Busstur

Det er ikke så ofte jeg tar bussen. Men det hender no og da. Det slår meg at jeg alltid har enormt mange inntrykk og tanker etterpå. Det skjer noe når man tar buss altså.

Sist jeg tok buss var alle seter opptatt. Ikke at bussen var full. Den var vel mer halvfull. Men det satt minst en person i hvert sete- oftest ytterst. Tomme blikk som møtte mine tilsa at jeg bare fortsatte og fortsatte å gå bakover i bussen. Og havnet bakerst på cowboyrekka. Ikke min favorittplass, men pytt. Man har vertfall god utsikt.

Etter en stund gikk ei av og ei ny kom på. Hun satte seg på det ledige setet som var setet på skrå foran meg. Mao det nest bakerste setet. Og en ganske kraftig søt parfymelukt svivet mot meg. Jeg kom på hvor mange ganger jeg har blitt kvalm på bussen av andre sin parfyme.

Spesielt sist periode jeg bodde hjemme hos mamma og ei som brukte Poisen og røykte kom på noen stopp etter meg. Den kombinasjonen gjorde meg like grønn i trynet hver gang. Det ble bare for mye av det gode.

Så gikk det en stund og lukten ble erstattet med DEN sure fisen. Og hva skjer? Jeg vet jo at JEG ikke har sluppet den. Men kommer noen nye pasasjerer til vil de jo tro det er meg- tenker jeg der og da. For lukta er jo rundt meg akkurat da. Og for en eim. Jeg holdt på å kveles på den etterhvert tette bussen.

Busser opplever jeg som litt tett også om vinteren. Varmeapparartet er skrudd opp og folk avgir varme og fuktighet pga våte klær og sko. Og stanken ble og ble og ble rundt meg. Så satt jeg der og funderte: hmmmm...hvem er rettmessige eier av lukten? Er det hun som kom sist? Er det han i den litt slaskete jakken og det langt litt fettete håret? Er det han gamle mannen? Hvem? Og ingen andre ser ut til å la seg affisere av lukten. Og den er virkelig påtrengende.

Etterhvert klarer jeg ikke late som ingenting mer. Jeg vet jeg laget grimasje og stakk nesen godt ned i skjerfet. Det hjalp ikke nok, så jeg trakk det like godt over halve ansiktet. Fant ut at diskresjon får bare være. Jeg må berge ansikt. Poengtere at det ikke er meg. Andre kan jo ikke vite det. Sitter jeg å later som ingenting kommer jo vertfall noen til å tro det er meg. Så jeg sitter der bakerst på bussen å lar det stå til. Jeg er fjortis med snurtent grimasjetryne og ansiktet begravd i sjerfet.

Det er da jeg kommer på en pinlig episode fra da jeg satt i kassa på butikk. En litt ekkel skitten mann kom i min kasse og han slapp DEN sure. I min kasse. En lukt som hang igjen lenge og vel. kollegaen min foran snudde seg og strevde like mye som meg. Vi gjorde litt diskret tegnspråk oss i mellom og var skjønt enig om hvem synderen var. Han hadde få varer og gikk. Så kom jeg til å tenke på. No er han gått og lukten er her. De andre kundene tror sikkert det er meg. Og JEG begynte å rødme. Og rødmer jeg først - ja da blir jeg virkelig sprutrød. Det går ikke an å skjule en sånn farge. Ikke bortforklare. Og den forsvinner aldri føles det som. Og hvem virket da skyldig om ikke meg. Å, jeg kunne dødd der og da. Forfengelig og ung som man var.

Det er så mange uskrevne regler og så mange ting som skjer når man busser. Dessuten bare sitter man der i sine egne tanker. Tror man kunne skrevet bok om bussturer.

Søvn

Sove- så enkelt og så vanskelig. Det er så fælt å ligge å vri seg. Jeg elsker å sove. Jeg liker senga mi. Den er myk, varm og deilig. Den er stor. Det er ikke noe sånt som skulle tilsi at jeg ligger der våken og ser i taket, vrir meg og tydelig ikke klarer å finne den rette sovestillinga. Finne roen.

Jeg kan alle gode råd. Har hørt dem mange ganger. Prøver dem også -unna for unna. Men de er kun og bare råd. Ikke gode. Ikke akkurat da. For når jeg ligger der så ...ja så ligger jeg der. Gode råd får bare være for de hjelper ikke akkurat da. De bare stresser meg.

