfatte som frekt å si når barn sier det. Jeg vet ikke 100% sikkert at hun forstod det denne gangen. Kanskje litt. Hun nikket og var enig, men jeg kan jo ikke måle det her og nå- ei heller der og da. Men det jeg føler meg trygg på er at det vil synke inn tilslutt. Det er en uslipt diamant jeg har fått ansvar for. Det skal være sikkert og visst. Hun er verdens mest sjarmerende lille jente, og hun kan være mammas lille troll. Det gjelder å bane vei slik at man får fram den fantastiske jenta hun er. Dette er en jente med stort mot, stort hjerte oger en energisk og kreativ sjel. Hun kan styre og styre sånn at jeg får fnatt, men imponerer sin mor over hvor stor og selvstendig hun er. Ja, den samme selvstendigheten frustrerer meg også noen ganger- når hun viser sin styrke, stahet og kraft gjennom sin egenrådighet. Innrømmer det. Men hun har lært meg mye om hva som er ting JEG må jobbe med- hvor jeg må lære meg å stole på henne selv om alder tilsier hun er for ung.

Herlig å få muligheten til å bli ordentlig godt kjent med sånne fantastiske små mennesker som døtrene min er. Denne gangen handlet dette om min eldste- en annen gang kommer jeg til å skrive om min yngste. De er begge fasinerende små mennesker som virkelig har berørt meg- veldig. De er kommet fra meg it ut av meg- men de er egne individ med egen vilje og egne drømmer.

Helt tilslutt:
Hun skrev brev til julenissen UTEN hjelp her om dagen.
iulenisn.
*stolt mor*

Jul, mat og smaker som endrer seg.

Jul er mat- fråtsing av mat. En kan si hva en vil, men jul uten tradisjonsmaten hadde vært rar jul. Og alle har visse ting de mener MÅ være tilstede for at det er jul. Det være seg middag, pålegg, kaker eller snop.

Allerede som unge var julefrokosten viktig. Nesten mer viktig enn selve julemiddagen. Det å dekke på og spise lenge. Ha alle sortene med pålegg og tilbehør på bordet og bare kose seg lenge. Sitte med bordet til det verket i rumpa, og spise mye mer enn det egentlig var plass til. Jeg husker vi drakk te og hadde tekanne med varmer under på bordet. Vi var ikke tedrikkere på åttitallet. De voksne drakk kaffe- bortsett fra når vi hadde julefrokoster. Da stod tekanna der. Og sitron i skiver.

Jeg må ærlig innrømme at av alle de deilige sortene som lå linjet opp på bodet så spiste jeg bare det vi kalte "kokelår", altså kokt lammelår man skar påleggskiver av. Kokelår med majones og agurk. Brødskive etter brødskive- dag etter dag.

Så en gang på åttitallet innførte vi Edamerosten til julebordet vårt. Den runde, røde osten vi bare fikk tak i til jul. Den var så god. Nydelig, syns jeg. Jeg spiste og spiste. Edamerost og kokelår. Om hverandre. Husker at vi snakket om dette nye vidunderet- både innad i familien og med andre folk også. At vi følte oss nesten litt trendy som hadde innført Edamer til den norske jula. Vestnorske til og med.

Vi vet jo alle hva som skjedde mange år etterpå. Edameren kom i butikkhyllene som fast sortiment. Jeg har ikke kjøpt den på mange mange år. Hverken før eller etter at den kom som helårsprodukt. Jeg har nemlig visst jeg ble alene om å fortære den store, runde osten. Men i år.....

Jeg kjøpte meg en hel stor svær rund Edamerost. Gledet meg til å ha den røde juleosten på bordet........

.......Og jeg syns den er tørr. :-(
Skikkelig også.
Den er rett og slett kjedelig, litt smakløs og tørr.

Er dette det ultimate bevis på at barndommens jul ikke er som man trodde eller?

Smålighet og hevngjerrighet.

Julaften. I dag. Her og nå. Akkurat nå. Og med overskrift smålighet og hevngjerrighet. På mange måter henger det sammen. Kan gjøre det. Den lille episoden jeg tenker på handler om jul, julaften og gaver. Jeg velger å skrive om den - her til og med- så jeg kan komme over dette og la vær å bry meg etter at jeg har trykket send.

