Med blanke ark...

I sangen heter det så fint "med blanke ark og fargestifter til". Jeg har hatt skrivesperre en stund. Masse tanker i alle retninger, men ikke noe vil ned på papiret. Pytt pytt...Ingen grunn til panikk. Det har skjedd før og vil skje igjen. Sånne sperrer er ufarlig, men irriterende. Jeg bober jo over for søren. La meg no for guds skyld få vise det å!!!!!

Så fikk jeg behov for å male. Og du verden så mange uttrykk som er lagret i toppen. Det popper opp bilder og uttrykk til alle døgnets tider. Hvor som helst trenger de seg på. I bilen når tankene flakser egne veier. Jeg bare sitter å ergrer meg over at jeg aldri husker skisseblokk og noen farger med i veska. Jeg kunne jo bare stoppet ved første og beste anledning og krotet ned bildetanken. Men nei.

Og så endelig i dag tok jeg fram stafeli, maling og lerret. Stirre stirre stirre,..... på det store hvite tomme lerretet. "blanke ark" my as. Jeg ble bare mutt. Så til slutt blandet jeg en grumstet farge av ubestemt art, og svampet hele skiten. Ny frisk imorgen, og ingen kan påstå arket er blankt lenger!!

Hurray!

Det bobler, men nei.

Jeg kjenner jeg bobler inni meg. Har en masse jeg egentlig skulle satt ord på. Meninger i hytt og pine og alt og ingenting. Men orker jeg å skrive ned noe? Nei.

Det ene er at jeg kjenner meg litt lat.
Det andre er at jeg har mange små prosjekt jeg har gående på samme tid.
For det tredje har jeg ungene hjemme nå.Klart jeg KAN skrive når jeg har dem, men overskuddet er litt mindre. Er bare sånn det er.
Og det fjerde er at det som høres så flott ut inne hodet vil liksom ikke ned på papieret. Det rett og slett vegrer seg for å komme ut.

Grunnene er mange og gode nok. Jeg har ikke noe forklaringsansvar hverken ovenfor den ene eller den andre.

Hvorfor er det da sånn at jeg og så mange med meg uoppfordret unnskylder seg og forklarer seg dersom man ikke strekker til med noe?
Rart det der!