Tone Damli Aaberge ft Vinni - Stuck In My Head w/lyrics on screen

Tenne lys

Jeg skal tenne seks lys idag. Et for hvert år som har gått.

Rare tiden som både går fort og sakte. Det er kort og lenge siden dette nå.

Døden

Jeg visste ikke at døden kunne kalles vakker. Det kan den. Døden har både melodi og farge. Døden er både fraværet av energi og fornemmelsen av energien som akkurat forsvant. Det er ropet i en tom boks.

Døden kan være mild og sart som et lydtett rom midt i et voldsomt tordenbrak. Døden er stillheten etterpå. Døden bringer med seg en voldsom lettelse samt en takknemlighet for at den etterlot seg en slutt, og en ende på noe.

Døden din kom plutselig, og var på dødens vis endelig. Døden var planlagt, og varslet. Den kom som et sart vindpust gjennom et stille mykt landskap. Bredte over det nakne harde smertefjellet et mykt teppe av bomull og blomster som vaiet i en stille vind.

Døden førte med seg en forandring. Selve livet er også forandring. Ting snur, vrir og endrer seg kontinuerlig og hele tiden. Forandring er kjernen i livet liksom døden.

Døden er å gråte på egne vegne. Døden er å glede seg på vegne av den som fikk slippe. Være glad for at den fikk gå videre. Døden er startskuddet for å oppsummere takknemlighet for tiden man fikk.

Døden markerte muren for en annen oppgave og en annen tilstand.
Dødens forandring i praksis.
Du døde, men du er. Fortsatt.

Å leve dagens siste tabu på tvers av oppdragelsen man fikk.

Jeg er en positiv person. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.
Jeg er en fighter. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.

Man skal bite sine tenner sammen og gå videre- om ryggen er krummet eller rett. Gå videre og videre. Sånn skal det være har jeg lært. Godt oppdratt som man er.

Jeg ble fortalt at delt glede var dobbelt glede. Oppdratt i kjærlighet som jeg er. Hvor plasserer man gleden man har alene, den uten andre enn sitt eget hode som selskap? Er det halv glede bare fordi de rundt ikke er lenger? Skal den ensliges aleneglede være dårligere enn annen glede?

Jeg ble oppdratt til å hjelpe andre. Man står opp for sine. Man hjelper sine er hva min oppdragelse har lært meg. Vi er visst alle forskjellig, og tenker ulikt har jeg forstått. Forstå det den som kan om akkurat det der tema da, men enhver får jo stå for sine valg. For all del, holdt jeg på å si. Men sannheten er at ingen klarer seg alene. Det er ikke bare meg som ikke gjør det. Å være alene er ikke bare dem som synlig er alene, men det er en helt annen sak. Jeg ble oppdratt til å bre vinger over den som var uten noen. Den som var alene skulle få være med i varmen. Godt oppdratt som man er.

Samfunnet forteller at man halter er man alene. Den som ingen har lider av et selvforskyldt handikap. Å være alene er nåtidens gapestokk. Nåtidens største tabu. Idag hvor alt er lov, og grensene for hva som er akseptabel levemåte er endret og flyttet så til de grader. Da står ensomheten igjen som eneste tabu kanskje? Da skal det sterke skuldre til for å holde hodet rett, slik at man vet med seg selv at man er god nok også alene. Man over seg på å repetere og huske at verdien til et menneske ikke måles i antall mennesker den fysisk har rundt seg til enhver tid.

Ingen fortalte meg at ensomhet er så til de grader ensomt som det er. Jeg ble oppdratt til å være sosial. Jeg ble ikke oppdratt til alenehet, men her sitter jeg. Alene og ubrukelig, også til å elske og bli elsket.
Ingen ordla seg om hvor utsatt og synlig aleneheten er. Ensomhet er dobbelt bør. Det er to ting; Sorg og alenehet. Den er sår og vanskelig å håndtere for den som har blitt oppdratt sammen med andre.

Ensomhet er ikke konstant sies det, mens tiden langsomt og fort tikker avgårde. Videre og videre, mens man stadig er alene. Godt man er for godt oppdratt til å gi opp.