Stadig dukker det opp. Skal jeg - eller skal jeg ikke? Har spørsmålet først satt seg så kverner det... kverner kverner kverner..
Skal
skal ikke
skal
skal ikke
skal
Jaja, skal vel en stund til da? Eller? Skulle jeg ikke gjort det? Hva skal jeg- egentlig?
mandag 3. oktober 2011
fredag 30. september 2011
torsdag 29. september 2011
Så ta mitt hjerte...
Saa tag mit Hjerte i dine Hænder,
men tag det varsomt og tag det blidt,
det røde Hjerte nu er det dit.
Det slaaar saa roligt,det slaar saa dæmpet,
for det har elsket og det har lidt,
nu er det stille nu er det dit.
Og det kan saares og det kan segne,
og det kan glemme og glemme tit,
men glemmer aldrig at det er dit.
Det var saa sterkt og saa stolt,mit Hjerte,
det sov og drømte i Lyst og Leg,
nu kan det Knuses men kun af dig.
men tag det varsomt og tag det blidt,
det røde Hjerte nu er det dit.
Det slaaar saa roligt,det slaar saa dæmpet,
for det har elsket og det har lidt,
nu er det stille nu er det dit.
Og det kan saares og det kan segne,
og det kan glemme og glemme tit,
men glemmer aldrig at det er dit.
Det var saa sterkt og saa stolt,mit Hjerte,
det sov og drømte i Lyst og Leg,
nu kan det Knuses men kun af dig.
søndag 11. september 2011
Forvente og håpe
Vanskelig sport å drive uten å få idrettsskade. Har jeg merket.
Like fort som noe er innen rekkevidde. Like fort som noe fint er der er det borte. Som sand som renner mellom hendene dine og bare forsvinner.
Bare blir det borte. Det fine.
Like fort som noe er innen rekkevidde. Like fort som noe fint er der er det borte. Som sand som renner mellom hendene dine og bare forsvinner.
Bare blir det borte. Det fine.
torsdag 8. september 2011
Å gå ei mil i andre sine sko.
Hvorfor skulle man gått ei mil i andre sine sko? Hvorfor ikke 4,2 liksom? Hvorfor ikke ta et helt marathon sånn at man kjenner det skikkelig dersom man først skal tråkke rundt i noen andres sko?
Og hvorfor i det hele tatt bruker man å si EI MIL? Svetter man på tærne så kommer den langt tidligere enn etter ei mil. Dessuten forpestes andre mer av tåfis, enn den som går med svetten og er stinkdyr-immitatorer.
Går man så mye som ei mil med andre sine sko vil den andres fasong være redusert. Var det virkelig meningen at man skulle overta dem etter den ene mila? Man skulle jo bare prøvekjenne littegrann.
Og hvorfor i det hele tatt bruker man å si EI MIL? Svetter man på tærne så kommer den langt tidligere enn etter ei mil. Dessuten forpestes andre mer av tåfis, enn den som går med svetten og er stinkdyr-immitatorer.
Går man så mye som ei mil med andre sine sko vil den andres fasong være redusert. Var det virkelig meningen at man skulle overta dem etter den ene mila? Man skulle jo bare prøvekjenne littegrann.
Å gå i andres sko
Skulle kledt på meg skoa dine no. Vandra litt. Tråkka ein smal sti i ulent terreng. For deg. Gått dei ut litt så dei ikkje klemmer så hardt rundt tærne i etterkant. Eg kunne gått ei mil for deg. Du skulle latt meg.
Føler veldig med deg.
Jeg føler veldig med deg. Enkle, konsise ord uten for mye føleri. Jeg føler med deg. Blir med det som i sangen: Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje gå alle stega for deg. Her setter jeg streken for hvor grensa for hva som er mitt og ditt går, men jeg føler med deg. Veldig.
tirsdag 16. august 2011
Snille store jenta mi...
Mamma, hvis du får mareritt så kan du få lov til å sove i mi seng. Jeg sover så godt i din seng når jeg har mareritt nemlig. Kanskje gjør du det samme i mi seng?
Å tilgi slik Jesus gjorde..
Man skal tilgi, og tenke tanker i kjærlighet for andre. "Tilgi dem fader, for de vet ikke bedre", sa Jesus. Om man er kristen eller ikke, Jesus hadde mye rett i de ordene. Det er et lurt valg å tilgi der det er vanskeligst. Lurt, men ikke enkelt.
