Don't say it if you don't mean it.

Don't say it if you don't mean it.
Nemlig for tenk. Bare la det være om du ikke mener det. Bare la meg være. Helt.

Og med "say" mener jeg egentlig ikke bare det å si ting med ord, men det man uttrykker på alle måter. Summen av det man formidler rett og slett.

Jeg har hengt meg litt opp i folk som sier en ting og uttrykker noe annet. Da tenker jeg også på folk som i det ene øyeblikket er koselig og omtenksom og blid og høflig og imøtekommende og trivelig og enkel å forholde seg til, for så å være motsatt neste gang man møtes.

Don't say it if you don't mean it. Bare kutt ut å vær så trivelig oppi trynet på meg om du egentlig ikke mener det. Jeg liker ærlige folk. Jeg syns det er greit å vite hvor jeg har folk. Jeg liker at ting er oversiktlig. Jeg liker å vite hva jeg har å forholde meg til. Jeg liker ikke å bli skuffet. Er du hyggelig, for så å være overlegen og lite meddelsom neste gang man møtes, blir jeg skuffet og usikker. Omtanke gjør at jeg begynner å innbille meg ting. Så la det være om du ikke mener det. La meg være, hører du?!

Stillhet

Stillheten dundrer i ørene på meg.

What's mine

Det som virkelig er mitt kan ikke taes fra meg, og ei eller stjeles.

Det er mitt.

Jeg, en sterk dramaqueen på deltid.

Jordnære meg en dramaqueen? I think not. Jeg har de kjedelige beina godt plantet på jorda. Er roligheten selv der hvor jordvollene ellers rystes. Sterk kvinne med aner fra mange hold slik som fiskarbonden, fjellfolket oppi de store dalene, og også områdene omkring hulderfolkets rike. Jeg er et modig kvinnemenneske fylt med stotisk ro.

Jeje....Det er kun og bare til noe skjer med bilen. Av en eller annen grunn er det noe med bilen som friker meg ut- helt og holdent. Det som for andre virker som en bagatell blåser jeg opp til dimensjoner. Jeg antar det er sånn det må være siden mannfolkene trekker på skuldrene, og smiler litt overbærende og skjevt til meg.

Dekkskifting: Jeg starter minst en måned før å grue meg for perioden rundt at da datoen for når man må eller kan sette på sommer og vinterhjul på bilen. Gruer og gruer, og prøver etter beste evne å booke dette inn blant møter, de formelle samtalene jeg også har hver av de her to periodene, samvær og ikke med ungene osv. Det går ut over helsa og soving det hersens dekkdilemmaet. Det årlige. Dette "to ganger i året"- problemet. Og ja, jeg definerer det som et problem, og ikke ei utfordring som du ser. Faktisk.

Sant og si kan jeg ikke skifte dekk heller. Det er muligens litt flaut og pinglete, til så sterk kvinne å være, men jeg kan altså ikke det. Nervinga blir dessto større. Akkurat her og nå jeg i den delikate situajsonen at dekkene står en plass og bilen en annen med flere kilometers avstand- og veien er dekt med hvitt.

Grunnvollene rystes under mine føtter. Elver trenger igjennom demningen. Hva gjør jeg - hvor går jeg- hvem er jeg uten bil?

Sexglade Karen lå seg gjennom studiene.

En student i USA er betegnet som SEXGLAD, og hadde hyrdestunder med de kjekkeste guttene på skolen hun gikk på. Alfa-hanner var de kalt. Etterpå skrev hun karakter på de utfra utseende, "performance" og ellers om de laget lyder som raping og snorking. Og ikke minst hvor godt hun fikk sove sammen med dem etterpå. Dårlige venninner har sørget for at du og jeg kan lese om henne. Pinlig ja.

Gjorde meg likevel et par tre tanker omkring dette: Ville artikkelen vært like interessant om det var en gutt som skrev karakter på jentene han lå med? I 2010 er jenta kalt SEXGLAD- undrer meg på om seksuallivet hennes er noe mer aktivt og villt enn gjennomsnittet blant jenter på hennes alder pr dags dato.

Min påstand ellers generelt om temaet er at er en jente like opptatt av sex som en gjennomsnittlig gutt- altså slik stereotypen skal ha det til at menn tenker og ønsker omkring sex- så er hun i beste fall altså SEXGLAD. Jeg har hørt langt verre måter å beskrive slike jenter på. Nymfoman feks.

Jeg vet at uttrykket ALFAHAN er brukt i dyreriket. Det levner ingen tvil om hvordan man skal plassere en slik en mann, men likevel... alfahan... Er ikke det å kalle disse mennene i seg selv en karaktergivning? Er det så mye verre at jenta lister opp hva de er gode for som at det er allmenn kjent at disse er av gruppen "alfa-han!?

Sprøtt egentlig- alt hva vi finner oss i at de lager saker av.

En passelig dose sørging

Det er det første året som er det verste, heter det. Det er det vi i vestlige normerer sørgetiden til. Det er det som er allment akseptert hvis en man er glad i er død.

Ett år. Det er lov. Ett år. Det er akkurat passelig. Ikke for mye- og ikke for lite. Ett år.

Ta for guds skyld ikke for deg mer tid enn det tilmålte året.
Livet må gå videre. Det er jo gått et år.

Drømmer som barn...

Jeg hadde mange drømmer som barn. Denne lille praten med min minste datter fikk meg til å tenke på endel av dem:

"Æ eee så gla i sjokoladesaus. En gang når æ bi voksen skal æ ha det til middag."