• Telle sauer.
• Ikke drikke noe med koffein seint på kveldene.
• La bekymringene ligge.
• Meditere
• Lese noe kjedelig.
• Legge seg før tolv.
• Legge seg før man blir for trøtt.
• Roe ned på kvelden (vel- DET er ikke problemet. Ikke what so ever!!!)
• God natt te.

Jeg kan alle gode råd. Likevel ligger jeg der lys våken. Jeg klarer tilslutt ikke ligge stille mer. Hvor lange skal man vri seg før man gir opp liksom? Hvor lenge skal man høre på det stille huset som virker så fredelig? Jeg må noen ganger gi opp. Bare må. Stå opp å gjøre noe til jeg blir trøtt. Sånn går minuttene og minuttene blir til timer.

Jeg har hatt mange og gode nok grunner til å være nattevåken. Unger som styrer på natta, smerter, tanker, mørketidsprobemer, snudd døgnet, for lyst, for mørkt, for kaldt, for varmt, drømmer har vekt meg for å ikke gi fred, lyder. Det er tusen grunner, og selv hver for seg er de gode nok og problematiske nok til å ødelegge den verdifulle søvnen på natta. Jeg er nok litt var. Sover nok litt lett. Litt for lett.

Har jeg et søvnPROBLEM. Nei, jeg tror ikke det. Men når har man et problem i forhold til søvn-sånn egentlig? Det er jo problematisk å være oppe når jeg strengt tatt burde sove. Det er problematisk å måtte forskyve andre planer fordi jeg ikke får sove når jeg skal. Men jeg skal for all del ikke sette ettikett på ting som ikke er sånn. For da kan det BLI sånn.

Og hva gjør jeg som våken midt på natta når alle andre sover? Ingenting egentlig. Kan ikke si at jeg tenker ferdig de tankene som holder meg våken i senga. Det er ikke det jeg gjør. Ikke så jeg kan huske vertfall. Jeg pleier å se ut over byen og tenker på om noe skjer noe sted. Men alt virker stille. Surfer litt- målløst. Det er liksom ikke så mye å ta seg til. Må jo være stille også. Jeg har andre i huset å ta hensyn til. De sover ikke lett som meg, de andre, men likevel. De trenger ikke våkne selv om jeg er oppe. Men såpass kan jeg si: Det er mye apatisk aktivitet i seine "våkne" nattetimer.

Så langt om lenge blir øyelokkene tunge. Skikkelig også. Men da kan du altså banne på at klokka går mot seks. Da er det ikke vits liksom. For ungene våkner gjerne sånn i halvsyvtiden. Rundt omkring samme tid ringer vekkerklokka hvert tiende minutt. Ikke mitt valg og min ide, men lite å gjøre med. Det bare ER sånn. En av de tingene som bare ER sånn. Da er det gjort på mange måter. Jeg er nemlig lysvåken igjen. Skal jeg nå få sove må jeg gjennom samme "nedsløvingsrunde" på nytt. Det kan for ta en time eller to. Ja, altså en time eller to ETTER at folket har dratt videre for dagen. Dermed går halve dagen til å ta igjen natta. Håpløst.

Men det er sånn det er. Det er mange ting det ikke er så lett å gjøre noe med. Ting som bare ER sånn. De er fastlagte og konstante. Tankene tar man ikke fri fra. Ikke når de presser seg på fra alle kanter til enhver tid. En tar ikke fri fra seg selv.

Avhengighet og abstinenser

Jeg er en avhengighetsperson. Ingen tvil om det. Eller jo på mange måter er det mange tvil om det. Det er nokså uskyldig det jeg er avhengig av- mener jeg da.

Jeg er avhengig av to små rosa vesen som maser hull i hodet på meg hver dag om yoghurt og tyggis og gudan vet ka. Men det er bare så herlig å ha små masetroll i livet sitt.

Jeg drikker pepsi max i bøtter og spann.

Jeg smugrøyker litt no og da.

Jeg har mobilen med meg overalt.

Men sist og ikke minst jeg er avhengig av musikk. Det siste merket jeg den dagen I-poden min sluttet å funke. Den var plutselig og på helt feil tidspunkt fri for batteri. Ergelig nok da jeg akkurat hadde startet på en langre tur. Eller lengre tur og lengre tur. Lang tur i min målestokk da. Samme dag var det noe tull med lyden på dataen så det gikk ikke an å kompansere med å lage en lang liste med mine favoritter på avspilling i mediaplayer heller. Det var en sørgelig dag.

