Skitur med pseudotvillinger

Jeg har to jenter som er tett i alder. Det er 1,5 år mellom dem. Søsken født med såpass kort mellomrom er litt spesielle søsken. De kalles pseudotvillinger. Eller "liksomtvillinger" De er så lik i alder at mange problemstillinger er lik tvillinger født samme dag.

I kjølevannet av dette kan enkelte ting bli litt vanskelig for den eldste. Feks om den yngste lærer ting den eldste egentlig skulle fått til eller mestret bedre i kraft av å være den eldste. Det kan være seg å lære å lese eller å sykle. I dag fikk vi den i fanget da jentene skulle ut å prøve skiene for første gang i år. Begge har like barneski du snører på skoene.

Med stort mot og godt humør ble ski spent på. Mora snakket varmt om hvor artig det er når man faller og hvor god man blir av å dette litt. Med fjoråret frisk i minne tenkte jeg det var lurt å si at man SKAL dette sånn at ingen ga opp og la seg langflat etter først fall. Etterhvert var skiene på. Der stod vi på rekke og rad stilt opp etter alder. En eldste først- etter sterke føringer fra...ja du gjetter riktig...den eldste. Derfra dalte humøret i ekstrem fart....

Jentene måtte gå i hver sin retning. Den yngste med et lurt lite smil om munnen satte ene foten foran den andre og kom seg framover på et vis. Falt i ett. Det skal sies. Og var ikke bare storfornøyd med å dette, men reiste seg både med og uten hjelp og fortsatte. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en liten skitur- i en 3årings perspektiv. Det ble en stor runde på plenen.

Den eldste:
"Åååååå...jeg får ikke til".
"Ok", sa mora. "Dra foten lags bakken så sklir du fremover".
"Nei, det er ikke sånn det skal være for jeg har sett dem går sånn her". (og hoppet mens skiene føk i hver sin retning, og klasket begge stavetupper i bakken . Jenta kom ikke av flekken. Datt så på rompa, men hadde "tegnet og fortalt " såpass klart at jeg skjønte hun hadde sett på skisport på tv og skøyteteknikk)

Hvordan forklare en liten påståelig sjel at man må krype før man går?

"Ååååå, æ ville jo heller gå i den store bakken."
"Men lille venn, du må nesten øve litt på å gå på flaten her først"
"Nei, det vet ikke du!"
(Nei vel, men det gjør altså du, tenkte jeg, men sa det ikke )

Jeg prøvde å godsnakke og sa : "Hør litt på meg. Jeg har tross alt gått litt på ski. Kanskje det ER litt lurt å prøve mamma sitt forslag".
Innimellom holdt hun seg hardt for ørene og sa. "Æ høre ikke, æ høre ikke". Så kom det: "Mikke Mus er en voksne mann. Han er ikke en gutt". "Ehh...hæ? Hvorfor snakke du om han nå?" Svarte jeg litt overrasket over samtalens vendig. "Du sa det. Du sa Mikke Mus var en gutt Og det er han IKKE førr det vet æ". (Og med de ordene skjønte selv jeg at avledning er det langt bedre triks enn å snakke fornuft.)

Men altså sånn parlamenterte vi en stund for hun SKULLE i bakken. Jeg fikk overtalt henne til å ta en mindre bakke. Så jeg bar ski og staver og jenta slentret etter litt molefunken og med en stemme som var alt annet enn storfornøyd.

Nesten på topp i den lille bakken: "Åååå, jeg har så vondt i føttern". (Hvorpå hun la seg ned)
"Ok", sa jeg og satte skiene fra meg kanskje en kort meter fra toppen av den lille bakken.
Nei, hørte jeg en bestemt stemme si og jenta reiste jeg og gikk til topps. "Her skal vi starte!"
Ja, greit nok for meg. Jeg la skiene fra meg sånn at hun hadde stiv kurs i god klaring fra bilen vår som også stod der.
"Nei ikke der- her" ( Halvmeter lenger bort)
"Vil du renne på ski må du nesten komme hit". Etter litt frem og tilbake så kom hun endelig.
Satte skiene på og gikk to skritt ned i bakken for å ta i mot.
"NEI, pass deg så jeg ikke kjører på deg. "
"Jammen, jeg tenkte jeg skulle ta imot deg".
"NEI!"
(sukk, neivel)
Stavtak og en halv meter lenger ned- boms i bakken.

"Skal jeg hjelpe deg opp?"
"NEI! Jeg har bare skipause!!!!!"
"Ok, den varer til jeg har telt til ti for du vet jo ski rimer på ti." (hihi..hun godtok det)

Men så var det feil at det var tråkket i bakken og hun kunne komme til å kræsje med bilen og og og og og....Jeg tok tak i henne bakfra og holdt et godt tak rundt magen og førte henne med bakken. Hun fikk på en måte forsøkt å renne ned. Vel nede var det å godsnakke for å gå videre over plenen.
"NEI! Jeg vil heller gå på veien for der e det is". Isen var jo som all is skal være- glatt.
"Nei, mamma jeg kan jo ikke gå her . Det er for glatt."
" Jeg kan løfte deg opp på plenen igjen hvis du vil?"
"Nei det går ikke for ho lillesøster har bedre ski enn meg."

Og her var selve kjernen uttalt. Hun blir så lei seg og frustrert når hun ikke får til. Det er bare ekstra salt i sårene at lillesøstera klarer seg greit. Når man i tillegg er liten sjel som ikke takler å ikke få til så blir det veldig leit. Alt blir feil, og alt er pyton.

Poenget er at dette er en av mange lignende historier fra vårt hjem. Lillesøster er tidlig ute med motoriske ting. Er utpreget en fysisk jente og gjerne nesten før storesøster i alle sånt. Dette kunne vært histoien om da de fikk sparkesykkel, eller da de lærte å stupe kråke.