Sånne drømmer hadde jeg også- hva skjedde?

Sånn man husker det...

Idag har min minste hatt turdag med barnehagen. Har dratt til Hundbergan hvor det er en sånn liten dyrepark med diverse smådyr som kaniner og høner, der er hester, en spesiell ku, sauer, en geit eller to og ikke minst lama osv osv. Ho gleda seg på forhånd, og skulle jo grille pølser i lavvoen og sånn. Hadde med seg varm saft på temos, og var turklar fra morningen igrunnen.

***
Før jeg huka tak i ho for å dra hjem fra barnehagen spurte jeg ene dama i barnehagen om det hadde vært en fin dag. Jada... blablabla litt om dagen, og dem så no litt film da dem kom tilbake for å slappe litt av før dem gikk ut la ho til i ei bisetning til slutt.


Ja.... så spurte jeg minsta: Har du hatt en koselig dag i dag, lille venn....???
Jaaaada....
Okei? Ka har du gjort da?
Vet du, mamma, vi tok taxi dit. Har du tatt taxi i dag?
Nei, har no ikke det. Har du opplevd noe mer da?
Jaaa, vi så en koselig film...

hehe okei da....

Om forhandlingsgenerasjonen og svenske penga

- Kan ikke vi dra på Metro lekeland?
- hehe Nei!
- Hvorfor ikke det? Været er jo så dårlig, så det er jo en god ide.
- No kom vi akkurat fra ferie, og har brukt masse penger der.
- Jaja, men det var jo svenske penga???

"Æ kainn bake"

Nuvel... alle sannheter har sine modifikasjoner.

Hva tenker du når noen skriver på Facebookstatusen at de har bakt eller "no har jeg trent. ahh så deilig"
Du tenker mest sannsynlig: Det er vertfall ikke den som baker eller trener mest som roper høyest om det på facebook. Det tenker nok langt de fleste. Det tror no jeg.

Her er historien om ho som bakte tross usikker kvalitetssikring før- under- og etter baking.

Jeg vegret meg: Skal jeg virkelig skrive "Æ kainn bake" - et uttrykk som henviser på reklame for halvfabrikatkaker- og la de som måtte lese tenke at: Okei... Der var engangiåret- baksten satt på gjæring? Jeg tok sjangsen og skrev. Æ kainn bake. I full offentlighet på facebook.

I neste øyeblikk kom den helt store angsten for at de som skal å spise de her bakstetingan mine (og leser dette) kanskje tror jeg tror jeg er "råflink" til å bake- noe jeg må tilbakevise fort og med en gang.

Jeg baker sjelden og har nemlig ikke nok øvelse til å være noen "bakstekjerring", og derfor står det om det på FB når jeg først hiver meg til. Godt klemt inne mellom stadige oppdateringer om alt mulig anna unyttig kunnskap om livet til lillee og rosabanden. Akkurat det er jo i aller høyeste grad helt bevisst.

Neste baketanke: Tror de jeg henviser til halvfabrikat? Altså ikke at det er verdens største krise. Har no faktisk bakt og servert de mange mange ganger. Men når jeg no alt tok meg umaken med å lage hele deigen fra bunnen av så vil jeg ikke la det være noen som helst slags tvil om at dette- ja dette- er ekte saker. Heimbakst må vite. Vil ikke ha på meg at det er halvveise greier da.

Tvilen var til stede der jeg stod klar til gjerning.

Jeg bakte storoppskrifta etter mamma. Den man får 80 boller av, etter oppskrifta. Personlig har jeg aldri nådd mer enn makstall på 65, men om det sier mest om meg eller oppskrifta skal stå usagt her og no.

Det ble bollesuppe. Sant å si, jeg KAN ha feilvurdert litt på melet, og et aldri så lite dilemma dukka opp. Jeg tenkte at jeg ikke gidda å måle opp en halv kilo til. oppskrifta sier 2,5 kilo og posene rommer to. Kjedelige greier og jeg er jo kjent som ekspert på slumping...

Alle vet jo at mer mel gjør en deig fastere, men også seigere sånn at bollene blir harde etterpå. Men suppe vil aldri steike seg å bli fine boller, resonerte jeg fort. Jeg hadde på det tidspunket få valg. Mer mel. Bare for å røpe nok en statshemmelighet: Jeg tenker og handler på inn og utpust når jeg er i det hjørnet, sånn som her. Overraskende nok ble deigen fin. Mot alle odds, vil jeg nesten gå så langt som å si.

Jeg startet å bake ut. Denne oppskrifta er spesiell sånn at man hever alt etterpå. Mel på golvet, og mel på buksa og tskjorta. På dette tidspunktet har jeg allerede angret lenge. Jeg er jo effektiv når jeg hiver meg rundt. Hastverk er lastverk- og lastverk kan ha så mange valører. En er å måtte vaske golv og hive alle klær etter en runde baking.

Jeg laga en plate snurringer... to... og så tredje... og sant og si jeg kunne ikke se at deigen hadde minka noe som helst i baljen. Tvertimot. For hver plate var det jammen meg like mye deig tilbake. Snakker meg om "gutten med gullbuksene" Dette var virkelig bokstavelig talt bakebaljen med "80bollers garanti" altså. Har som sagt aldri, og jeg gjentar aldri, fått mer enn 65 maks på den her oppskrifta før. Æresord.