Dataen fikset jeg fort. Med en gang jeg kom på å restarte den var problemet løst. Men I-poden ville ikke. Jeg prøvde ALT. Jeg blåste i hullet hvor jeg kopler inn ladekabelen. Jeg forsøkte alle usb utganger. Jeg prøvde å lade den i bilen. Nei, ikke noe skjedde.

Dette er nesten en uke siden nå. Jeg har savnet den sånn. Guri så jeg har savnet ipoden. Den var så genial, for jeg hadde tilkopling til bilen også. Kunne høre musikk over en radiokanal mens jeg kjørte. Kunne høre mens jeg gjorde husarbeid. Bare lukke alt ute. Plutselig var alt dette borte. Jeg har en mobil som skranter så jeg har vært å sett på en kombilnert telefon og mp3spiller eller walkman eller hva det no heter når det er på selve mobilen. Men ikke bestemt meg. Ikke knødd meg til å kjøpe eller bestille. Mobil er en dyr investering vil jeg si. Vertfall når man vil ha en bra en med til ekstrastæsj til.

Men akkurat no i sted- mange dager etter -prøvde jeg på tull å sette den på lading.....
Woila: Ladingen funker????? Fatter ikke bæret, men da er jeg berget en stund til.
*krysser fingre*

Media sine ordvalg.

Media vet no å hause opp ting som ikke er så altfor mye. Det har vært valg i Danmark sier de på nyheteren. Sitat: "Denne valgtrilleren....." Jada, jeg oppfatter at dette sikkert er voldsomt spennende for våre naboer. Jeg pleier selv å være engasjert når det er valg i vårt land. Og jeg skjønner at de velger å referere om det danske valg i nyhetene. Men "triller"? I et land hvor demokratiet fungerer høvelig bra blir det feil i mine ører å kalle det en triller. Da ser jeg for meg en langt brattere spenningskurve enn et litt uklart resultat i et land som regnes som rikt i verdenssammenhengen.

Nybegynnerflaks.

Sist jeg skrev her inne skrev jeg om kusiner. Jeg slo opp i fremmedordboka på et tilfeldig ord og der glitrer det mot meg. Jeg fikk blod på tann. Ble overmodig og gjorde det samme nå også......

.....KONKLAVE....
Altså en samling kardinaler som skal velge en ny pave.

Voldsomt så akutuelt det var da. Not.

Riktignok kom jeg over en notis et sted som sa noe om at nå hadde Pave Johannes vist seg. Har sikkert noe med prosessen for å få han gjort til Helgen å gjøre. Noe jeg bare gjetter i farten her og nå. Men jeg VET jo ikke. Jeg orket ikke se nærmere på det. For jeg var ikke så interessert akkurat nå.

Så tilbake til denne teite leken min. Jeg innrømmer at da jeg så ordet kardinel forsøkte jeg å jukse litt. Dro blikket nedover siden for å finne ut om jeg klarte å plukke opp et bedre ord. Et som glitret like fint mot meg som "kusine". Et like personlig. Men alle ord hadde med med paveting å gjøre.

Det er ikke min dag i dag. Ikke min ordvalg dag. Prøver igjen i morgen. Kanskje alle gode ting er tre?

"Kusine"

Nå har jeg hodet fullt av tanker igjen. Og de fleste egner seg ikke på trykk. Ikke nå og ikke her. Men jeg hadde skrivekløe. Men hva skulle jeg skrive om, tenkte jeg. Derfor tok jeg fremmedordboka, slo opp og bestemte meg for å skrive noe om det ordet jeg slo opp på.

Ordet ble kusine:
Fint! For en flaks. Jeg har nemlig flere og vi er veldig spredt i alder. Vi er 7 jenter på morsiden og 4 på farsiden. Jeg vil snakke om de på morsiden. Der er vi spredt fra 16år til 38 år. På morsiden er det flere jeg har på en måte vokst opp sammen med. På farsiden kom første søskenbarn da jeg var stor. Og flere av dem kjenner jeg knaptnok i dag.

