Overflodens dilemma--

No er det ikke sånn at det gror over hjemme hos meg. Ikke i det hele tatt. Men likevel. Jeg har for mange ting.

I fare for å høres utakknemmelig ut. Jeg har for mange ting. Og for liten lagringsplass. Og overfloden vil ingen ende ta. Slik jeg ser det strømmer det på fra alle kanter og man kvitter seg med det altfor sjelden. Jeg er vetfall for lite flink.

For det første kjøper man litt selv. En og annen ting lurer man med seg etterhvert som fine eller lure ting dukker opp i synsfeltet idet du går forbi noe i en butikk. Slike impulser gjør nok mange flere enn meg. Veldig fristende og veldig lett for.

Så får man ting i gaver. Man blir veldig glad for det. Får dem hos personer man er glad i. Og de har lagt sjelen sin i å finne noe som passer akkurat meg. Men det er fortsatt ting. Uansett hvor mye de representerer av følelser og tanker bak- Det er ting som tar plass.

Så kommer eldre slektninger med ting som de så snilt vil overføre til oss litt yngre. Ting som den og den har laget. Poser med heklete løpere og runde strikkete duker i alle mulige farger. Til og med et komplett brikkesett i lakserødt. Og det er jo DEN som har strikket det.

Og krystall. Askebeger og vaser. Småvaser med så liten åpning at man kanskje kan ha tre roser i den- og da passer den ikke i fasongen. Men det er jo krystall. Må ikke finne på å kaste krystall. Skåler for å ha stående med ...ja nettopp...ting oppi.

Hva er det med ting? Ting meg her og ting meg der. Men kaste det- nei det ville jo være forferdelig. Krystall er jo dyrt. Har jo verdi. Og man har fått det etter DEN. Det kan jo komme på mote igjen. Herregud!!

Bilder. Jeg har nok en forkjærlighet for bilder. Men hvor ofte ser jeg på dem. Ikke veldig ofte. Jeg overtok en svær bunke for en tid tilbake siden. Normale folk vile nok kastet langt fler enn meg. Men ett og annet måtte jg ha bare for å se det gamle interiøret. Herregud- hvorfor det? Og når skal jeg sitte å humre fornøyd og nostalgisk over utrangert interiør fra 70tallet?

Klær. Det kan jo komme på mote igjen. Jeg har klær i alle størrelser fra 7 år tilbake. Klær man kan gå på tur i og klær man kan male i. Heldigvis akkurat den biten har jeg tatt tak i.

Man har for mange ting. Rett og slett.

Gruppeprosesser

Jeg har i mange år allerede latt meg fasinere over hva som skjer i en gruppe. Egentlig alle typer grupper. Og det er forsåvidt jobben min også.

Mange typer grupper er spennende, syns jeg. En gruppe mennesker er gjerne mer eller mindre tilfeldig er satt sammen. Alle grupper har en overordnet felles årsak til at man er satt sammen- være seg alder, interesse- ja hva som helst egentlig.

Du kan dele det inn på mange måter, blant annet i store og små grupper. Tilfeldige og planlagte grupper. Og grupper ledet av fagpersonell og grupper som ikke er det. For å nevne noen.

Jeg har merket meg noe med store grupper satt sammen av høyst ulik og "bråket" samling mennesker. Sammensatt nokså tilfeldig basert på at man liker "å prate skit" om alt og ingenting på nett. Grupper ledet av mennesker med minimal ledererfaring.

Etter kun kort tid ser man tydelig at en liten kjerne utkrystalierer seg. Disse menneskene svarer på hverandres innlegg og høyst sjelden andres. De liker å fortelle at denne gruppa er så bra og så ekstremt hjemmekoselig. Her er det rom for alle, og den enkelte har såklart akkurat denne gruppa som favoritt. Intet mindre. Dersom noen stiller spørsmål ved den gjengse oppfatning kommer det jeg velger å kalle "horden" inn. En til to er "pilspiss" og debatterer med "rebellen" som så frekt har våget å motsi den gjengse oppfatning. Pilspissen er den personen horden oppfatter som intelligent og som har størst integritet. Dette varierer utifra type gruppe og sammensetning forøvrig. Og den er forsåvidt grei. Men må ha lov til å mene ulike ting i en debatt. Og også imot mindretallet. Så klart. Ellers fortjener det ikke å kalle seg en debatt. Men jeg syns det er så rart at det så ofte skjer en utenfor den indre kjernen. Eller rart er det vel ikke, men jeg har bare merket meg det.

