Busstur

Det er ikke så ofte jeg tar bussen. Men det hender no og da. Det slår meg at jeg alltid har enormt mange inntrykk og tanker etterpå. Det skjer noe når man tar buss altså.

Sist jeg tok buss var alle seter opptatt. Ikke at bussen var full. Den var vel mer halvfull. Men det satt minst en person i hvert sete- oftest ytterst. Tomme blikk som møtte mine tilsa at jeg bare fortsatte og fortsatte å gå bakover i bussen. Og havnet bakerst på cowboyrekka. Ikke min favorittplass, men pytt. Man har vertfall god utsikt.

Etter en stund gikk ei av og ei ny kom på. Hun satte seg på det ledige setet som var setet på skrå foran meg. Mao det nest bakerste setet. Og en ganske kraftig søt parfymelukt svivet mot meg. Jeg kom på hvor mange ganger jeg har blitt kvalm på bussen av andre sin parfyme.

Spesielt sist periode jeg bodde hjemme hos mamma og ei som brukte Poisen og røykte kom på noen stopp etter meg. Den kombinasjonen gjorde meg like grønn i trynet hver gang. Det ble bare for mye av det gode.

Så gikk det en stund og lukten ble erstattet med DEN sure fisen. Og hva skjer? Jeg vet jo at JEG ikke har sluppet den. Men kommer noen nye pasasjerer til vil de jo tro det er meg- tenker jeg der og da. For lukta er jo rundt meg akkurat da. Og for en eim. Jeg holdt på å kveles på den etterhvert tette bussen.

Busser opplever jeg som litt tett også om vinteren. Varmeapparartet er skrudd opp og folk avgir varme og fuktighet pga våte klær og sko. Og stanken ble og ble og ble rundt meg. Så satt jeg der og funderte: hmmmm...hvem er rettmessige eier av lukten? Er det hun som kom sist? Er det han i den litt slaskete jakken og det langt litt fettete håret? Er det han gamle mannen? Hvem? Og ingen andre ser ut til å la seg affisere av lukten. Og den er virkelig påtrengende.

Etterhvert klarer jeg ikke late som ingenting mer. Jeg vet jeg laget grimasje og stakk nesen godt ned i skjerfet. Det hjalp ikke nok, så jeg trakk det like godt over halve ansiktet. Fant ut at diskresjon får bare være. Jeg må berge ansikt. Poengtere at det ikke er meg. Andre kan jo ikke vite det. Sitter jeg å later som ingenting kommer jo vertfall noen til å tro det er meg. Så jeg sitter der bakerst på bussen å lar det stå til. Jeg er fjortis med snurtent grimasjetryne og ansiktet begravd i sjerfet.

Det er da jeg kommer på en pinlig episode fra da jeg satt i kassa på butikk. En litt ekkel skitten mann kom i min kasse og han slapp DEN sure. I min kasse. En lukt som hang igjen lenge og vel. kollegaen min foran snudde seg og strevde like mye som meg. Vi gjorde litt diskret tegnspråk oss i mellom og var skjønt enig om hvem synderen var. Han hadde få varer og gikk. Så kom jeg til å tenke på. No er han gått og lukten er her. De andre kundene tror sikkert det er meg. Og JEG begynte å rødme. Og rødmer jeg først - ja da blir jeg virkelig sprutrød. Det går ikke an å skjule en sånn farge. Ikke bortforklare. Og den forsvinner aldri føles det som. Og hvem virket da skyldig om ikke meg. Å, jeg kunne dødd der og da. Forfengelig og ung som man var.

Det er så mange uskrevne regler og så mange ting som skjer når man busser. Dessuten bare sitter man der i sine egne tanker. Tror man kunne skrevet bok om bussturer.