Vi på morsiden min hører ofte at vi er så lik. Hver gang vi møtes blir det tatt bilde for å dokumentere og vel vel...joda...litt like er vei kanskje. Men litt ønsker vi å opprettholde fellesskapsfølelsen vi bar på som barn. Da jeg var unge opplevde jeg den som sterk. Vi var familiekjær og var mye sammen når vi hadde muligheten. En gang i året var vi sammen hele tiden. For alle mine tre onkler bosatte seg i nærheten av bestemor og bestefar. Mens vi bodde langt unna.

Når jeg tenker tilbake og og så ser på dagens rollemønster og fordeling oss jentene mellom så er vi som en stor søskenflokk. Vi har bestemte funksjoner. En er stjerna, en er den stille og rolige, en er pliktoppfyllende, en er spirituell, en er rebellen. Vi er høye, små, brede, smale, vi er lyse og mørke, vi har slett hår og vi har fall. Vi er forskjellig og vi er lik. Men det ER noe- er noe som binder oss sammen. Både utseende og et udefinert noe.

"Og hver gang vi møtes har vi det bra. Vi er venna for livet og sånne er gode å ha."
Halvdan Sivertsen.

Å være god å snakke for seg.

Det er en kunst å ordlegge seg. Det er gjerne derfor det finnes minst et fint ord for det også- retorikk. Altså læren om veltalenhet. Noen kaller det talekunst.

Og kunst er det jammen. Det er en kunst å få frem ekstakt det du tenker. Bak ethvert ordvalg ligger en kime til tolkning. Bak ethvert velment nøytralt ord og uttrykk kan man se det slik man ønsker- om man ønsker å tolke. Ikke alltid er det sånn, men noen ganger.

Jeg opplever en og annen gang at måten jeg formulerer meg på er mer viktig enn andre ganger. Det finnes mennesker som plukker fra hverandre enhver uttalt setning. De vil ikke forstå virker det som. Eller kanskje mer at de vil forstå det på sin måte og ferdig med det. De vrir på den minste lille ting. Og det slår meg at akkurat i møte med sånne mennesker er mitt ønske så utrolig mye sterkere i forhold til å bli forstått og oppfattet rett slik jeg tenker det mitt hode. Men i en god del tilfeller mener jeg meg feilsitert etterpå. Jeg spør meg stadig- er det meg eller motparten? Og såklart er det ikke enten eller. Jeg kan nok ofte si ting enda mer korrekt. Si ting mer utdypende. Være enda mer nøye når jeg velger ut synonym. For det er det man koker det ned til- valg av synonym.

Du kan være så god til å kommunisere som bare det. Men det nytter ikke om motparten ikke er mottakelig. Det hjelper ganske enkelt fint lite å være nøye med ordvalget hvis ett eller annet blokker for å forstå det den andre sier.

Folk er individer. Og individer velger ord etter sitt hode. Og valget tar man utifra oppvekst, miljø, erfaring, bosted, dialekt, alder, utdanning- ja rett og slett mange ting påvirker hvordan man uttrykker seg. Jeg som mottaker må være villig til å imøtekomme at andre tar andre valg enn meg. Jeg må vise interesse og være åpen for dette. Det nytter ikke å blokkere for videre prat bare fordi den andre sa et ord ulikt det du selv ville valgt. Men ett ord kan noen ganger være nok.

Så mao- jeg fnyser litt av ordet talekunst. For det handlet om mer enn bare ene og alene å være god til å snakke for seg. Det skal mottaes også. Men for all del- snakk i vei. Jeg påberoper meg tittelen å være god å snakke for meg i enkelte sammenhenger. Det har andre også rett til.

Å være syk og borte fra jobb

Å være syk og borte fra jobb er langt mye mer enn å være akkurat de to tingene - nemlig å være syk og å være borte. Du er på mange måter borte fra hverdagen. Borte fra den daglig rutine og borte fra et fellesskap der du enten er inne eller så er du ute. Ikke sånn å forstå at de som er tilstedet slik at hjulene går rundt er lite inkluderende på noen måte. Men hverdagen surrer og går sin vante gang selv om du er borte. Og den surrer så fort at de nesten ikke har pust til å registrere at du ikke er der.

Å være syk er å være litt svak. Svakere enn du er til vanlig. Dermed er ordet syk mer enn en diagnose- det blir nesten en egenskap også. Svak er ikke et vedheng som er positivt. Nei , kom deg fort tilbake på jobb så det ikke fester seg ved deg som person.