Folk er som de er. Og sånn er de om det er jul eller ikke. Likevel kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir påvirket av det. Blir lei meg, skuffet og såret. Og signal kan faktisk om mulig virke sterkere når det er jul. Alt skal jo være så rosenrødt og koselig "når det er jul". Ikke at jeg mener man skal feie ting under teppet bare fordi det er jul. Men i noen tilfeller går det an å se ut over seg selv og legge lokk på ting eller vifte med det hvite flagget. Men er ikke den egenskapen tilstede hos et menneske i utgangspunktet, så er det jo bare dumt å forvente noe som helst. Sånne folk er det bare å glemme, leve videre uten og heller være glad for muligheten til et liv uten det.

I år har et menneske fått seg til å gjøre en liten, men likevel en slags merkelig hevngjerrig handling mot meg. Syns jeg. Sånn opplever jeg det. En enkel liten handling som viste seg som et effektivt og sterkt signal. Et menneske valgte nemlig arrogant og galant å la vær i kjøpe julagave til meg. Bare til meg. Og det på er forvridd og urimelig grunnlag på toppen av alt. Dette menneske er det egentlig ville være naturlig å veksle gaver med. Vertfall dette året. Et annet år er kanskje ting anderledes. Men i år hadde det gjort seg om vedkommende kunne oppføre seg ordentlig mot meg. Dette menneske sitter ikke engang på nok informasjon til å ha rett til å dømme meg. Det føles mildt sagt urettferdig. Men det er fint for den som kan sitte på pidestall å klappe seg selv på brystet. Være fornøyd med seg selv. Sitte å dømme andre og selv være så på alle måter bra i egne øyne. Det må føles godt det. For denne personen.

Jeg er litt skuffet og såret. Jeg er det. Men heldigvis har jeg bestemt meg for at i kveld handler alt om ungene. Alt. Det er heldigvis det siste man husker best, så derfor føler jeg meg trygg på at jeg kommer til å glemme dette om en stund. Det er nok noe i uttrykket "om 100 år er alt glemt" Jeg velger å endre benevning og skal glemme om 100 minutt. SKAL.

Ny konto.

Jeg skal opprette meg en ny konto.
Den skal jeg fylle.
Der skal jeg spare til dårligere tider.

I perioder kommer jeg til å spare mer enn andre perioder. Jeg skal begynne å samle på kompliment. Rett og slett de små glimtene av andres ros og velvilje. Det er viktigere enn som så å huske dem. De er konkrete tegn på at noen har sett en. Du får ikke kompliment om du blir oversett. Så enkelt er det bare. Og samtidig er kompliment ressurser og midler man trenger når hverdagen er grå og trist.

Å gjøre et uttak på kontoen en gråværsdag måtte jo være balsam for sjelen.
Jammen skal jeg det.
Nå skal jeg lage sparekonto.
En konto som bare er min, og som bare JEG kan dra nytte av.
YES!!

Da nissen glemte den ene.

Hva er verre enn å bli glemt av nissen? Jo, det er å være den eneste nissen glemte.

Som så mange andre foreldre har jeg falt for fristelsen og nesten truet mine barn som at nissen følger med om de er snill eller ikke. Og jeg har sagt jeg har telefonnummeret til nissen. (Innrømmer at den er inspirert av Frustretre fruer og ho der firebarnsmora som forøvrig er min favoritt. Men nok om det.)

Hos oss er adventskalender i praksis en liten gave i trappa hver morgen. Det er nissen som legger den der som et tegn på at vi nærmer oss jul. Han legger såklart kun pakke til de som er grei. Og nissen han følger med. Følger godt med til og med. Nissen vet nemlig alt. .

Så her en morgen stod jentene opp på ulike tidspunkt. Dette er i og for seg ikke unormalt. Ho eldste fikk en liten sjokoladenisse i sølvpapir. Så kom ho yngste på 3 år. Jeg så at ho satte seg godt tilrette i en stol idet jeg gikk på badet for å hive klær i vaskemaskinen.