Har laget den ene kanelsnurrepølsa, og hakka opp til små fine snurringer som jeg har satt på steikebrettet. Vel, fine e noe jeg sier kun for at jeg selvsagt kan si nøyaktig hve jeg vil siden alt her foregår pr bokstav. Dønn ærlig så minna dem meg mest om alt anna enn snurringer. De som så litt ut som ekte kanelsnurrer, var mer kanelroser. Og brune roser er jo noe vi alle har positive assosiasjoner til. NOT. Noen var mer som en klepp med litt kanel på. Andre igjen... ja... sånne jeg prøversmaker og smaker som de skal men ellers tier stille om samt håper at alle andre også har en og annen sånn de bare forter seg å spise glovarm.

En ting til om storoppskrifta til mamma. Klokka var no blitt ti på kvelden, og denne skal etterheve i to timer. Jeg angret dypt og hellig på at jeg satte i gang. Har skal det også strøs på perlesukker og pensle. Helst i motsatt rekkefølge altså. Jeg satte pekefingeren mot meg selv, og sa strengt jeg bare har med å holde meg våken og i godt humør enda lenge. Sånn er det med den saken.

Jeg hadde seks brett som skal steikes etter det. Seks. Stappfulle. Måtte lage meg bedre plass på brettene for å presse alle inn disse bollegreiene. Gudbevaremegvel... Itillegg "nerver" jeg litt for at jeg ikke er så skråsikker på at de ser så bra ut at jeg vil servere dem til gjester. Må jeg altså gjennom ny runde med "Æ kainn bake" i morgen?

Velkommen på bollefest torsdag liksom.

Og samtidig som alt dette pågikk tenkte jeg mange andre fine tanker også: Retta en og anna takk til enkelte i min krets:

- Til mamma for å ha gitt meg oppskrifta. Eller okeida, ho putter jeg igrunnen inn overalt hvor det passer så det teller ikke i denne sammenhengen.
-En gammel- no pensjonert- kollega som var ubestritt ekspert på søtbakverk. Ho lærte meg at bollene mine ble tunge for at jeg har "for masse godsaker" i dem som ho sa- altså sukker og margarin. Tenkte at jeg har lært absolutt ingenverdens ting. Det er bollebomber sånn kalorimessig.
- min gode venninne Annicken: Tenkte mest på ho da jeg skulle brette melkepakkene. Vi har glemt at ho skulle lære meg det fiffige brettetrikset ho kunne. Og forøvrig baker ho himmelske boller.
-På Trine, som akkurat har spist kanelsnurrer hos meg- herretter går de under navnet: "as good as it gets hos lillee-bollene"
- På Helen som leste dette på facebook og lo fordi hun kjente seg så igjen. Og må jo ærlig innrømme jeg tenkte på noen snurringer hun har bakt i sin tid som også hadde litt spesiell form til kanelsnurrer å være.
Ja, og jeg tenker på et par- tre menneska til det skal no sies, men stopper der og håper ingen føler seg glemt.

Gleder meg til besøk gjør jeg, men vit at jeg alltid serverer bakst med nerver attåt.

Hilsen ho som aldri blir noe til kjerringemne, herved offentliggjort og antakelig for evig og alltid.

Noen menn er som myggstikk

Man vet at man bør holde seg unna å pirke. Den evige pirkinga. Hvor mange ganger i livet har man ikke sittet å pirka og klødd på gamle myggstikk, og fått den sanne, men irriterende kommentaren: Slutt å klø! Men hvordan er det ikke med sånne myggstikk.... man klør og klør.

Det bøkene "menn fra mars og kvinner fra venus" overså

Kvinner, når de møter en mann som er litt potensial i så smir de mens jernet er varmt. Ja, de smir til jernet for lengst er kjølnet og gått kaldt. De glemmer at mannen fortsatt ikke har fått med seg at steinalderen er over for noen år siden. Menn liker å føle de jakter. De liker fortsatt ikke at vi er for tilgjengelig. Kvinner på sin side kunne definitivt gjort seg mer opptatt i startfasen enn de gjør. Men neida, vi rydder timeplanen og er klar som egg til enhver tid.

Menn tror at tid ikke spiller noen rolle. Menn tror deres timing er perfekt uansett hvor lang bestemmelsestid de påberoper seg. Jeg har bare denne uka overvært to tilfeller hvor jeg påstår det motsatte kan bevises. Tror de virkelig at vi hopper når de roper "hopp" etter så lang tid som helst?

Menn bør lære seg "lunketeorien" om de er interessert i jenta. Det gjelder å holde ting varmt med de midlene som i dag finnes. Send koselige sms iløpet av dagen. La henne føle hun er verd å brukt tid og litt penger på. Blir han for stille for tidlig, dabber det fort av fra jenta sin side. Det å gjøre seg interessant med å ikke gi lyd er ingen god ide.

Mye skal være sagt om menn

Mye skal være sagt om mannen. Det skal være sikkert og visst. Igår skrev jeg et langt innlegg som falt ut. Ergo ble jeg visst skikkelig retusjert av Hr Internett. Jaja, overlever det. Men jeg gjør nok et realt, men litt forkortet forsøk. Jeg kom på endel ting da jeg virkelig hørte på teksten i Shania Twain sin sang: That don't impress me much.

Jeg kunne skrevet om menn som lukter deilig mann. Menn med mørk og sexy "ståpelsstemme", eller kosegutter med en trygg og åpen armkrok å krølle seg inntil når man ser en film. Om lite selvhøytidelige menn med glimt i øyet, og en god kommentar på lur. Om hjelpsomme menn, og menn det er fint å søke råd hos både om ting jeg selv ikke mestrer av praktisk arbeid, og snakkekompisen som man kan fritte ut om rasen menn som jo kan være virkelig underlig å forstå seg på for sånne som bla meg.

Nei, det er ikke de mennene jeg skal snakke om. Men for all del, veldig mange menn har en dæsj av noe av det jeg nevner over her. Menn er fine dyr. De er det. Jeg liker menn.

Menn jeg skal snakke om er de som skryter. De som tror de må fortelle om størrelse på lommebok, eller beskrive i detalj prisen alt de har kjøpt eller skal kjøpe av dyre duppeditter. Menn som må kjøpe og skaffe seg masse dyre ting for å føle seg som god nok mann.

Noen menn skryter om alt de har oppnådd. De må vise fram sin glitrende status for å være sterk nok mann. De stoler ikke på at de er mer enn nok i seg selv. De mennene må til det kjedsommelige trekke fram anerkjennelsen de soler seg i.

Enkelte menn må vise at de kan mye dybdekunnskap om et tema. Det kan være feks enten fotball eller bil. Dette snakker og snakker og snakker de om i timesvis uten stopp. Når du forlater dem seint utpå kvelden, så klapper de seg tilfreds på skuldra og mener for ramme alvor at VI har blitt så godt kjent. Når fikk denne mannen vite noe som helst om meg egentlig?

Menn som blir husvarm hjemme hos daten litt for fort, høster heller ikke spesielt mange stjerner i margen. Det er sjelden et sjakktrekk å rape og fise på første date. En annen ting er menn som er tydelig fornøyd med kroppen sin. Og menn ER nokså sikker på seg selv og fortrolig med kroppen sin nesten uansett. Det er ikke som med mange oss jenter som jobber iherdig for å skjule skavankene våre så godt det bare lar seg gjøre og forsøker å pakke oss LITT inn. Neida, og siden de er så strålende fornøyd kan de derfor kan de sprade rundt å vise den fram til alle og enhver som er uheldig å skotte inn vinduet når som helst.

Jeg vet forresten heller ikke om jeg alltid vil vite om at mannen liker å sprade naken rundt hjemme hos seg selv. Da kommer min bedre halvdel, unge frøken fisefin, fram i dagen og lurer på om hun tør sette seg noe sted i sofa til denne mannen.

Hvor er den romantisk mannen blitt av? Har han noengang eksistert mon tro? Enten er menn blåst for enhver form for romantisk gen, eller så er det så påklistra som å sitte å se en glanset amerikansk film. Jeg vil ha en mellomting mellom mannen som går rett på sak uten forspill, og han som deklamerer dårlige egenproduserte dikt med pinlige enderim.

Jeg er ikke opptatt av dyre merkeklær. Overhode ikke og langt derifra. Men kom ikke å tro du kan imponere meg i joggebukse og t-skjorte med firmalogo- selv ikke når firma er ditt eget. Vis meg at du har forsøkt å gjøre det lille du kan for å se okei ut om du mener du er interessert i meg. For det samme kan du vente av meg, nemlig.

Jeg er ikke noe flink til å lage mat. Men jeg klarer nok å røre sammen noe som mannen klarer like. Og vit at jeg merker meg litt om mannen velger å hjelpe meg å ta av bordet eller om han liker full oppvartning. Det er ikke noe sjakktrekk å trekke inn din søte mor akkurat da, nei. Kommentarer som: Jeg setter tallerkenen her så antar jeg du er like flink å trylle den vekk som mon mor er ikke morsom. Ikke i det hele tatt, hører du. Den er sjokkerende. Det er turn off.

Jeg dater ikke mye, og vil heller ikke si at jeg vurderer alle med like kritiske øyne som over her er beskrevet, men dette her er likevel et utdrag fra helt sanne historier. Menn, skjerp dere og vis dere som menn, ikke tullinger!!

That Don't Impress Me Much - Lyrics

Rosa tanker og glansbilder med lubne engler på

"Vikelønn!"
"Vikelønn!"... ropte ho for full hals i en uke, minstejenta mi, som var med både meg og faren å streika uka som har gått.

Årets kommunestreik er over. Jeg, som sikkert mange likesinnede med meg, sitter tilbake litt matt og føler oss litt snytt. Men vi har markert oss. Vi trøster oss med det. Vi har fått vist oss fram som samlet og sterk- det gjenstår bare at ostore arbeidsgiver tar oss på alvor- kanskje med vår kjære regjering i ryggen.

Jeg har sett smil og rørende vilje til å stå til rettferd skje fyllest. Jeg har sett Rake rygger. Og jeg har sett de samme rake ryggene, ja om ikke krumme seg, så sank dem litt sammen utover gårdagen og dagen i dag. Nok en gang avspist med smuler. Med knapper og glansbilder. Og vi snakker ikke om de lubne engleglansbildene denne gangen, nei.

Stemningen utenfor Rådhuset hadde en avventende og påtatt oppstemthet. Jeg tror vi alle stod der med bismaken i munnen allerede da. Ryktet om at streiken var over hadde forlengst nådd oss uten at det ble bekreftet- snarere tvert imot avkreftet fra mikrofonhold.

Hva skjedde? Hva skjedde egentlig bak lukka dører rundt det runde bord?

