Drømmer som barn...

Jeg hadde mange drømmer som barn. Denne lille praten med min minste datter fikk meg til å tenke på endel av dem:

"Æ eee så gla i sjokoladesaus. En gang når æ bi voksen skal æ ha det til middag."

Sånne drømmer hadde jeg også- hva skjedde?

Sånn man husker det...

Idag har min minste hatt turdag med barnehagen. Har dratt til Hundbergan hvor det er en sånn liten dyrepark med diverse smådyr som kaniner og høner, der er hester, en spesiell ku, sauer, en geit eller to og ikke minst lama osv osv. Ho gleda seg på forhånd, og skulle jo grille pølser i lavvoen og sånn. Hadde med seg varm saft på temos, og var turklar fra morningen igrunnen.

***
Før jeg huka tak i ho for å dra hjem fra barnehagen spurte jeg ene dama i barnehagen om det hadde vært en fin dag. Jada... blablabla litt om dagen, og dem så no litt film da dem kom tilbake for å slappe litt av før dem gikk ut la ho til i ei bisetning til slutt.


Ja.... så spurte jeg minsta: Har du hatt en koselig dag i dag, lille venn....???
Jaaaada....
Okei? Ka har du gjort da?
Vet du, mamma, vi tok taxi dit. Har du tatt taxi i dag?
Nei, har no ikke det. Har du opplevd noe mer da?
Jaaa, vi så en koselig film...

hehe okei da....

Om forhandlingsgenerasjonen og svenske penga

- Kan ikke vi dra på Metro lekeland?
- hehe Nei!
- Hvorfor ikke det? Været er jo så dårlig, så det er jo en god ide.
- No kom vi akkurat fra ferie, og har brukt masse penger der.
- Jaja, men det var jo svenske penga???

"Æ kainn bake"

Nuvel... alle sannheter har sine modifikasjoner.

Hva tenker du når noen skriver på Facebookstatusen at de har bakt eller "no har jeg trent. ahh så deilig"
Du tenker mest sannsynlig: Det er vertfall ikke den som baker eller trener mest som roper høyest om det på facebook. Det tenker nok langt de fleste. Det tror no jeg.

Her er historien om ho som bakte tross usikker kvalitetssikring før- under- og etter baking.

Jeg vegret meg: Skal jeg virkelig skrive "Æ kainn bake" - et uttrykk som henviser på reklame for halvfabrikatkaker- og la de som måtte lese tenke at: Okei... Der var engangiåret- baksten satt på gjæring? Jeg tok sjangsen og skrev. Æ kainn bake. I full offentlighet på facebook.

I neste øyeblikk kom den helt store angsten for at de som skal å spise de her bakstetingan mine (og leser dette) kanskje tror jeg tror jeg er "råflink" til å bake- noe jeg må tilbakevise fort og med en gang.

Jeg baker sjelden og har nemlig ikke nok øvelse til å være noen "bakstekjerring", og derfor står det om det på FB når jeg først hiver meg til. Godt klemt inne mellom stadige oppdateringer om alt mulig anna unyttig kunnskap om livet til lillee og rosabanden. Akkurat det er jo i aller høyeste grad helt bevisst.

Neste baketanke: Tror de jeg henviser til halvfabrikat? Altså ikke at det er verdens største krise. Har no faktisk bakt og servert de mange mange ganger. Men når jeg no alt tok meg umaken med å lage hele deigen fra bunnen av så vil jeg ikke la det være noen som helst slags tvil om at dette- ja dette- er ekte saker. Heimbakst må vite. Vil ikke ha på meg at det er halvveise greier da.

Tvilen var til stede der jeg stod klar til gjerning.

Jeg bakte storoppskrifta etter mamma. Den man får 80 boller av, etter oppskrifta. Personlig har jeg aldri nådd mer enn makstall på 65, men om det sier mest om meg eller oppskrifta skal stå usagt her og no.

Det ble bollesuppe. Sant å si, jeg KAN ha feilvurdert litt på melet, og et aldri så lite dilemma dukka opp. Jeg tenkte at jeg ikke gidda å måle opp en halv kilo til. oppskrifta sier 2,5 kilo og posene rommer to. Kjedelige greier og jeg er jo kjent som ekspert på slumping...