Plutselig hørte jeg først et hyl. Det for gjennom hodet mitt: Grrrr....kan aldri storesøster lære seg å kutte ut å klype eller dulte når jeg snur ryggen til. Småirritert rundet jeg hjørnet for å drive den daglige konfliktløsningen som må til for å overleve dagen.
"Wææææææ...", hørte jeg
"Wæææ......, det er tomt. Det er ikke nåkka i posen"
Det gikk kaldt nedover ryggen min....Er det mulig? Har jeg glemt å legge i den ene posen? Kan det være sant? Jeg gikk kanskje fire lange forte steg mot stolen der hun satt. Kjente en klump i magen som vokste. Og vokste og vokste. Bildet av meg selv der jeg stod ved benken og fylte oppi posene for gjennom hodet. (Har nemlig kjøpt noen ferdigposer beregnet til kalendergaver på Nille.) Jeg husker jeg gjorde det i full fart- som med alt annet jeg gjør. Full fart- jeg er jo effektiviteten selv når jeg skal gjøre noe. Kunne jeg virkelig ha glemt å legge i en pose? Jeg var på dette tidspunktet enormt fortvilt. Jeg stresset i tankene: "Hvordan skal jeg løse dette? Hva skal jeg si for å jukse dette til uten å røpe meg? Røpe nissekonseptet. Røpe selve julemagien for de små. Fortvilt var jeg. Virkelig.

Jeg satte meg på huk foran den lille jenta som var oppløst i tårer. Tok rundt henne og klemte....Klemte jenta med den tomme kalenderposen. En god mammaklem, mens jeg sorterte alternativ for å løse denne fadesen. Hva gjør man i en sånn situasjon?

Da så jeg det- nissesjokoladen hadde sklidd ut av posen og ned ved siden av henne. Den lå der godt skjult i koseputa hun bærer med overalt. Kan noen tenke seg hvor lettet denne mora var? Selv søstera skjønte alvoret som holdt på å utspille seg denne morgenen. Hun tok rundt søstera og holdt også på å begynne å gråte hun også. For hva er vel værre en at nissen faktisk har gjort alvor av å ikke legge gave til et barn en morgen før jul?

Dagens fangst.....i senga til et barn.

Pez-figuren og barbiene var i da erstattet med intet mindre enn tre ulike spill strødd rundt i senga. Spillebrikker av ymse art i skjønn forening. Bamser og bøker var der ennå. Ho stod opp og sa til meg: Mamma, jeg har litt mange ting i senga. Det er ikke plass å sove. Å ja du har det ja.......

Senga til et barn

Senga til et lite barn er en institusjon. Et eget liv kan man si. Jeg skulle rydde og reie opp senga til minstejenta på 3. Jeg reier ikke ordentlig opp hver dag, men jeg tar en grovrydd kver kveld når jeg putter henne i seng. Så dette var "skatter" fra en dag til neste- stort sett.

1 smokk
4 prinsesseblader
4 ulike bøker- en av dem boka om Ludde.
1 bil
1 pezfigur- sånn hylse til å ha pezdrops i.
2 barbiedukker
5 bamser i ulike størrelser
3 små disneyfigurer i plastikk

Kan noen fatte og begripe at det er plass til å sove?

Masse vind

I dag er det meldt storm. Og ute pisker hagl eller regn mot ruten. Guri jeg er glad jeg kan være inne. Vet bare jeg skal skrive ferdig her for så å hente meg en genser og lester. Jeg kan godt forstå at enkelte er redd når det er mye vind. Jeg er ikke det, men jeg gjentar: Jeg er glad jeg kan være inne i kveld. Brrrrrrr.......så kaldt. Fryser bare jeg HØRER vinden. Det er nemlig ikke kaldt inne her, men brrrr....jeg fryser.

Skitur med pseudotvillinger

Jeg har to jenter som er tett i alder. Det er 1,5 år mellom dem. Søsken født med såpass kort mellomrom er litt spesielle søsken. De kalles pseudotvillinger. Eller "liksomtvillinger" De er så lik i alder at mange problemstillinger er lik tvillinger født samme dag.