Jeg tror det er for dyrt for dem å heve lønnen til en så stor lønnsgruppe. Men hvorfor skal ikke utdanning lønne seg kun og bare fordi det er et kvinnedominert yrke? Og skal vi virkelig straffes for at vi er en stor og derav kostbar gruppe? Hvorfor våger de å la være å heve lønnen når de vet hvor mange som skal ut av yrket om kort tid. Spørsmålene man sitter tilbake med er nok en gang mange. Nok en gang. Hver vår- like betenkt.

Vi har markert oss. Vi har det. Og kanskje er det en okei start på en vei som må være lenger enn vi håpet. Varigheten og størrelsen på streiken er historisk. Lærerne har ikke vært sånne som gikk til streik før i 08. Kan hende vi må endre kurs, og vise at vi mener alvor i forhold til likelønnsprinsippet?

Men jeg blir trist. Vemodig. Motløs. Vi er såpass avspist og oversett over så lang tid og så systematisk at et løft i rettferdighetens navn hadde vært mer enn et lønnsløft. Mer enn pengene vi kan handle verdier for. Jeg tror at denne kampen i mye større grad handler om respekt, og å bli sett for dem man er enn kroner og øre. Men skal jeg lønnes med glansbilder vil jeg ha lubne engler som smiler og ser fra skyene med sine rosa kinn.

Tror min del av verden e blitt gal.

Ja. jammen kan det virke sånn.

U2 - With Or Without You

Hvordan går det?

Det evige standardspørsmålet: Hvordan går det?

Jo bra.

Hva forventer du jeg skal si? Sannheten? Forventer du jeg skal svare ærlig? Vil du jeg skal svare hvordan jeg egentlig har det? Tror jeg neppe.

Hvordan har du det?

Jo bra. Har det fint.
Hvordan har du det?

Kjempefint.

Å, så bra da.

En meningsfylt samtale av de virkelig dype og nære.

Men spør du: Hvordan har du det egentlig?
Da knekker jeg sammen og svarer.

Å sørge på tilmålt tid

Jeg leste et sterkt innlegg i et blad. Et intervju med enka etter Steinar Lem. Hun fant kjærligheten kort tid etter at han var borte, og er blitt kritisert for det. Hun sørget offisielt for kort tid. Selv sier hun at hun såklart sørger, men samtidig var heldig å fant kjærligheten og grep livet og sjansen som stod foran henne.

Men hva når sorgen fortsatt er like sterk etter ett år? Hva da?

Folk forventer at man skal ha gått videre når dette første året er over. Men sånn er det ikke alltid. Folk som ikke har opplevd å sørge kan neppe sette seg inn i at en sorg kan være minst like sterk når et drøyt år er gått. Og hvem kan egentlig klandre dem?

Og hvor går grensen for når sorgen tar over? Når folk oppfatter det slik at sterk sorg ikke er normalt? I vår kultur er det sikkert når sorgen går utover dette norske sørgeåret. Jeg tror det er sånn det er. Ofte er.

Jeg vet dessverre at de som tror det tar feil. Sorgen er like sterk nå ett år og en måned etter, og det er fortsatt ikke bikket over grensen for hva som er normalt.

Hvis du vil ha mæ - Halvdan Sivertsen

Bjørn Eidsvåg - Skyfri Himmel

Min første kjærlighet - Jahn Teigen

will young - leave right now *full lyrics*

Dagens andre ordspråk

Kjærlighet kan dø av sannhet og vennskap av løgn.

Dagens ord fra meg

Jeg har mistet motet. Vet ikke hvor jeg skal lete heller.

Historien om de to lysestakene jeg ikke skal ha.

Dette er historien om to lysestaker jeg ikke skal ha. Det er også historien om å være tunglært og nekte å ta et hint.

Jeg fikk en uventet innflytningsgave fra ei venninne. Altså- egentlig var vi ikke venninner da, sånn etter ordets rette forstand, for hun var vel mer nær venn eller familie kan du si. Og egentlig hadde min mor mer kontakt med henne på den tiden. Faren hennes og min mamma var kjærester inndil han døde i 02. Jeg ventet overhode ikke noe innflytningsgave fra henne. Vi har jo alltid hatt mye kontakt, men som sagt hovedsaklig gjennom mamma. Jeg ble kjempeglad og satte veldig stor pris på gaven. Itillegg var det sånne lysestaker på stett som jeg hadde gått å sett på, men ikke syns jeg kunne ta meg råd til. Kuplene var krakelert. Jeg likte dem kjempegodt.


Så kom ei venninne på besøk. Sofaen stod visst for nært vindu der stakene var satt sånn at ungene ikke skulle være uheldig å knuse den. Denne venninnen strakte seg og begge sine lange armer godt ut, trøtt som hun var,og BANG i golvet med den ene. Jaja, ble jo litt lei meg, men hadde tross alt den ene igjen..... en stakket stund..... før jeg selv skubbet den overende, og også den gikk i tusen knas.

Lykkelig kom jeg over likedanne og kjøpte nye. Strengt tatt hadde jeg ikke lenger bruk for dem, siden min mor dessverre gikk bort imellom de har episodene, og jeg arvet lignende staker etter henne. De ser litt anderledes ut riktignok, men jeg ble jo som sagt så glad for dem jeg fikk, og hadde bestemt meg for at de hører til her......så jeg slo til.

Så fikk vi besøk av en uheldig og ivrig liten sjel som jo egentlig bare skulle sette seg i sakkosekken ved bordet der vi satt, men glemte seg litt av og hoppa i sekken istenfor, så .... ja så lysestakene på bordet føk av bordet og i tusen knas. Gudbedre så de knustes å. -begge to. vi kan vel strengt tatt nesten kalle det at de ble pulverisert.

Jaja, jeg på ny handlerunde. Jeg har glemt å legge til at jeg i mellomtiden fant noen med lilla kuppel i adventen som også står framme. Lilla passer inn her hele året. Men jeg hadde jo sett for meg at innflytningsgaven hører til her så..... Denne gangen kjøpte jeg en lik, og en litt større med litt annen form og vridd stett. Kjempefornøyd. Jeg bar en stor pose ut fra butikken, og skulle bre innom damenes lille rom før avgang hjem. Kom litt borti-bittelitt såvidt litt ja- borti veggen idet jeg gikk inn i avlukket, og tenkte med meg selv... Ja vel ja, no skal du jammen meg tro det..... Og gangske riktig, den med vridd stett var knust. Jeje... Skår i gleden- for å si det på den måten.

Så fant jeg jo ut at istedet for å kjøpe enda en ny med vridd stett- som jeg NÅ hadde fått en "hang up" på så skulle jo jeg bytte den som var lik den første... Denne ble liggende noen dager i bilen, for den dagen jeg hadde satt av tid til å svippe i full fart innom butikken for å bytte var det den mega køen der. Posen ble altså liggende noen dager. Inntil en dag jeg midlertidig måtte legge posen med lysestaken i baksetet pga dårlig plass akkurat da i setet foran. Glemte dette helt av- ute av synet ute av sinn som man sier.ja og videre hører det også med at mine små er så himla stolt over at de setter på bilbeltet selv at det gjøres med stor ståhei, og nærmest et rituale nesten daglig. Og her har jo det jeg oppdaget i dag skjedd..... posen med staken har vært i veien for det stolte ritualet deres, og de har jo da sluppet den på golvet- hvorpå selvsagt stetten er knust.

hehe Jeg HAR lært. Jeg kjøper ikke nye denne gangen altså.....

Gode venner

Gode venner stiller opp for hverandre.
Gode venner sier i fra på vegne av deg om du blir urettferdig behandlet.
Gode venner vet om de hemmelige venninnebåndene og kodene.
Gode venner holder seg på rett side i forhold til den berømte streken.

Idag fikk jeg nok en gang bekreftet noe om en venninne. En virkelig god venninne. Som stilte opp for meg. Sa ifra om noe på mine vegne. Jeg er skikkelig rørt og takknemmelig selv om saken er en filleting i en store sammenhengen.

Selv kunne jeg ikke stå opp for meg selv i denne situajsonen. Det er noe med det.... Noen ganger må man bare ti stille og bite tennene sammen. Bare konstantere at enten forblir dette usagt som en kile mellom oss, eller så må noen andre si i fra. Du var modig og sa noe. På mine vegne. Takk. Tusen millioner takk.

Glad for at du er til.

Prisen

Jeg fikk ordene. Og hørte jeg sa noe om at jeg nok skulle klare å holde masken. Så la vi på.

Jeg mente det der og da. Ordene. Mine ord. Visste i mitt stille sinn det var prisen for informasjonen. Ord mot ord.

En stille forståelse oss i mellom. En stille prat om vennskapsbånd og lojalitet.

Det finnes andre ord som skulle vært sagt også. I en annen retning. Ord verd å veie med omhu, men de skulle vært sagt. -uttalt. .

Jeg veier for og imot. For og imot..Prisen. Ordene. Å holde ord kontra å si ifra.

Siste ord er ikke sagt.

Rett og galt venner imellom.

Jeg fikk vite noe i dag som gjorde skillet mellom rett og galt til en vanskelig knivegg å vandre på. Når er det rett i stå opp for seg selv å si ifra at: Du såret meg veldig med dine handlinger! Når er det verd å legge hodet og stoltheten ut på hoggestabben for å hevde selvet? Og hva er det jeg tror jeg kan oppnå? Kan jeg egentlig oppnå noe annet enn å ha sagt det høyt? Fått det ut av hjertet, men hva mer ville stått tilbake? Når får man hevdet seg reelt med å si ifra? Det er nemlig ikke alltid det er hva man oppnår. Tror jeg. Tror man får en tosidig splid. Akkurat her og nå er spilden ensidig. Den er min. Bare min. Er den nødvendig å dele?

Når er det lov å bli lei seg egentlig? Altså, klart har jeg lov å bli lei meg når som helst. Men når er det lov å si høyt at akkurat DETTE gjorde meg veldig såra og nedfor.

Hvor går skillet? Når er to for gode venner til at den ene burde tillate seg det den har gjort? Og er det tidsbegrensing på enkelte ting? Feks at bare det er lang nok tid gått så er historien viska ut. Nok viska ut til å være tilsynelatende ubetydelig.

Venninnekoden står sterkt hevdes det. Men jeg har nok erfaring som tilsier at akkurat det er floksler som ser fint ut i skrift. Intet mer. Men en ting står tilbake- jeg skylder deg ikke å ta hensyn til deg. Aldri. For jeg antar at også min tidslinje er regnet likedan som din?

Når livet slår knockout

Livet har slått knockout på meg- men bare nesten. Jeg dukka - igjen. Ikke en gang har livet nesten slått meg ut, ikke to, ikke tre. Mange. For mange ganger har jeg fått en berømt nesestyver. Midt i planeten. Slått pusten av meg. Gjort meg matt og ute av stand til å handle. Ute av stand til å gjøre noe forskjell om jeg klarte å handle. Ting var ikke opp til meg.