Å være syk medfører en viss grad eller form for egoisme. Du er nødt å tenke på deg selv først og fremst - uansett hvor mye du vet det koster andre. Det er å sette seg selv høyt nok til at du viser omtanke for den som er svakest, og akkurat mens du er syk er det du som er det.

Å være syk er å ha nedsatt arbeidsevne. Og kanskje feiler det deg noe som gjør at du SER frisk ut eller at formen varierer fra dag til dag. Da må du kanskje slite med tanker om at: Tror de på at jeg er syk eller mener de jeg bare spiller for å ha fri?

Å være syk er å være en belastning for andre mennesker. Noen må steppe inn å overta oppgaver du skulle gjort i ditt fravær. Sånn er det og det skal den syke også leve med.

Å være syk er å møte kommentarer som at : "Jeg er aldri syk. Jeg er aldri borte fra jobb." Ja vel? Har disse tenkt på at de er veldig heldig? Og at det KAN være et tidsspørsmål før de må bite i det sure eplet? Hva skal slike kommentarer tjene til? skal de virke oppbyggende for dem selv. Er det for å klappe seg tilfreds på brystkassen å si at: Her er gutten sin eller jenta si som ikke legger seg ned og klager? Jeg ønsker ingen vondt, men innlevelsesevne kommer også av hvilken erfaring man sitter med i livet. ....

Det er ikke lett å være syk.

x-faktoren

Tror jeg skal ta patent på teorien om x-faktoren. Den er enkel og viser seg å stemme på nytt og på nytt.

Kort fortalt er den sånn: Hvis du er oppriktig motivert og samtidig gjør handlinger som tilsier at du går i riktig retning, er du likevel ikke sikret å lykkes. Det du har gjort fram til dette punktet er ikke nok. Det må en x-faktor til for å lykkes. Hva denne er varierer fra person til person, og fra gang til gang. Det er den siste brikken som får puslespillet til å gå opp. Du vet, den som er borte og som ved et mirakel dukker opp. Det kan nesten føles som en fysisk ting når alt faller på plass og du etter lang tid lykkes med noe.

Ta slanking som eksempel. En person kan være motivert. Betale penger for å gå på dyre såkalte kostholdsendringskurs, men ikke klare å gå ned noe som helst. Men i en litt annen sammenheng raser kiloene av lett som bare det. Alle andre synlige forutsetnigner i livet er like- totalt uforandret. Det er da jeg pleier å si at x-faktoeren har vært inne i bildet.

Du kan ha følt deg sliten og trist over en tid. Ikke fatte og begripe hva som skal gi deg energi. Jada- du lar deg underholde om noen sier vittige ting. Om du ser et morsomt program på tv og lignende, ler du, men latteren når ikke magen for å si det sånn. Så kommer en uventet liten detalj og velter overende alt, og du kjenner tåken er på vei å lette. Hva er det som gjør det om ikke x-faktoren er ute å spiller en et puss igjen?

Jeg liker teorien om x-faktoren. Jeg innser den er farlig om man bruker den som hvilepute. For da lar man liksom andre -utenforstående ting avgjøre sjebnen og sitter stille og lar alt bare skje. Etterpå kan man skylde på hvor uheldig man har vært. Men på den andre siden er det ikke alltid helt sundt å ta inn over seg alle misslykkete forsøk. Hver gang ta på egen kappe listen over utilstrekkelighet. Det er vel så farlig som å sitte å vente på noe utenfra som skal hjelpe en opp å gå- hva nå enn som holder en nede.

Jeg liker min teori om x-faktoren. Brukt i små doser er den fantastisk og livsnødvendig.

Jeg ble tagget.

Jeg fikk melding om at jeg var tagget. Jaha? Hva nå enn det er for noe så er det sikkert noe gøy, tenkte jeg, og her er jeg. Hun som tagget meg skulle visst at jeg er verdens største liste mennenske. Det finnes ikke den ting man ikke kan lage liste over er mitt motto. Og handleliste- genialt.

PHU....jammen ble jeg ferdig tilslutt. Har skrevet på denne i flere dager:-)
Siste som...

1. Sov ved siden av deg i sengen: far til mine barn.
2. Du spiste middag med: jentene
3. Du pratet med på telefonen: mamma
4. Du sa "Jeg elsker deg" til og virkelig mente det: sa det nettopp til jentene mine
5. Overrasket deg: Mamma: I går da mamma ringte og trengte skyss fordi hun satt på sykehuset med gipset fot.
6. Fikk deg til å le: ene sjefen min. Hun er en vittig dame. Kan formulere seg slik at man bare må le uansett hvor trasig tema man snakker om. En flott evne forresten. Og jeg så Christoffer Schau sitt nye program om de 7 dødssyndene. Han kledte seg ut som drag-queen på et tidspunkt. Hans reaksjon da han så seg selv i speilet: Hysterisk morsomt!

Ville du helst...
1. Pierce nesen eller tungen: Ingen av delene er aktuelt, men nesen.
2. Være seriøs eller morsom: begge deler.
3. Drikke hel eller lettmelk: lett, men jeg klarer ikke drikke melk. Og jeg tror faktisk ikke der er sundt heller.
4. Dø i en brann eller drukne: brann. De fleste sovner stille inn.
5. Tilbringe tid med foreldrene dine eller fiendene:

Er du...
1. Simpel eller komplisert: Jeg er ikke simpel, men kan være både enkelt og komplisert å ha med å gjøre. Enkelt til å være så komplisert og komplisert til å være så enkel. Skjønner?
2. Hardcore eller soft: Ole Brum.

Liker du best...
1. Blomster eller godteri: godteri
2. Grå eller svart: svart
3. Farger eller svart/hvitt bilder: svart/hvitt
4. Lyst eller kjærlighet: kjærlighet
5. Soloppgang eller solnedgang: nedgang
6. Non Stop eller Skittles: ingen av delene, skittles vet jeg ikke hva er. sier smarties jeg:-)
7. Være lenge oppe eller våkne tidlig: lenge oppe

Liker du best...
1. Sola eller månen: månen
2. Vinter eller høst: høst
3. Høyre eller venstre: venstre
4. 10 bekjente eller ha to bestevenner: to- så klart.
5. Sol eller regn: en mellomting er perfekt for meg. Liker ikke hverken ekstremt godt eller ekstremt dårlig vær.
6. Vaniljeis eller sjokoladeis: vanilje
7. Vodka eller Jack: vodka

Om deg..
1. Hvor mye er klokken: 13.54
2. Navn: :-)
3. Kallenavn: lille E, vennen, Solstråle, mor
4. Hvor ble du født: Haukeland sykehus
5. Hva er fødselsdagen din: 12.august
6. Hva vil du ha: jeg har en lang liste jeg joober mot å få:-)
7. Hvor vil du bo: et hjem er der mine kjære er.
8. Hvor mange barn vil du ha: Det to jeg har
9. Hva ville du kalt en jente: bortsettfra de to jeg har brukt på mine små, hedda, solveig
10. Hva ville du kalt en gutt: sjur, sigurd, håkon, magnus
11. Vil du gifte deg: nei, ingen planer.

Unique..
1. Nervøse vaner: ja helt sikkert
2. Are you double jointed:hæ?
3. Kan du rulle med tungen:ja
4. Kan du løfte ett øyenbryn:ja
5. Kan du krysse øynene:ja- e veldig flink
6. Rer du sengen din hver dag:nei
7. Hvilken sko tar du på først:venstre
8. Noen gang kastet en på noen:nei
9. Hvor mange penger har du på deg til vanlig:mellom 50 og 200.
10. Hva slags smykker har du på deg:varierer , akkurat no: ingenting
11. Surrer du spagettien din eller kutter du den opp:surrer
12. Have you ever eaten spam: spam- søpplemail? Nei.
13. Favorittiskrem:softis
14. Hvor mange slag frokostblanding har du i skapet:1- burde vært kastet for den er gammel.
15. Hva er din favorittdrikke: pepsi max, kakao, rødvin, øl, eplebacardi,
16. Kan du lage mat:ja- helt grei på...

I den siste måneden, har du...
1. Hatt en kjæreste:ja
2. Kjøpt noe du ikke har trengt: nei faktisk ikke
3. Synget foran mennesker: ja på jobb
4. Blitt klemmet: ja
5. Følt deg dum: ja mange ganger
6. Blitt full: nei- altfor lenge siden
7. Vært høy: ja har stått på en stol feks.
8. Danced Crazy:ja
9. Klippet håret:ja (selv....hmmmm...må huske å bestille meg time for å rette opp syndene)