Hva er lykke?

Hva er lykke?
Lykke- den boblende følelsen innerst i magen. Den som gjør at du vil rope fra hustak og vil gå rundt med et fårete glis om munnen. Eller den mer rolige "lillebroren" som gir deg tilfredshet i hjertet, og en trygghet til å møte hverdagen med et lett sinn.

Det sies at man må kjenne på den motsatte følelsen for å vite hva lykke er. Dette tror jeg er sant. Samtidig er det skummelt. For opplever man perioder med overvekt av mindre lykkelige stunder vil man til slutt bli en form for avstumpet. Ikke det at man blir hard og uoppnåelig for omverden. Nei, ikke sånn. Men man blir redd for å føle. Redd for å nyte de korte få stundene av lykke. Man blir redd for at de skal være over før man har oppdaget at de har kommet på besøk. Og man blir redd for avgrunnen som følger en kort følelse av lykke.

Hvem definerer hva lykke er?
Jeg merker at venner og familie er med å fortelle hva som gjør livet bra. At deres reaksjon på meg og mitt liv forteller noe om hvordan ting går i livet mitt. Hvis ingen ser meg, så skjønner ikke jeg at jeg har det bra. Det er selvfølgelig ikke helt sånn, men til en viss grad har jeg behov for å speile meg i venner og famile for å kontrollere at - ja- lille E- det meste i livet er jo helt ok.

Media påvirker meg. Få på over 30 år innrømmer det. Men klart det gjør. Jeg leser ukeblader og aviser. Leser om kjente folk som tjener bøtter med penger hvert sekund. Om hva de gjør for å overbevise verden om at de er lykkelig. De ser lykkelig ut. Smiler over hele fjeset. Bildene er så glansete at man ikke klarer å se om smilet når øynene eller ikke. Selv jeg- på dårlige dager- tenker at så mye penger ville vært greit å ha for å være fullkommen lykkelig.

En annen ting er at media forteller at man skal ha velfylt avtalebok og to pene barn, en vellykket partner som har like mange venner og interesser som du selvfølgelig også har. Det skal være stakittgjerde og utenlandsreiser. Klart jeg kan krysse av på noen av de punktene, men selvsagt ikke alle. Og hva sier det om mitt liv? Er ikke jeg vellyket? Skal ikke jeg ha lov til å kjenne på den boblende følelsen da? Bør jeg altså heller bestrebe meg etter å finne livet slik "malen" forteller jeg skal leve. Tror ikke det er noe for denne jenta, nei.

Kanskje det er meg det er noe galt med som ikke går rundt å gleder meg over alt mulig? Kanskje jeg er for jordnær? Kanskje jeg er for brent barn? Er jeg en dårligere skuespiller enn andre. Jeg har lett for å smile, men hvor blir det av den boblende følelsen? Jeg som har alle grunner til å føle den ofte og hele tiden. Med snill famile inkludert mine fantastiske barn, en jobb jeg trives i, gode kollegaer jeg etterhvert håper blir mine venner også, jeg har venner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn og lurer ofte på det. Og tror vel kanskje tanken på at det er utakknemmlig å være nedtrykt og lei seg så bra som jeg har det- gjør meg mer trist.