I kjølevannet av dette kan enkelte ting bli litt vanskelig for den eldste. Feks om den yngste lærer ting den eldste egentlig skulle fått til eller mestret bedre i kraft av å være den eldste. Det kan være seg å lære å lese eller å sykle. I dag fikk vi den i fanget da jentene skulle ut å prøve skiene for første gang i år. Begge har like barneski du snører på skoene.

Med stort mot og godt humør ble ski spent på. Mora snakket varmt om hvor artig det er når man faller og hvor god man blir av å dette litt. Med fjoråret frisk i minne tenkte jeg det var lurt å si at man SKAL dette sånn at ingen ga opp og la seg langflat etter først fall. Etterhvert var skiene på. Der stod vi på rekke og rad stilt opp etter alder. En eldste først- etter sterke føringer fra...ja du gjetter riktig...den eldste. Derfra dalte humøret i ekstrem fart....

Jentene måtte gå i hver sin retning. Den yngste med et lurt lite smil om munnen satte ene foten foran den andre og kom seg framover på et vis. Falt i ett. Det skal sies. Og var ikke bare storfornøyd med å dette, men reiste seg både med og uten hjelp og fortsatte. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en liten skitur- i en 3årings perspektiv. Det ble en stor runde på plenen.

Den eldste:
"Åååååå...jeg får ikke til".
"Ok", sa mora. "Dra foten lags bakken så sklir du fremover".
"Nei, det er ikke sånn det skal være for jeg har sett dem går sånn her". (og hoppet mens skiene føk i hver sin retning, og klasket begge stavetupper i bakken . Jenta kom ikke av flekken. Datt så på rompa, men hadde "tegnet og fortalt " såpass klart at jeg skjønte hun hadde sett på skisport på tv og skøyteteknikk)

Hvordan forklare en liten påståelig sjel at man må krype før man går?

"Ååååå, æ ville jo heller gå i den store bakken."
"Men lille venn, du må nesten øve litt på å gå på flaten her først"
"Nei, det vet ikke du!"
(Nei vel, men det gjør altså du, tenkte jeg, men sa det ikke )

Jeg prøvde å godsnakke og sa : "Hør litt på meg. Jeg har tross alt gått litt på ski. Kanskje det ER litt lurt å prøve mamma sitt forslag".
Innimellom holdt hun seg hardt for ørene og sa. "Æ høre ikke, æ høre ikke". Så kom det: "Mikke Mus er en voksne mann. Han er ikke en gutt". "Ehh...hæ? Hvorfor snakke du om han nå?" Svarte jeg litt overrasket over samtalens vendig. "Du sa det. Du sa Mikke Mus var en gutt Og det er han IKKE førr det vet æ". (Og med de ordene skjønte selv jeg at avledning er det langt bedre triks enn å snakke fornuft.)

Men altså sånn parlamenterte vi en stund for hun SKULLE i bakken. Jeg fikk overtalt henne til å ta en mindre bakke. Så jeg bar ski og staver og jenta slentret etter litt molefunken og med en stemme som var alt annet enn storfornøyd.

Nesten på topp i den lille bakken: "Åååå, jeg har så vondt i føttern". (Hvorpå hun la seg ned)
"Ok", sa jeg og satte skiene fra meg kanskje en kort meter fra toppen av den lille bakken.
Nei, hørte jeg en bestemt stemme si og jenta reiste jeg og gikk til topps. "Her skal vi starte!"
Ja, greit nok for meg. Jeg la skiene fra meg sånn at hun hadde stiv kurs i god klaring fra bilen vår som også stod der.
"Nei ikke der- her" ( Halvmeter lenger bort)
"Vil du renne på ski må du nesten komme hit". Etter litt frem og tilbake så kom hun endelig.
Satte skiene på og gikk to skritt ned i bakken for å ta i mot.
"NEI, pass deg så jeg ikke kjører på deg. "
"Jammen, jeg tenkte jeg skulle ta imot deg".
"NEI!"
(sukk, neivel)
Stavtak og en halv meter lenger ned- boms i bakken.