Å stå i urett og i utakknemmelighet ispedd med selvforherligende arroganse er ikke lett når det gjør at noen utad må ende som mer alene enn før er vanskelig når det å velge det motsatte syntes umulig.
Jeg ønsker ikke noen vondt. Jeg velger nok en gang å tilgi. Likevel gjør det ikke noe at sjebnen av og til gjør det sånn at enkelte møter seg selv i døra. Litt av og til. Ville gjort dem godt på sikt. Ville vært sundt. Tror jeg.
Å stå i urett og i utakknemmelighet ispedd med selvforherligende arroganse er ikke lett når det gjør at noen utad må ende som mer alene enn før er vanskelig når det å velge det motsatte syntes umulig.
Jeg ønsker ikke noen vondt. Jeg velger nok en gang å tilgi. Likevel gjør det ikke noe at sjebnen av og til gjør det sånn at enkelte møter seg selv i døra. Litt av og til. Ville gjort dem godt på sikt. Ville vært sundt. Tror jeg.
tirsdag 12. juli 2011
mandag 11. juli 2011
Tenne lys
Jeg skal tenne seks lys idag. Et for hvert år som har gått.
Rare tiden som både går fort og sakte. Det er kort og lenge siden dette nå.
Rare tiden som både går fort og sakte. Det er kort og lenge siden dette nå.
lørdag 2. juli 2011
Døden
Jeg visste ikke at døden kunne kalles vakker. Det kan den. Døden har både melodi og farge. Døden er både fraværet av energi og fornemmelsen av energien som akkurat forsvant. Det er ropet i en tom boks.
Døden kan være mild og sart som et lydtett rom midt i et voldsomt tordenbrak. Døden er stillheten etterpå. Døden bringer med seg en voldsom lettelse samt en takknemlighet for at den etterlot seg en slutt, og en ende på noe.
Døden din kom plutselig, og var på dødens vis endelig. Døden var planlagt, og varslet. Den kom som et sart vindpust gjennom et stille mykt landskap. Bredte over det nakne harde smertefjellet et mykt teppe av bomull og blomster som vaiet i en stille vind.
Døden førte med seg en forandring. Selve livet er også forandring. Ting snur, vrir og endrer seg kontinuerlig og hele tiden. Forandring er kjernen i livet liksom døden.
Døden er å gråte på egne vegne. Døden er å glede seg på vegne av den som fikk slippe. Være glad for at den fikk gå videre. Døden er startskuddet for å oppsummere takknemlighet for tiden man fikk.
Døden markerte muren for en annen oppgave og en annen tilstand.
Dødens forandring i praksis.
Du døde, men du er. Fortsatt.
Døden kan være mild og sart som et lydtett rom midt i et voldsomt tordenbrak. Døden er stillheten etterpå. Døden bringer med seg en voldsom lettelse samt en takknemlighet for at den etterlot seg en slutt, og en ende på noe.
Døden din kom plutselig, og var på dødens vis endelig. Døden var planlagt, og varslet. Den kom som et sart vindpust gjennom et stille mykt landskap. Bredte over det nakne harde smertefjellet et mykt teppe av bomull og blomster som vaiet i en stille vind.
Døden førte med seg en forandring. Selve livet er også forandring. Ting snur, vrir og endrer seg kontinuerlig og hele tiden. Forandring er kjernen i livet liksom døden.
Døden er å gråte på egne vegne. Døden er å glede seg på vegne av den som fikk slippe. Være glad for at den fikk gå videre. Døden er startskuddet for å oppsummere takknemlighet for tiden man fikk.
Døden markerte muren for en annen oppgave og en annen tilstand.
Dødens forandring i praksis.
Du døde, men du er. Fortsatt.
fredag 1. juli 2011
Å leve dagens siste tabu på tvers av oppdragelsen man fikk.
Jeg er en positiv person. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.
Jeg er en fighter. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.
Man skal bite sine tenner sammen og gå videre- om ryggen er krummet eller rett. Gå videre og videre. Sånn skal det være har jeg lært. Godt oppdratt som man er.