Men hvorfor meg? Ja, jeg tenker det. Hva er det jeg skal være stålsatt til? Hvorfor skal jeg prøves pånytt og pånytt? Er det sånn at man får bare så mye som man tåler, eller er det sånn at jo mer man tåler jo mer må man takle?

Tiltrekker jeg meg dette fordi jeg tenker som et offer? Eller er det sånn at jeg har for lite hjerte? Noen sier at sorg og hjertesmerte utvider hjertet, men fortell meg, hvor stort hjerte behøver jeg å få? Eller evt, var mitt så lite i utgangspunktet?

Det skremmende er at nå er det jammen ikke mye mer som kan taes fra meg.

Jeg sitter tilbake rak i ryggen. Fattet. Klar. Innser jeg er mer tilstede i meg selv enn på mange år. Innser jeg har mer livserfaring enn jeg strengt tatt selv syns jeg burde ha på såpass kort tid. Men jeg er sterk. Veldig sterk tross motgang som møter meg hver gang jeg ser lysglimt jeg er så naiv at jeg tror det skal vare lenge nok til å kjenne varmen. Poff, så velter livet om igjen. Like overraskende hver gang.

Jeg er mer klar i blikket nå. Ser rett på. Det bittelille lysglimtet jeg skimter nå kan jo være noe som varer- en stund. En god stund til og med.

Søndagstur til glede og besvær

Jeg innførte søndagstur på fast basis forrige helg. Jeg tok en prat med jentene om hvordan det blir fremover. Ho eldste var ikke helt overlykkelig over forslaget, men vi "var enig" om at sånn blir det.

Så hadde det seg sånn at vi stod opp til et vanvittig dårlig vær. Ekstremt dårlig. Masse regn etter en god snøperiode. Vått og glatt på veiene. Vi endte med å leke inne hele dagen. På ettermiddagen gikk vi til garasjen. Utenfor huset var det ikke dam, men mer det jeg vil kalle basseng.

Da kom en tørr kommentar: Mamma, jeg tenker du er glad no for at vi ikke gikk tur i sted.

Illusjoner

Jeg har mistet illusjonene mine.
Har du sett dem?
Kan du hjelpe meg å finne dem?

Den jeg er...

The person I am is better than the ghost I were.

I mål

Jeg sitt er å nyter synet av stua mi. Har nok sittet her i et par timer minst. Det føles som jeg er i mål. Stua mi ble så åpen og luftig. Har kan jeg puste, og her kan jeg samtidig ha det lunt og koselig.

Jeg er i mål. Samtidig er det sånn at jeg nekter å vri hodet andre veien, for da ser jeg dørene i gangen som jeg skulle fått malt ferdig.

Bekkenløsning i hodet

Jeg har bekkenløsning i hodet.
Helt sant, jeg har bekkenløsning i hodet. I HODET altså.
Ikke at smertene sitter i hodet.. neida... Og heller ikke at det er innbilt smerte. Eller at jeg går å tror det er vondt pga gammel vane på en måte. Nei, ingenting sånt. Det er høyst reelle "vondter".

Min bekkenløsning sitter i hodet. Det er for meg mer og mer åpenbart. Jeg klarer etterhvert å leve et høyst normalt liv på alle måter så lenge jeg er litt forsiktig og ikke går, står,sitter, ligger, skyver, drar noe, løfter, bærer noe for lenge eller for tungt. Likevel på veldig aktive dager blir hodet lammende tomt sånn helt plutselig. Jeg husker ingenting, og jeg klarer ingenting. Min bekkenløsning sitter i hodet. Jeg føler meg lat når dette fenomenet oppstår. Og jeg føler at jeg ikke strekker til.

Min bekkenløsning sitter i hodet. Det rare er at jeg har oppdaget at det sitter faktisk ikke bare i mitt hode, men i andre sitt også. Og det er gjerne her mye av min utfordring kommer. Jeg ser andre sin reaksjon så tydelig. Det er vantro og skepsisme. Jeg ser jo frisk ut, så hvorfor i alle dager må jeg begrense noe som helst? De vet jo ikke hvor mye paracet som går med, eller hvor mye jeg biter sammen tennene. De ser ikke at jeg på slutten av dagen er totalt tom og kjørt. Utkjørt. Utslitt og på felgen. Min bekkenløsning sitter i andre sitt hode som en enkel løsning. Du må trene.... Du burde gå til fysikalsk behandling.. Har du gjort sånn? Har du prøvd.....? Du må jo ikke ... osv.... Min bekkenløsning sitter i hodet. Et slitent hode som leiter etter ord for å forklare at det ER reelt, og jeg HAR forsøkt om ikke alt, så i allefall stort sett det meste.

Min bekkenløsning sitter i hode. Hodet mitt husker godt hva som gjør vondt og ikke. Hodet mitt gruer seg til å reise seg. Hodet mitt gruer seg til å stå med kjøkkenbenken å lage mat. Hodet mitt gruer seg til å sitte på golvet å hjelpe barn som er avhengig av en voksen som bøyer seg lett. Hodet mitt er trøtt av å gå og å sitte.

Bekkenløsning omfatter hele kroppen, og hele livet, hele tiden og bestandig, og den sitter vel så mye i hodet.

Ungdommens overmot

Ja, ung og ung fru blom. Ungdommens overmot kan forsåvidt ha mange aldre, men handler om å uttale seg kategorisk når man sitt i glasshus uten særlig livserfaring og selvfølt motgang.