Alle vet jo at mer mel gjør en deig fastere, men også seigere sånn at bollene blir harde etterpå. Men suppe vil aldri steike seg å bli fine boller, resonerte jeg fort. Jeg hadde på det tidspunket få valg. Mer mel. Bare for å røpe nok en statshemmelighet: Jeg tenker og handler på inn og utpust når jeg er i det hjørnet, sånn som her. Overraskende nok ble deigen fin. Mot alle odds, vil jeg nesten gå så langt som å si.

Jeg startet å bake ut. Denne oppskrifta er spesiell sånn at man hever alt etterpå. Mel på golvet, og mel på buksa og tskjorta. På dette tidspunktet har jeg allerede angret lenge. Jeg er jo effektiv når jeg hiver meg rundt. Hastverk er lastverk- og lastverk kan ha så mange valører. En er å måtte vaske golv og hive alle klær etter en runde baking.

Jeg laga en plate snurringer... to... og så tredje... og sant og si jeg kunne ikke se at deigen hadde minka noe som helst i baljen. Tvertimot. For hver plate var det jammen meg like mye deig tilbake. Snakker meg om "gutten med gullbuksene" Dette var virkelig bokstavelig talt bakebaljen med "80bollers garanti" altså. Har som sagt aldri, og jeg gjentar aldri, fått mer enn 65 maks på den her oppskrifta før. Æresord.

Har laget den ene kanelsnurrepølsa, og hakka opp til små fine snurringer som jeg har satt på steikebrettet. Vel, fine e noe jeg sier kun for at jeg selvsagt kan si nøyaktig hve jeg vil siden alt her foregår pr bokstav. Dønn ærlig så minna dem meg mest om alt anna enn snurringer. De som så litt ut som ekte kanelsnurrer, var mer kanelroser. Og brune roser er jo noe vi alle har positive assosiasjoner til. NOT. Noen var mer som en klepp med litt kanel på. Andre igjen... ja... sånne jeg prøversmaker og smaker som de skal men ellers tier stille om samt håper at alle andre også har en og annen sånn de bare forter seg å spise glovarm.

En ting til om storoppskrifta til mamma. Klokka var no blitt ti på kvelden, og denne skal etterheve i to timer. Jeg angret dypt og hellig på at jeg satte i gang. Har skal det også strøs på perlesukker og pensle. Helst i motsatt rekkefølge altså. Jeg satte pekefingeren mot meg selv, og sa strengt jeg bare har med å holde meg våken og i godt humør enda lenge. Sånn er det med den saken.

Jeg hadde seks brett som skal steikes etter det. Seks. Stappfulle. Måtte lage meg bedre plass på brettene for å presse alle inn disse bollegreiene. Gudbevaremegvel... Itillegg "nerver" jeg litt for at jeg ikke er så skråsikker på at de ser så bra ut at jeg vil servere dem til gjester. Må jeg altså gjennom ny runde med "Æ kainn bake" i morgen?

Velkommen på bollefest torsdag liksom.

Og samtidig som alt dette pågikk tenkte jeg mange andre fine tanker også: Retta en og anna takk til enkelte i min krets:

- Til mamma for å ha gitt meg oppskrifta. Eller okeida, ho putter jeg igrunnen inn overalt hvor det passer så det teller ikke i denne sammenhengen.
-En gammel- no pensjonert- kollega som var ubestritt ekspert på søtbakverk. Ho lærte meg at bollene mine ble tunge for at jeg har "for masse godsaker" i dem som ho sa- altså sukker og margarin. Tenkte at jeg har lært absolutt ingenverdens ting. Det er bollebomber sånn kalorimessig.
- min gode venninne Annicken: Tenkte mest på ho da jeg skulle brette melkepakkene. Vi har glemt at ho skulle lære meg det fiffige brettetrikset ho kunne. Og forøvrig baker ho himmelske boller.
-På Trine, som akkurat har spist kanelsnurrer hos meg- herretter går de under navnet: "as good as it gets hos lillee-bollene"
- På Helen som leste dette på facebook og lo fordi hun kjente seg så igjen. Og må jo ærlig innrømme jeg tenkte på noen snurringer hun har bakt i sin tid som også hadde litt spesiell form til kanelsnurrer å være.
Ja, og jeg tenker på et par- tre menneska til det skal no sies, men stopper der og håper ingen føler seg glemt.

Gleder meg til besøk gjør jeg, men vit at jeg alltid serverer bakst med nerver attåt.

Hilsen ho som aldri blir noe til kjerringemne, herved offentliggjort og antakelig for evig og alltid.