Jeg ble fortalt at delt glede var dobbelt glede. Oppdratt i kjærlighet som jeg er. Hvor plasserer man gleden man har alene, den uten andre enn sitt eget hode som selskap? Er det halv glede bare fordi de rundt ikke er lenger? Skal den ensliges aleneglede være dårligere enn annen glede?
Jeg ble oppdratt til å hjelpe andre. Man står opp for sine. Man hjelper sine er hva min oppdragelse har lært meg. Vi er visst alle forskjellig, og tenker ulikt har jeg forstått. Forstå det den som kan om akkurat det der tema da, men enhver får jo stå for sine valg. For all del, holdt jeg på å si. Men sannheten er at ingen klarer seg alene. Det er ikke bare meg som ikke gjør det. Å være alene er ikke bare dem som synlig er alene, men det er en helt annen sak. Jeg ble oppdratt til å bre vinger over den som var uten noen. Den som var alene skulle få være med i varmen. Godt oppdratt som man er.
Samfunnet forteller at man halter er man alene. Den som ingen har lider av et selvforskyldt handikap. Å være alene er nåtidens gapestokk. Nåtidens største tabu. Idag hvor alt er lov, og grensene for hva som er akseptabel levemåte er endret og flyttet så til de grader. Da står ensomheten igjen som eneste tabu kanskje? Da skal det sterke skuldre til for å holde hodet rett, slik at man vet med seg selv at man er god nok også alene. Man over seg på å repetere og huske at verdien til et menneske ikke måles i antall mennesker den fysisk har rundt seg til enhver tid.
Ingen fortalte meg at ensomhet er så til de grader ensomt som det er. Jeg ble oppdratt til å være sosial. Jeg ble ikke oppdratt til alenehet, men her sitter jeg. Alene og ubrukelig, også til å elske og bli elsket.
Ingen ordla seg om hvor utsatt og synlig aleneheten er. Ensomhet er dobbelt bør. Det er to ting; Sorg og alenehet. Den er sår og vanskelig å håndtere for den som har blitt oppdratt sammen med andre.
Ensomhet er ikke konstant sies det, mens tiden langsomt og fort tikker avgårde. Videre og videre, mens man stadig er alene. Godt man er for godt oppdratt til å gi opp.
Jeg er en fighter. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.
Man skal bite sine tenner sammen og gå videre- om ryggen er krummet eller rett. Gå videre og videre. Sånn skal det være har jeg lært. Godt oppdratt som man er.
Jeg ble fortalt at delt glede var dobbelt glede. Oppdratt i kjærlighet som jeg er. Hvor plasserer man gleden man har alene, den uten andre enn sitt eget hode som selskap? Er det halv glede bare fordi de rundt ikke er lenger? Skal den ensliges aleneglede være dårligere enn annen glede?
Jeg ble oppdratt til å hjelpe andre. Man står opp for sine. Man hjelper sine er hva min oppdragelse har lært meg. Vi er visst alle forskjellig, og tenker ulikt har jeg forstått. Forstå det den som kan om akkurat det der tema da, men enhver får jo stå for sine valg. For all del, holdt jeg på å si. Men sannheten er at ingen klarer seg alene. Det er ikke bare meg som ikke gjør det. Å være alene er ikke bare dem som synlig er alene, men det er en helt annen sak. Jeg ble oppdratt til å bre vinger over den som var uten noen. Den som var alene skulle få være med i varmen. Godt oppdratt som man er.
Samfunnet forteller at man halter er man alene. Den som ingen har lider av et selvforskyldt handikap. Å være alene er nåtidens gapestokk. Nåtidens største tabu. Idag hvor alt er lov, og grensene for hva som er akseptabel levemåte er endret og flyttet så til de grader. Da står ensomheten igjen som eneste tabu kanskje? Da skal det sterke skuldre til for å holde hodet rett, slik at man vet med seg selv at man er god nok også alene. Man over seg på å repetere og huske at verdien til et menneske ikke måles i antall mennesker den fysisk har rundt seg til enhver tid.
Ingen fortalte meg at ensomhet er så til de grader ensomt som det er. Jeg ble oppdratt til å være sosial. Jeg ble ikke oppdratt til alenehet, men her sitter jeg. Alene og ubrukelig, også til å elske og bli elsket.
