Det hender seg at jeg sier: No er det nok! Men stemmer det? Er nok nok? Mener jeg det virkelig? Sier jeg i fra når nok virkelig er nok? Eller sier jeg egentlig- no nærmer jeg meg en grense for at det er nok og gir deg muligheten til å bremse litt det du gjør som irriterer meg. Er det mer sånn? Jeg tror det. Men der og da er det jo nok- forsåvidt.
Nok er nok når jeg sier at:"No er det nok". Ellers ville jeg ikke sagt det. Men likevel- ofte befinner jeg meg i situasjoner hvor menneskene jeg omgir meg med likevel glemmer seg av. Noen ganger fordi de ikke har respekt for ordene jeg sa. De velger å overse dem. Andre ganger glemmer de seg regel rett av. Livet går videre som ingenting- tilsynelatende. Var virkelig nok nok når jeg sa at nok var nok? Eller hadde jeg mer å gå på da også?
Er jeg spesielt overbærende som menneske som lar ting skure å gå etter at jeg har sagt i fra. Jeg tviler på det. Hvorfor lar man folk gjøre ting EN GANG TIL- etter at nok er nok? Jeg vet ikke og lurer seriøst på det.
Og da spør jeg når er grensen nådd? Egentlig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar