fredag 30. april 2010
Hvordan går det?
Det evige standardspørsmålet: Hvordan går det?
Jo bra.
Hva forventer du jeg skal si? Sannheten? Forventer du jeg skal svare ærlig? Vil du jeg skal svare hvordan jeg egentlig har det? Tror jeg neppe.
Hvordan har du det?
Jo bra. Har det fint.
Hvordan har du det?
Kjempefint.
Å, så bra da.
En meningsfylt samtale av de virkelig dype og nære.
Men spør du: Hvordan har du det egentlig?
Da knekker jeg sammen og svarer.
Jo bra.
Hva forventer du jeg skal si? Sannheten? Forventer du jeg skal svare ærlig? Vil du jeg skal svare hvordan jeg egentlig har det? Tror jeg neppe.
Hvordan har du det?
Jo bra. Har det fint.
Hvordan har du det?
Kjempefint.
Å, så bra da.
En meningsfylt samtale av de virkelig dype og nære.
Men spør du: Hvordan har du det egentlig?
Da knekker jeg sammen og svarer.
mandag 26. april 2010
Å sørge på tilmålt tid
Jeg leste et sterkt innlegg i et blad. Et intervju med enka etter Steinar Lem. Hun fant kjærligheten kort tid etter at han var borte, og er blitt kritisert for det. Hun sørget offisielt for kort tid. Selv sier hun at hun såklart sørger, men samtidig var heldig å fant kjærligheten og grep livet og sjansen som stod foran henne.
Men hva når sorgen fortsatt er like sterk etter ett år? Hva da?
Folk forventer at man skal ha gått videre når dette første året er over. Men sånn er det ikke alltid. Folk som ikke har opplevd å sørge kan neppe sette seg inn i at en sorg kan være minst like sterk når et drøyt år er gått. Og hvem kan egentlig klandre dem?
Og hvor går grensen for når sorgen tar over? Når folk oppfatter det slik at sterk sorg ikke er normalt? I vår kultur er det sikkert når sorgen går utover dette norske sørgeåret. Jeg tror det er sånn det er. Ofte er.
Jeg vet dessverre at de som tror det tar feil. Sorgen er like sterk nå ett år og en måned etter, og det er fortsatt ikke bikket over grensen for hva som er normalt.
Men hva når sorgen fortsatt er like sterk etter ett år? Hva da?
Folk forventer at man skal ha gått videre når dette første året er over. Men sånn er det ikke alltid. Folk som ikke har opplevd å sørge kan neppe sette seg inn i at en sorg kan være minst like sterk når et drøyt år er gått. Og hvem kan egentlig klandre dem?
Og hvor går grensen for når sorgen tar over? Når folk oppfatter det slik at sterk sorg ikke er normalt? I vår kultur er det sikkert når sorgen går utover dette norske sørgeåret. Jeg tror det er sånn det er. Ofte er.
Jeg vet dessverre at de som tror det tar feil. Sorgen er like sterk nå ett år og en måned etter, og det er fortsatt ikke bikket over grensen for hva som er normalt.
lørdag 24. april 2010
fredag 23. april 2010
Historien om de to lysestakene jeg ikke skal ha.
Dette er historien om to lysestaker jeg ikke skal ha. Det er også historien om å være tunglært og nekte å ta et hint.
Jeg fikk en uventet innflytningsgave fra ei venninne. Altså- egentlig var vi ikke venninner da, sånn etter ordets rette forstand, for hun var vel mer nær venn eller familie kan du si. Og egentlig hadde min mor mer kontakt med henne på den tiden. Faren hennes og min mamma var kjærester inndil han døde i 02. Jeg ventet overhode ikke noe innflytningsgave fra henne. Vi har jo alltid hatt mye kontakt, men som sagt hovedsaklig gjennom mamma. Jeg ble kjempeglad og satte veldig stor pris på gaven. Itillegg var det sånne lysestaker på stett som jeg hadde gått å sett på, men ikke syns jeg kunne ta meg råd til. Kuplene var krakelert. Jeg likte dem kjempegodt.
Så kom ei venninne på besøk. Sofaen stod visst for nært vindu der stakene var satt sånn at ungene ikke skulle være uheldig å knuse den. Denne venninnen strakte seg og begge sine lange armer godt ut, trøtt som hun var,og BANG i golvet med den ene. Jaja, ble jo litt lei meg, men hadde tross alt den ene igjen..... en stakket stund..... før jeg selv skubbet den overende, og også den gikk i tusen knas.
Lykkelig kom jeg over likedanne og kjøpte nye. Strengt tatt hadde jeg ikke lenger bruk for dem, siden min mor dessverre gikk bort imellom de har episodene, og jeg arvet lignende staker etter henne. De ser litt anderledes ut riktignok, men jeg ble jo som sagt så glad for dem jeg fikk, og hadde bestemt meg for at de hører til her......så jeg slo til.
Så fikk vi besøk av en uheldig og ivrig liten sjel som jo egentlig bare skulle sette seg i sakkosekken ved bordet der vi satt, men glemte seg litt av og hoppa i sekken istenfor, så .... ja så lysestakene på bordet føk av bordet og i tusen knas. Gudbedre så de knustes å. -begge to. vi kan vel strengt tatt nesten kalle det at de ble pulverisert.
Jaja, jeg på ny handlerunde. Jeg har glemt å legge til at jeg i mellomtiden fant noen med lilla kuppel i adventen som også står framme. Lilla passer inn her hele året. Men jeg hadde jo sett for meg at innflytningsgaven hører til her så..... Denne gangen kjøpte jeg en lik, og en litt større med litt annen form og vridd stett. Kjempefornøyd. Jeg bar en stor pose ut fra butikken, og skulle bre innom damenes lille rom før avgang hjem. Kom litt borti-bittelitt såvidt litt ja- borti veggen idet jeg gikk inn i avlukket, og tenkte med meg selv... Ja vel ja, no skal du jammen meg tro det..... Og gangske riktig, den med vridd stett var knust. Jeje... Skår i gleden- for å si det på den måten.
Så fant jeg jo ut at istedet for å kjøpe enda en ny med vridd stett- som jeg NÅ hadde fått en "hang up" på så skulle jo jeg bytte den som var lik den første... Denne ble liggende noen dager i bilen, for den dagen jeg hadde satt av tid til å svippe i full fart innom butikken for å bytte var det den mega køen der. Posen ble altså liggende noen dager. Inntil en dag jeg midlertidig måtte legge posen med lysestaken i baksetet pga dårlig plass akkurat da i setet foran. Glemte dette helt av- ute av synet ute av sinn som man sier.ja og videre hører det også med at mine små er så himla stolt over at de setter på bilbeltet selv at det gjøres med stor ståhei, og nærmest et rituale nesten daglig. Og her har jo det jeg oppdaget i dag skjedd..... posen med staken har vært i veien for det stolte ritualet deres, og de har jo da sluppet den på golvet- hvorpå selvsagt stetten er knust.
hehe Jeg HAR lært. Jeg kjøper ikke nye denne gangen altså.....
Jeg fikk en uventet innflytningsgave fra ei venninne. Altså- egentlig var vi ikke venninner da, sånn etter ordets rette forstand, for hun var vel mer nær venn eller familie kan du si. Og egentlig hadde min mor mer kontakt med henne på den tiden. Faren hennes og min mamma var kjærester inndil han døde i 02. Jeg ventet overhode ikke noe innflytningsgave fra henne. Vi har jo alltid hatt mye kontakt, men som sagt hovedsaklig gjennom mamma. Jeg ble kjempeglad og satte veldig stor pris på gaven. Itillegg var det sånne lysestaker på stett som jeg hadde gått å sett på, men ikke syns jeg kunne ta meg råd til. Kuplene var krakelert. Jeg likte dem kjempegodt.
Så kom ei venninne på besøk. Sofaen stod visst for nært vindu der stakene var satt sånn at ungene ikke skulle være uheldig å knuse den. Denne venninnen strakte seg og begge sine lange armer godt ut, trøtt som hun var,og BANG i golvet med den ene. Jaja, ble jo litt lei meg, men hadde tross alt den ene igjen..... en stakket stund..... før jeg selv skubbet den overende, og også den gikk i tusen knas.
Lykkelig kom jeg over likedanne og kjøpte nye. Strengt tatt hadde jeg ikke lenger bruk for dem, siden min mor dessverre gikk bort imellom de har episodene, og jeg arvet lignende staker etter henne. De ser litt anderledes ut riktignok, men jeg ble jo som sagt så glad for dem jeg fikk, og hadde bestemt meg for at de hører til her......så jeg slo til.
Så fikk vi besøk av en uheldig og ivrig liten sjel som jo egentlig bare skulle sette seg i sakkosekken ved bordet der vi satt, men glemte seg litt av og hoppa i sekken istenfor, så .... ja så lysestakene på bordet føk av bordet og i tusen knas. Gudbedre så de knustes å. -begge to. vi kan vel strengt tatt nesten kalle det at de ble pulverisert.
Jaja, jeg på ny handlerunde. Jeg har glemt å legge til at jeg i mellomtiden fant noen med lilla kuppel i adventen som også står framme. Lilla passer inn her hele året. Men jeg hadde jo sett for meg at innflytningsgaven hører til her så..... Denne gangen kjøpte jeg en lik, og en litt større med litt annen form og vridd stett. Kjempefornøyd. Jeg bar en stor pose ut fra butikken, og skulle bre innom damenes lille rom før avgang hjem. Kom litt borti-bittelitt såvidt litt ja- borti veggen idet jeg gikk inn i avlukket, og tenkte med meg selv... Ja vel ja, no skal du jammen meg tro det..... Og gangske riktig, den med vridd stett var knust. Jeje... Skår i gleden- for å si det på den måten.
Så fant jeg jo ut at istedet for å kjøpe enda en ny med vridd stett- som jeg NÅ hadde fått en "hang up" på så skulle jo jeg bytte den som var lik den første... Denne ble liggende noen dager i bilen, for den dagen jeg hadde satt av tid til å svippe i full fart innom butikken for å bytte var det den mega køen der. Posen ble altså liggende noen dager. Inntil en dag jeg midlertidig måtte legge posen med lysestaken i baksetet pga dårlig plass akkurat da i setet foran. Glemte dette helt av- ute av synet ute av sinn som man sier.ja og videre hører det også med at mine små er så himla stolt over at de setter på bilbeltet selv at det gjøres med stor ståhei, og nærmest et rituale nesten daglig. Og her har jo det jeg oppdaget i dag skjedd..... posen med staken har vært i veien for det stolte ritualet deres, og de har jo da sluppet den på golvet- hvorpå selvsagt stetten er knust.
hehe Jeg HAR lært. Jeg kjøper ikke nye denne gangen altså.....
tirsdag 20. april 2010
Gode venner
Gode venner stiller opp for hverandre.
Gode venner sier i fra på vegne av deg om du blir urettferdig behandlet.
Gode venner vet om de hemmelige venninnebåndene og kodene.
Gode venner holder seg på rett side i forhold til den berømte streken.
Idag fikk jeg nok en gang bekreftet noe om en venninne. En virkelig god venninne. Som stilte opp for meg. Sa ifra om noe på mine vegne. Jeg er skikkelig rørt og takknemmelig selv om saken er en filleting i en store sammenhengen.
Selv kunne jeg ikke stå opp for meg selv i denne situajsonen. Det er noe med det.... Noen ganger må man bare ti stille og bite tennene sammen. Bare konstantere at enten forblir dette usagt som en kile mellom oss, eller så må noen andre si i fra. Du var modig og sa noe. På mine vegne. Takk. Tusen millioner takk.
Glad for at du er til.
Gode venner sier i fra på vegne av deg om du blir urettferdig behandlet.
Gode venner vet om de hemmelige venninnebåndene og kodene.
Gode venner holder seg på rett side i forhold til den berømte streken.
Idag fikk jeg nok en gang bekreftet noe om en venninne. En virkelig god venninne. Som stilte opp for meg. Sa ifra om noe på mine vegne. Jeg er skikkelig rørt og takknemmelig selv om saken er en filleting i en store sammenhengen.
Selv kunne jeg ikke stå opp for meg selv i denne situajsonen. Det er noe med det.... Noen ganger må man bare ti stille og bite tennene sammen. Bare konstantere at enten forblir dette usagt som en kile mellom oss, eller så må noen andre si i fra. Du var modig og sa noe. På mine vegne. Takk. Tusen millioner takk.
Glad for at du er til.
søndag 4. april 2010
Prisen
Jeg fikk ordene. Og hørte jeg sa noe om at jeg nok skulle klare å holde masken. Så la vi på.
Jeg mente det der og da. Ordene. Mine ord. Visste i mitt stille sinn det var prisen for informasjonen. Ord mot ord.
En stille forståelse oss i mellom. En stille prat om vennskapsbånd og lojalitet.
Det finnes andre ord som skulle vært sagt også. I en annen retning. Ord verd å veie med omhu, men de skulle vært sagt. -uttalt. .
Jeg veier for og imot. For og imot..Prisen. Ordene. Å holde ord kontra å si ifra.
Siste ord er ikke sagt.
Jeg mente det der og da. Ordene. Mine ord. Visste i mitt stille sinn det var prisen for informasjonen. Ord mot ord.
En stille forståelse oss i mellom. En stille prat om vennskapsbånd og lojalitet.
Det finnes andre ord som skulle vært sagt også. I en annen retning. Ord verd å veie med omhu, men de skulle vært sagt. -uttalt. .
Jeg veier for og imot. For og imot..Prisen. Ordene. Å holde ord kontra å si ifra.
Siste ord er ikke sagt.
Rett og galt venner imellom.
Jeg fikk vite noe i dag som gjorde skillet mellom rett og galt til en vanskelig knivegg å vandre på. Når er det rett i stå opp for seg selv å si ifra at: Du såret meg veldig med dine handlinger! Når er det verd å legge hodet og stoltheten ut på hoggestabben for å hevde selvet? Og hva er det jeg tror jeg kan oppnå? Kan jeg egentlig oppnå noe annet enn å ha sagt det høyt? Fått det ut av hjertet, men hva mer ville stått tilbake? Når får man hevdet seg reelt med å si ifra? Det er nemlig ikke alltid det er hva man oppnår. Tror jeg. Tror man får en tosidig splid. Akkurat her og nå er spilden ensidig. Den er min. Bare min. Er den nødvendig å dele?
Når er det lov å bli lei seg egentlig? Altså, klart har jeg lov å bli lei meg når som helst. Men når er det lov å si høyt at akkurat DETTE gjorde meg veldig såra og nedfor.
Hvor går skillet? Når er to for gode venner til at den ene burde tillate seg det den har gjort? Og er det tidsbegrensing på enkelte ting? Feks at bare det er lang nok tid gått så er historien viska ut. Nok viska ut til å være tilsynelatende ubetydelig.
Venninnekoden står sterkt hevdes det. Men jeg har nok erfaring som tilsier at akkurat det er floksler som ser fint ut i skrift. Intet mer. Men en ting står tilbake- jeg skylder deg ikke å ta hensyn til deg. Aldri. For jeg antar at også min tidslinje er regnet likedan som din?
Når er det lov å bli lei seg egentlig? Altså, klart har jeg lov å bli lei meg når som helst. Men når er det lov å si høyt at akkurat DETTE gjorde meg veldig såra og nedfor.
Hvor går skillet? Når er to for gode venner til at den ene burde tillate seg det den har gjort? Og er det tidsbegrensing på enkelte ting? Feks at bare det er lang nok tid gått så er historien viska ut. Nok viska ut til å være tilsynelatende ubetydelig.
Venninnekoden står sterkt hevdes det. Men jeg har nok erfaring som tilsier at akkurat det er floksler som ser fint ut i skrift. Intet mer. Men en ting står tilbake- jeg skylder deg ikke å ta hensyn til deg. Aldri. For jeg antar at også min tidslinje er regnet likedan som din?
lørdag 3. april 2010
Når livet slår knockout
Livet har slått knockout på meg- men bare nesten. Jeg dukka - igjen. Ikke en gang har livet nesten slått meg ut, ikke to, ikke tre. Mange. For mange ganger har jeg fått en berømt nesestyver. Midt i planeten. Slått pusten av meg. Gjort meg matt og ute av stand til å handle. Ute av stand til å gjøre noe forskjell om jeg klarte å handle. Ting var ikke opp til meg.
Men hvorfor meg? Ja, jeg tenker det. Hva er det jeg skal være stålsatt til? Hvorfor skal jeg prøves pånytt og pånytt? Er det sånn at man får bare så mye som man tåler, eller er det sånn at jo mer man tåler jo mer må man takle?
Tiltrekker jeg meg dette fordi jeg tenker som et offer? Eller er det sånn at jeg har for lite hjerte? Noen sier at sorg og hjertesmerte utvider hjertet, men fortell meg, hvor stort hjerte behøver jeg å få? Eller evt, var mitt så lite i utgangspunktet?
Det skremmende er at nå er det jammen ikke mye mer som kan taes fra meg.
Jeg sitter tilbake rak i ryggen. Fattet. Klar. Innser jeg er mer tilstede i meg selv enn på mange år. Innser jeg har mer livserfaring enn jeg strengt tatt selv syns jeg burde ha på såpass kort tid. Men jeg er sterk. Veldig sterk tross motgang som møter meg hver gang jeg ser lysglimt jeg er så naiv at jeg tror det skal vare lenge nok til å kjenne varmen. Poff, så velter livet om igjen. Like overraskende hver gang.
Jeg er mer klar i blikket nå. Ser rett på. Det bittelille lysglimtet jeg skimter nå kan jo være noe som varer- en stund. En god stund til og med.
Men hvorfor meg? Ja, jeg tenker det. Hva er det jeg skal være stålsatt til? Hvorfor skal jeg prøves pånytt og pånytt? Er det sånn at man får bare så mye som man tåler, eller er det sånn at jo mer man tåler jo mer må man takle?
Tiltrekker jeg meg dette fordi jeg tenker som et offer? Eller er det sånn at jeg har for lite hjerte? Noen sier at sorg og hjertesmerte utvider hjertet, men fortell meg, hvor stort hjerte behøver jeg å få? Eller evt, var mitt så lite i utgangspunktet?
Det skremmende er at nå er det jammen ikke mye mer som kan taes fra meg.
Jeg sitter tilbake rak i ryggen. Fattet. Klar. Innser jeg er mer tilstede i meg selv enn på mange år. Innser jeg har mer livserfaring enn jeg strengt tatt selv syns jeg burde ha på såpass kort tid. Men jeg er sterk. Veldig sterk tross motgang som møter meg hver gang jeg ser lysglimt jeg er så naiv at jeg tror det skal vare lenge nok til å kjenne varmen. Poff, så velter livet om igjen. Like overraskende hver gang.
Jeg er mer klar i blikket nå. Ser rett på. Det bittelille lysglimtet jeg skimter nå kan jo være noe som varer- en stund. En god stund til og med.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)