R.I.P, kjære du.

Du er ikke mere. Jeg har fått en liten melding som sier at du er borte. Borte for alltid.

Jeg har nesten ikke ord. Jeg visste jo du strevde med dine ting, men tydeligvis ikke hvor ille det har vært for deg dette livet ditt. Jeg er lei meg for at jeg ikke strakk til.

Du hadde for mange ting å skyggebokse med og mot. Stakkars, stakkars deg, det ble visst for mye denne gangen. Hva var dråpen som fikk ditt beger til å flyte over min venn?

Det skal en sterk rygg til for å gå et langt liv i motvind. Jeg kan ikke vært sint på deg. Jeg forstår valget ditt også. Forstår det og føler meg trist for at jeg også kunne gjort mer. Jeg kunne gjort en bitteliten forskjell- kanskje? Eller tar jeg feil? Hadde du valgt det samme uansett, du som gikk i dine sko?

Det heter at selvmord er egoistisk. Hvem kan vel motsi det for sterkt? Men den som står midt i det føler oppriktig den har prøvd å gi beskjed. Har prøvd å ikke fått svar. Har prøvd å si det, men ingen tok signalene alvorlig nok når de var sagt bak en spøk etterfulgt av latter. Du skrev til mange du kjenner for en uke eller to siden: Hils og si at jeg enda er i livet. Hvem kunne vite at den setningen hadde en dobbeltbetydning? Eller burde feks jeg forstått det der og da?

Måtte du finne hvile. Måtte du tilgi alle oss som ventet for lenge og var for travel fra der du er nå.

Hvil i fred.
Hvil i fred...

Ser du meg?

Jeg går i sirkler rundt deg. Ubevisst og umerkelig. Listende på en måte, men ikke helt for det er jo vanlig gange. Trår veldig varsomt når du er nær meg. Gjør meg liten og usynlig. men langt der inne i meg selv rommer håpet om å bli sett likevel.

Leiter etter blikket ditt. Øyne som ser langt- inn til meg og lenger enn det. Når blikkene møtes føler jeg meg så nær at jeg nesten kjenner deg. Så nær å føle deg. Vet med ett det som ligger innpakket, men som du ikke skjuler godt nok. Som en gledelås på vei opp. Åpnet for meg.

Ser du meg- ser du forbi meg? Hva er det du ser når du ser? Eller ser du ingenting? Gnagende, jagende, tvilende spørsmål.

Se meg.
se på meg og vik ikke!
Se meg!

Ser du meg?
Ser du forbi meg?
Hva er det du ser når du ser?
på meg?
Eller ser du ingenting?

Jeg gjør meg til.
Ser du det?

Det lyser der du er.
Jeg tror du ser meg.
Men tro er ikke nok. Tro fører til vantro.

SE PÅ MEG NÅR DU SER MEG.
Se meg.
På meg.
Se på meg.
MEG.

DiktET:

De fleste har et dikt de kommer tilbake og tilbake til:

Her er mitt: Halldis Moen Vesaas:

Ord over grind:

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kutte band.

Litt etter litt-prinsippet er blitt min greie. Jeg vet det er lurere og mer effektivt å flytte fokus og kutte tvert- hardt og brutalt. Men jeg skal alltid "fade" ut når jeg avvenner meg med noe.

Idag har vært en sånn dag. En dag hvor jeg tok nok et steg i riktig retning. Denne gangen et kvantesteg.

Hurra for meg. *tørr latter* Bortsett fra at jeg oppsummerer med å drukne meg i selvmedlidenhet. Grumsete sort den der selvmedlidenheten. Best å passe seg så man ikke blir skitten i samme slengen...

Lita tuve velter stort lass

De siste dagene har en liten begivenhet funnet sted. I min nære perifer. En enorm happening for noen. Den lille ellers så fantastiske nyheten utløste noe i meg også.

Gamle minner vellet opp i meg. Gammel grums som vil opp i dagen. Gamle minner jeg håpet var falmet for lengst, men nei.

Gamle bitre minner. Bitterhet jeg trodde jeg hadde bearbeidet og lagt bak meg. Men den er der- høyst levende. Den kjennes og den er vondt. Og de sier at spir svir liksom?

Bitterhet er sjelden pent. Bitterhet er den forbudt følelse, den stygge forkvaklete stebroren som helst skal være låst inne i et kott for bestandig.

Jeg ønsker ikke noe ondt for noen. Ikke egentlig. Ei heller personene involvert i denne situajsonen, men langt langt der inne håper jeg at noen enten husker tilbake visse ting- eller får smake noe av hva jeg har opplevd. Smake den bitre sitronen krydret med saltsmak av tårer. Mange tårer- utløst av noen nær nok men på den andre siden likevel. Sånn at det merkes. Bare bittelitt. Plis liksom...??

Det er stygt å ønske noen vondt, men noen ganger kunne de kanskje trenge og fortjene det? Det er vertfall nokså mennesklig å kjenne på sånne forbudte følelser vil jeg påstå. Det er jo forbudt å gjøre seg til bøddel. Mennesker skal ikke innta en sånn rolle, men den kan være farlig farlig fristende.

Og nå var det rett og slett min tur å tenke og ønske det litt stygge for noen svake øyeblikk.