Søvn

Sove- så enkelt og så vanskelig. Det er så fælt å ligge å vri seg. Jeg elsker å sove. Jeg liker senga mi. Den er myk, varm og deilig. Den er stor. Det er ikke noe sånt som skulle tilsi at jeg ligger der våken og ser i taket, vrir meg og tydelig ikke klarer å finne den rette sovestillinga. Finne roen.

Jeg kan alle gode råd. Har hørt dem mange ganger. Prøver dem også -unna for unna. Men de er kun og bare råd. Ikke gode. Ikke akkurat da. For når jeg ligger der så ...ja så ligger jeg der. Gode råd får bare være for de hjelper ikke akkurat da. De bare stresser meg.

• Telle sauer.
• Ikke drikke noe med koffein seint på kveldene.
• La bekymringene ligge.
• Meditere
• Lese noe kjedelig.
• Legge seg før tolv.
• Legge seg før man blir for trøtt.
• Roe ned på kvelden (vel- DET er ikke problemet. Ikke what so ever!!!)
• God natt te.

Jeg kan alle gode råd. Likevel ligger jeg der lys våken. Jeg klarer tilslutt ikke ligge stille mer. Hvor lange skal man vri seg før man gir opp liksom? Hvor lenge skal man høre på det stille huset som virker så fredelig? Jeg må noen ganger gi opp. Bare må. Stå opp å gjøre noe til jeg blir trøtt. Sånn går minuttene og minuttene blir til timer.

Jeg har hatt mange og gode nok grunner til å være nattevåken. Unger som styrer på natta, smerter, tanker, mørketidsprobemer, snudd døgnet, for lyst, for mørkt, for kaldt, for varmt, drømmer har vekt meg for å ikke gi fred, lyder. Det er tusen grunner, og selv hver for seg er de gode nok og problematiske nok til å ødelegge den verdifulle søvnen på natta. Jeg er nok litt var. Sover nok litt lett. Litt for lett.

Har jeg et søvnPROBLEM. Nei, jeg tror ikke det. Men når har man et problem i forhold til søvn-sånn egentlig? Det er jo problematisk å være oppe når jeg strengt tatt burde sove. Det er problematisk å måtte forskyve andre planer fordi jeg ikke får sove når jeg skal. Men jeg skal for all del ikke sette ettikett på ting som ikke er sånn. For da kan det BLI sånn.

Og hva gjør jeg som våken midt på natta når alle andre sover? Ingenting egentlig. Kan ikke si at jeg tenker ferdig de tankene som holder meg våken i senga. Det er ikke det jeg gjør. Ikke så jeg kan huske vertfall. Jeg pleier å se ut over byen og tenker på om noe skjer noe sted. Men alt virker stille. Surfer litt- målløst. Det er liksom ikke så mye å ta seg til. Må jo være stille også. Jeg har andre i huset å ta hensyn til. De sover ikke lett som meg, de andre, men likevel. De trenger ikke våkne selv om jeg er oppe. Men såpass kan jeg si: Det er mye apatisk aktivitet i seine "våkne" nattetimer.

Så langt om lenge blir øyelokkene tunge. Skikkelig også. Men da kan du altså banne på at klokka går mot seks. Da er det ikke vits liksom. For ungene våkner gjerne sånn i halvsyvtiden. Rundt omkring samme tid ringer vekkerklokka hvert tiende minutt. Ikke mitt valg og min ide, men lite å gjøre med. Det bare ER sånn. En av de tingene som bare ER sånn. Da er det gjort på mange måter. Jeg er nemlig lysvåken igjen. Skal jeg nå få sove må jeg gjennom samme "nedsløvingsrunde" på nytt. Det kan for ta en time eller to. Ja, altså en time eller to ETTER at folket har dratt videre for dagen. Dermed går halve dagen til å ta igjen natta. Håpløst.

Men det er sånn det er. Det er mange ting det ikke er så lett å gjøre noe med. Ting som bare ER sånn. De er fastlagte og konstante. Tankene tar man ikke fri fra. Ikke når de presser seg på fra alle kanter til enhver tid. En tar ikke fri fra seg selv.