"Skal jeg hjelpe deg opp?"
"NEI! Jeg har bare skipause!!!!!"
"Ok, den varer til jeg har telt til ti for du vet jo ski rimer på ti." (hihi..hun godtok det)

Men så var det feil at det var tråkket i bakken og hun kunne komme til å kræsje med bilen og og og og og....Jeg tok tak i henne bakfra og holdt et godt tak rundt magen og førte henne med bakken. Hun fikk på en måte forsøkt å renne ned. Vel nede var det å godsnakke for å gå videre over plenen.
"NEI! Jeg vil heller gå på veien for der e det is". Isen var jo som all is skal være- glatt.
"Nei, mamma jeg kan jo ikke gå her . Det er for glatt."
" Jeg kan løfte deg opp på plenen igjen hvis du vil?"
"Nei det går ikke for ho lillesøster har bedre ski enn meg."

Og her var selve kjernen uttalt. Hun blir så lei seg og frustrert når hun ikke får til. Det er bare ekstra salt i sårene at lillesøstera klarer seg greit. Når man i tillegg er liten sjel som ikke takler å ikke få til så blir det veldig leit. Alt blir feil, og alt er pyton.

Poenget er at dette er en av mange lignende historier fra vårt hjem. Lillesøster er tidlig ute med motoriske ting. Er utpreget en fysisk jente og gjerne nesten før storesøster i alle sånt. Dette kunne vært histoien om da de fikk sparkesykkel, eller da de lærte å stupe kråke.

Pepsi max.

Et par ting er rart med Pepsi max.
Skummer når du:
1. Heller lunken Pepsi max i et glass.
2. Legger isbiter først i glasset og heller brus i etterpå.
3. Bruker pappglass.
4. Heller i plastglass.

Kan umulig være en veldig helsebringende drikk det der.....

Å gå i ring.

Noen ganger når jeg har en konflikt med noen og det er sånn at konflikten forblir. Den løses ikke.Det går ikke an å bli enig- rett og slett. Man er like uenig når man startet som når man påbegynte diskusjonen. Da kaller jeg det "Å gå i ring"

Men det er litt rart å si det sånn på en måte. For går man i ring så er ting konstant. Da er problemet nøyaktig like stort når man når punktet i diskusjonen(sirkelien) hvor man startet. Og sånn er det runde for runde for runde.

Men sånn jeg ser det så skjer ett av to idet man når første- andre-tredje runde: Man kommer enten blittelitt nærmere eller bittelitt lenger bort fra hverandre. Går man nærmere så blir jo på en måte svingene i sirkelen krappere og mindre eller som en spiral kanskje? Går man i motsatt retning og havner lenger fra hverandre blir sirkelen mer som en elipse, tenker jeg. For hver runde så bøyer man litt ut av den perfekte runde sirkelen og beveger seg bort fra den andre parten.

Så hvorfor kaller man det å ikke komme noen vei i en diskusjon å gå i ring- en spiral eller en elipse er ikke det samme som en ring.

Fra en salme.

Jeg er ikke religiøs likevel har ei setning fra en salme dukket opp i tankene de siste dagene: "Han gikk den tunge veien". Riktignok fra en salme om en helt helt annen høytid enn den vi går mot.

Jeg har vært i en merkelig stemning og livssituasjon over en tid nå. Den har gjort at jeg på endel områder ikke kjenner meg selv igjen og at jeg må trø noen nye veier. Trå på stier jeg knapt har satt foten på før. Skremmende, men jeg har nok litt godt av det.

"Han gikk den tunge veien" Det sier noe om tid. Ikke nødvendigvis reell tid, men hvordan man opplever tiden. Det at ting er tøft og vanskelig en periode gjør jo at tiden går forferdelig sakte. Man lengter til bedre tider og ting går sakte, sakte, sakte fremover. Musesteg mot lyset.

Og jeg går musesteg.. Setter en fot foran den andre og går frem. Likevel er stien så glatt at jeg slir bakover innimellom. Men jeg må bare fortsette. Fortsette å gå musesteg til jeg makter å lange ut litt mer enn akkurat nå. Men jeg bør ikke klage så lenge ting går framover.