Ingen ordla seg om hvor utsatt og synlig aleneheten er. Ensomhet er dobbelt bør. Det er to ting; Sorg og alenehet. Den er sår og vanskelig å håndtere for den som har blitt oppdratt sammen med andre.
Ensomhet er ikke konstant sies det, mens tiden langsomt og fort tikker avgårde. Videre og videre, mens man stadig er alene. Godt man er for godt oppdratt til å gi opp.
mandag 13. juni 2011
Siste ord.
Siste ord er sagt for en stund.
Hva skal man si nå?
Jeg tror at når siste ord er sagt er det ikke lurt å si så mye mer.
Da skal man bare kjenne etter.
Hva skal man si nå?
Jeg tror at når siste ord er sagt er det ikke lurt å si så mye mer.
Da skal man bare kjenne etter.
Har jo sagt det, har jeg sagt.
Jeg har sagt det, og der sa jeg det igjen. Jeg sa jeg ikke kom til å gjenta meg selv, men jeg har visst sagt det nok en gang.
Deretter gjentok jeg at jeg ikke kommer til å si det enda en gang. Sannsynligvis må jeg nok si dette også engang til- minst.
Så tok jeg en pause, for å lade batteriene. Hvorfor? For å si det en gang til?
Jeg kommer til å si det jeg sa engang til, for så å legge til at det er siste gang jeg gjentar meg selv. Tror jeg.
Deretter gjentok jeg at jeg ikke kommer til å si det enda en gang. Sannsynligvis må jeg nok si dette også engang til- minst.
Så tok jeg en pause, for å lade batteriene. Hvorfor? For å si det en gang til?
Jeg kommer til å si det jeg sa engang til, for så å legge til at det er siste gang jeg gjentar meg selv. Tror jeg.
mandag 9. mai 2011
Da jeg snudde den hvite stenen.
Da hver en stein var snudd- snudde jeg dem på nytt. Og snudde dem....igjen... så da alt lå der oppkutta og åpent som i et kaos var det bare å starte forfra.
Snu, grave og leite. Hver en minste lille stein ble snudd. En siste gang til. En hvit en, fant jeg den siste runden også.
En.
Sånn for å terge siste skanse av håp.
Snu, grave og leite. Hver en minste lille stein ble snudd. En siste gang til. En hvit en, fant jeg den siste runden også.
En.
Sånn for å terge siste skanse av håp.
torsdag 21. april 2011
Påske
Påske- den tunge høytiden. Den som er stille og langtekkelig til tross for at lyset er tilbake. Liker ikke påsken.
tirsdag 25. januar 2011
Det lille vinduet ut til verden.
Jeg er syk. Har influensa som har stjålet stemmen min. Har astma som gjør meg tildels lenket hjemme akkurat nå. Jeg orker veldig lite. Mister pusten og hoster til jeg kaster opp av å gå fra bilen og inn. Hva holder motet mitt oppe? Jo, det lille vinduet ut til verden som bla Facebook gir meg. Takk for unge internett og hr Facebook for den mentale hygienen det er å ha et lite vindu til det sosiale fellesskapet.
En kriger sine tanker i natten.
En kriger sine tanker i natten.
Dette sies om soldaten: En god soldat sover når han kan. Denne krigeren har visst enda litt mer å lære om soldatlivet, til tross for at jeg tydeligvis er en eminent kriger av rang.
Ikke sånn at jeg ligger i bakhold, og oppsøker konflikter. Neida, ikke sånn kriger. Er mer den typen som ligger klar i forsvar dersom noen går over grensa.
Jeg har altså innsett at jeg har noe til felles med korsfareren. Jeg kjemper kampen til siste slutt dersom jeg brenner for noe. Fellesbetegnelsen på ting jeg brenner for er rettferdighet for enkeltmennesker. Jeg har bestandig gått langt for mine dersom noen snakket stygt om dem på uriktig grunnlag. Som oftest snakker jeg på vegne av andre. Det er tyngre og mindre slagkraftig å snakke på vegne av seg selv har jeg lært. Noen ganger må det likevel til.
Denne trangen til å si ifra gjør jo selvsagt at jeg med rette kan kalles en kriger. Jeg bobler innvendig noen ganger, derfor snakker jeg der andre av taktiske grunner tier, som Jan Gulliout en gang har uttalt om seg selv.
