"Kusine"

Nå har jeg hodet fullt av tanker igjen. Og de fleste egner seg ikke på trykk. Ikke nå og ikke her. Men jeg hadde skrivekløe. Men hva skulle jeg skrive om, tenkte jeg. Derfor tok jeg fremmedordboka, slo opp og bestemte meg for å skrive noe om det ordet jeg slo opp på.

Ordet ble kusine:
Fint! For en flaks. Jeg har nemlig flere og vi er veldig spredt i alder. Vi er 7 jenter på morsiden og 4 på farsiden. Jeg vil snakke om de på morsiden. Der er vi spredt fra 16år til 38 år. På morsiden er det flere jeg har på en måte vokst opp sammen med. På farsiden kom første søskenbarn da jeg var stor. Og flere av dem kjenner jeg knaptnok i dag.

Vi på morsiden min hører ofte at vi er så lik. Hver gang vi møtes blir det tatt bilde for å dokumentere og vel vel...joda...litt like er vei kanskje. Men litt ønsker vi å opprettholde fellesskapsfølelsen vi bar på som barn. Da jeg var unge opplevde jeg den som sterk. Vi var familiekjær og var mye sammen når vi hadde muligheten. En gang i året var vi sammen hele tiden. For alle mine tre onkler bosatte seg i nærheten av bestemor og bestefar. Mens vi bodde langt unna.

Når jeg tenker tilbake og og så ser på dagens rollemønster og fordeling oss jentene mellom så er vi som en stor søskenflokk. Vi har bestemte funksjoner. En er stjerna, en er den stille og rolige, en er pliktoppfyllende, en er spirituell, en er rebellen. Vi er høye, små, brede, smale, vi er lyse og mørke, vi har slett hår og vi har fall. Vi er forskjellig og vi er lik. Men det ER noe- er noe som binder oss sammen. Både utseende og et udefinert noe.

"Og hver gang vi møtes har vi det bra. Vi er venna for livet og sånne er gode å ha."
Halvdan Sivertsen.