Men så til hovedpoenget- irritasjonen min. Så kommer "den grå masse"fra "horden"inn (som jeg vil kalle det) og jatter med. Er så enig så enig med pilspissen innerst i den indre kjerne. Og det helt ukritisk. Etter min mening. Totalt ukritisk. Strør om seg med store ord man sjelden tar i munnen til vanlig i livet. Som trakasering og personsjikane. Mobbing. For ikke å snakke om mobbing.

Det slår ikke feil. Gjentar seg pånytt og pånytt. Og dette er i praksis en nokså effektiv stopper for de store motsetninger innad i gruppa. Det forteller den store, stille masse noe om at- "Huhei: Vær bare enig med kjernen om vil du ha venner her, altså. Og glem det ikke. Gjør du det er det på hodet ut herfra. For det har vi lov til. Vi EIER nemlig denne gruppa. Så vi setter standard og prasidens akkurat slik vi vil det." *fnys* Hvem kan eie summen av mange andre menneskers meninger?

Jeg har lagt merke til et fenomen til. I kjølevannet av at "rebellen" motsier flertallet og da mest i en- til- en diskusjon med "hordens pilspiss"Da kommer en til to inn og kommenterer spydig at rebellen rett og slett er idiot som mener som han eller hun gjør. At hele diskusjonen er latterlig og totalt meningsløs. Dette gjøres mest effektivt med f.eks å be om kaffe. Eller si: gjesp. Eller: Er vi kommet til barnehagen nå? Det finnes mange andre like gode eksempel. Dette var bare et lite utvalg.

Og til sist. Hvor stor forskjell er det så i prosessene i en gruppe i et nettsamfunn kontra en gruppe i RL som vi kaller det på nett? Og når vi strør om oss med ord som "vi" for å markere et tydelig gruppefellesskap og en tilhørighet ser vi at dette også kan virke ekskluderende for de som ikke kjenner seg igjen i bildet kjerne tegner av gruppa?

Og dersom man er i den fatale situasjonen at man blir kastet ut. Ser de såkalte lederne at dette er en form for mobbing i seg selv? At slik maktutøvelse i praksis minner mest om diktatur. At dette er strategiene unger bruker i barnehagen. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er en voldsom mengde idioti ute å går på nett. Og at tittel- så rart det enn kan høres- gjør noe med enkelte. Og at den indre kjerne har et voldsomt behov for å tekke ledelsen fortjent eller ikke. sånn er det- tror jeg.

Sol og sommer

Da ble det sol og sommer i Tromsø. Endelig litt valuta for all den tiden jeg har brukt på å vente og lengte til akkurat dager som dette.

Grunnlag: Joda jeg har tatt lit solarium denne våren. Jeg så meg plutselig i speilet en dag. Det var som å se seg selv for første gang. Plutselig så jeg hvor bleik og tufs jeg så ut. Så det flotte lillaskjæret jeg hadde under øynene. Blæsj!! Rart jeg tok affere....?

Men så kom endelig sommeren. Med mitt ok grunnlag har jeg ikke akkurat hatt bremsa på. OG vågal som jeg er- sol messig......

Idag feks. Dro på stranda og var det i mange timer. Tror nok jeg "glemte" å smøre ansiktet- ja blant annet ansiktet. Er usannsynlig rød på nesen og i pannen. Og hvorfor akkurat der? Hvorfor ikke kinn og ører feks? Jeg ser ikke ut... Rett og slett- jeg ser ikke ut..

I kveld blir det å prøve ut kjerringrådet om aloeveragele og se om det hjelper....Tro om jeg lærer noensinne? Neppe!