Er det smart å ta kampen? Er det smart å stå opp for seg selv? Kanskje og kanskje ikke.
Det heter så fint at den kloke tier. En ting har livet lært meg. Tier jeg for lenge blir jeg tråkket på. Når jeg da sier ifra så blir det med caps locken på og vel så det. Det bare blir sånn. Da kommer ting veltende ut enten på rekke og rad, eller stotrende hulter til bulter. Men ut kommer det. Det meste.
Denne gangen vet jeg at jeg kunne latt korsfareren hvile. Altås som i kunne, ikke burde, men kunne latt være. Jeg gjorde nok rett i å si ifra. Jeg burde gjøre det jeg også gjorde. Jeg vet at pr nå prellet nok ting av som vannet på gåsa. Jeg vet også an annen ting: Dersom noen har kastet den der berømte stein er det lurt av dem å ta på seg et solid hodeplagg. Hjelm kanskje til og med. Denne har nemlig kastet stein i glasshus. Vent å se.
Kanskje jeg heller får vurdere krigeren i bakholdsangrep sier du? Men vi var enig i en ting, den kloke tier, så fra nå skal jeg la livet gå sin gang. Hevne seg trenger man i alle fall ikke, for livet har en lei tendens til å hevne seg selv. Kommer det hvite flagget viftende mot meg er det ikke sånn at døra til fredskontoret er stengt, men korsfareren har pr nå gjort som den gode soldat, lagt seg til å hvile, vel vitende om at rettferdighet er en riktig kamp også denne gangen.
Dette sies om soldaten: En god soldat sover når han kan. Denne krigeren har visst enda litt mer å lære om soldatlivet, til tross for at jeg tydeligvis er en eminent kriger av rang.
Ikke sånn at jeg ligger i bakhold, og oppsøker konflikter. Neida, ikke sånn kriger. Er mer den typen som ligger klar i forsvar dersom noen går over grensa.
Jeg har altså innsett at jeg har noe til felles med korsfareren. Jeg kjemper kampen til siste slutt dersom jeg brenner for noe. Fellesbetegnelsen på ting jeg brenner for er rettferdighet for enkeltmennesker. Jeg har bestandig gått langt for mine dersom noen snakket stygt om dem på uriktig grunnlag. Som oftest snakker jeg på vegne av andre. Det er tyngre og mindre slagkraftig å snakke på vegne av seg selv har jeg lært. Noen ganger må det likevel til.
Denne trangen til å si ifra gjør jo selvsagt at jeg med rette kan kalles en kriger. Jeg bobler innvendig noen ganger, derfor snakker jeg der andre av taktiske grunner tier, som Jan Gulliout en gang har uttalt om seg selv.
Er det smart å ta kampen? Er det smart å stå opp for seg selv? Kanskje og kanskje ikke.
Det heter så fint at den kloke tier. En ting har livet lært meg. Tier jeg for lenge blir jeg tråkket på. Når jeg da sier ifra så blir det med caps locken på og vel så det. Det bare blir sånn. Da kommer ting veltende ut enten på rekke og rad, eller stotrende hulter til bulter. Men ut kommer det. Det meste.
Denne gangen vet jeg at jeg kunne latt korsfareren hvile. Altås som i kunne, ikke burde, men kunne latt være. Jeg gjorde nok rett i å si ifra. Jeg burde gjøre det jeg også gjorde. Jeg vet at pr nå prellet nok ting av som vannet på gåsa. Jeg vet også an annen ting: Dersom noen har kastet den der berømte stein er det lurt av dem å ta på seg et solid hodeplagg. Hjelm kanskje til og med. Denne har nemlig kastet stein i glasshus. Vent å se.
Kanskje jeg heller får vurdere krigeren i bakholdsangrep sier du? Men vi var enig i en ting, den kloke tier, så fra nå skal jeg la livet gå sin gang. Hevne seg trenger man i alle fall ikke, for livet har en lei tendens til å hevne seg selv. Kommer det hvite flagget viftende mot meg er det ikke sånn at døra til fredskontoret er stengt, men korsfareren har pr nå gjort som den gode soldat, lagt seg til å hvile, vel vitende om at rettferdighet er en riktig kamp også denne gangen.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)