prinsipper

Prinsipper er definert som grunnsetninger. Altså kjernen i noe. Forklarer man ordet på den måten har det nærmest et positivt vedheng.

Livets lære har vist meg noe langt annet om prinsipper. Jeg sier ikke jeg er perfekt og kommet i mål i forhold til å legge av meg snikksnakk om såkalte prinsipper. På langt nær. Men jeg startet som uslipt diamant med mange bastante meninger om ting. Etterhvert har endel blitt rundet av sakte men sikkert. Tilbake står tanken om at prinsipper langt på vei ikke fører med seg spesielt mye bra. Det er ikke utviklende for mennesket selv å stå fast ved sine fastlåste meninger i ett og alt. De er en unnskylding for å slippe å ta tak i ting en bør rokke ved. Få ting i livet er uten bevegelse ene eller andre veien. De hindrer mer enn de løser noe.

Hva er prinsipper annet enn fastlåste urokkelige holdninger? Når har de bare ført bra med seg? Det har lite med kompromiss å gjøre- såpass er sikkert. Det er ikke mye rom for en gi og ta- mentalitet hvis noen kommer trekkende med disse grunnsetningene sine. Da er ting fatlast, avgjort og bestemt. Det forteller motparten at den skal få en solid porsjon med motstand om ønsket dens er motstridene med Prinsippet. De kan altså representere egenskaper ved en viss type menneske. Egenskaper som ikke bare er enkle å forholde seg til for andre.

Prinsipper har mange ganger endret livet til folk, men ikke alltid til det bedre. Det går begge veier. Ikke føles det bra å bli utsatt for en persons urokkelighet. Man føler seg naiv og dum. Du føler du er utsatt for noe som kan minne om ovenfra og ned holdning, og blir fortalt hva som er den rette sti- altså prinsippet. Og like ille er det motsatte altså når man må slå knyttnevne hardt i bordet og avgjøre saken med veto og trekke fram prinsipp-trumfkortet.

Prinsipper er altså grunnsetninger. Men all erfaring viser at grunnsetninger forandrer seg med tid, rom og kultur. Likevel får jeg ikke den følelsen når jeg snakker med folk som har bestemt seg for et prinsipp. De meningene er kommer for å bli.....

Diktet

Jeg sitter å skal skrive det uskrevne dikt.
Det ingen før har skrevet.
Det geniale.
Sette sammen de rette ordene
Få fram nyansen
Stemningen som beveger.

Det ene.
Det store.

Diktet.

Hvor ble det av dem?
Ordene?

Lager meg en skive brød mens jeg venter.
Venter på de store ordene.
Til diktet.
Det.

Jeg maler dagen.

Jeg maler dagen med farger fra livet.
Rødt for lidenskap og temperament.
Blått og lilla for harmoni og ettertanke.
Gult og grønt for missunnelse og sjalusi.
Hvitt for de lyse og rene tankene.
Svart for de mørke og triste tankene.
Og rosa for alle drømmene

Gje meg eit glansbilde

Gje meg eit glansbilde
med englar på.
Englar med raude bollekinn
på rosa skyer.

Eg ska ta vare på det.
Godt vare på det.

Gøyme det i boka som er laga for sånt.
Laga for dei fine glasa bilda.
Dei med englar på.

Du kan eie...

Du kan eie..

Du kan eie ting.
Du kan eie dem alene.

Du kan eie ting,
men ikke minnene bak.

Du kan eie ting,
men ikke meningen bak.

Du kan eie ting,
men ikke sorgen bak.

du kan eie ting-
eie dem alene.

lillee

Dikt

Tikk takk
Tida gjekk
Den snegla seg
Eg gjekk.

Flere rare tanker fra lille meg på jord.

Tid er en rar greie....

Det siste året har vært et langt år som har gått fort.

Livet som risikosport..

Kan tro flytte fjell eller er det bare en floskel vi bruker for å være positiv? Er det egentlg sånn i praksis at det går an å få til å rokke ved ting som virker fastlåst? Er viljen nok til å forandre forutsetninger som er lagt, liksom? Hadde vært fint å visst akkurat det.

Det er jo ikke sånn at man har garantier i livet. Take it or leave it. Man vet ikke hva som er rundt neste sving. Uansett hvor mange forhåndsregler man tar er livet fylt med momenter av usikkerhet. Skal man unngå det så må man mure seg inne, og hvilket liv er det? Er det et liv?

Vi forholder oss til usikkerhet på ulik måte. Noen tar tilfart og satser. Mens andre setter seg ved et bord og beregner kalkylier. Noen av oss vil vite. Noen er sånn at de ikke liker risiko. Vil vite ting litt sikkert og trenger det. Men garantier er det få av i livet. Sats eller la vær. Lar du vær er det en rissiko i seg selv. Vissheten om at du lot vær noe som kunne blitt positivt på en eller annen måte.

Det gjelder å finne balansen mellom å leve livet til det fulle og takle usikkerhet, og det å beholde troen på at tro flytter fjell om viljen er stor nok .