Mennesket jeg skal skrive om er like under tretti, og ergo ikke mye yngre enn meg selv. Kaller jo meg selv også ung sån sett. Så denne personen er altså voksen og ung på samme tid. Men jammen er det forskjell på folk. Selv er jeg midt i trettiårene, men må vel kunne påståes å ha såpass med overlast når det gjelder livserfaring etterhvert at jeg noen ganger føler meg som en gammel sjel. Denne jeg skriver om må være i overkant ung noen ganger når vi kommer til erfaring. Det tør jeg påstå. Og ikke minst dette med når man snakker, og når man holder kjeft.

Vi satt mange rundt et bord og snakket og drakk kaffe. Så kom vi inn på trening og holde seg i form, og debatten gikk fort over til om menn eller kvinner holder seg best når man bikker en viss alder osv. Personen gjorde stort nummer av at menn i svømmehallen har mager stort sett alle som en. Og la til: Dem er så dvask, og jeg skjønner ikke at folk får seg til å ta så lite vare på seg selv.

Okei da......Ja, jeg lot den kommentaren stå ukommentert der og da.

Overvekt er altså kun et tegn på forfall? Kan man sitte å være så kategorisk i en alder av 27-28-29? En ting kan jeg si med en gang- overvekt er mye mer kompleks enn som så. Det er feilspising og for lite aktivitet også- ja for all del. Men det kan være sykdom av både fysisk og psykisk art, gener. En overvektig kan være i langt bedre fysisk form enn en tynn person. Det er ingen automatisk direktelinje mellom tykk kropp og dårlig trent. Er forfall bare kropslig? Hva er dårlige holdninger da? Er ikke det også et tegn på manglende vilje til utvikling- ergo forfall?
Og hvorfor skal en skamme seg så over for mange kilo? For at det er et synlig tegn på manglende kontroll liksom? Nei, rett ryggen og skyt ut magen om du føler for det.

Jatakk, begge deler?

Ja takk begge deler.
Eller?

Ja, takk jeg vil, men neitakk så vil jeg ikke likevel. Fram og tilbake er som alltid likelangt.

Bestemme seg er en fin bil i Kina.

Hele landet i arbeid

Vi er blitt late her i landet. Vi har det for bra. Det er for høyt sykefravær. Alt dette serverte både vår kjære konge, og vår kjære statsminster ved årsskiftet. Joda, sykefraværet er alarmerende høyt. Vertfall om statistikken vi får servert er rett framstilt.

NAV har innskrenket sine krav til innsats. Du skal ikke lengre kunne gjemme deg hjemme i lang tid uten å svare for hvem, hva og hvorfor slik at du kan komme deg fort i aktivitet.

I endel bedrifter setter tiltak i gang for å redusere fraværet.

Alt dette er vel å bra- bare noen passer på individet oppi dette systemet. Jeg er for at flest mulig skal komme seg fortest mulig tilbake i aktivitet. Men håper man hører på enkeltindividet, og ikke bare tenker i samfunnsøkonomiske vendinger. Det ringer nemlig noen varselsklokker hos meg ang dette. ..

R.I.P, kjære du.

Du er ikke mere. Jeg har fått en liten melding som sier at du er borte. Borte for alltid.

Jeg har nesten ikke ord. Jeg visste jo du strevde med dine ting, men tydeligvis ikke hvor ille det har vært for deg dette livet ditt. Jeg er lei meg for at jeg ikke strakk til.

Du hadde for mange ting å skyggebokse med og mot. Stakkars, stakkars deg, det ble visst for mye denne gangen. Hva var dråpen som fikk ditt beger til å flyte over min venn?

Det skal en sterk rygg til for å gå et langt liv i motvind. Jeg kan ikke vært sint på deg. Jeg forstår valget ditt også. Forstår det og føler meg trist for at jeg også kunne gjort mer. Jeg kunne gjort en bitteliten forskjell- kanskje? Eller tar jeg feil? Hadde du valgt det samme uansett, du som gikk i dine sko?

Det heter at selvmord er egoistisk. Hvem kan vel motsi det for sterkt? Men den som står midt i det føler oppriktig den har prøvd å gi beskjed. Har prøvd å ikke fått svar. Har prøvd å si det, men ingen tok signalene alvorlig nok når de var sagt bak en spøk etterfulgt av latter. Du skrev til mange du kjenner for en uke eller to siden: Hils og si at jeg enda er i livet. Hvem kunne vite at den setningen hadde en dobbeltbetydning? Eller burde feks jeg forstått det der og da?

Måtte du finne hvile. Måtte du tilgi alle oss som ventet for lenge og var for travel fra der du er nå.

Hvil i fred.
Hvil i fred...

Ser du meg?

Jeg går i sirkler rundt deg. Ubevisst og umerkelig. Listende på en måte, men ikke helt for det er jo vanlig gange. Trår veldig varsomt når du er nær meg. Gjør meg liten og usynlig. men langt der inne i meg selv rommer håpet om å bli sett likevel.

Leiter etter blikket ditt. Øyne som ser langt- inn til meg og lenger enn det. Når blikkene møtes føler jeg meg så nær at jeg nesten kjenner deg. Så nær å føle deg. Vet med ett det som ligger innpakket, men som du ikke skjuler godt nok. Som en gledelås på vei opp. Åpnet for meg.

Ser du meg- ser du forbi meg? Hva er det du ser når du ser? Eller ser du ingenting? Gnagende, jagende, tvilende spørsmål.

Se meg.
se på meg og vik ikke!
Se meg!

Ser du meg?
Ser du forbi meg?
Hva er det du ser når du ser?
på meg?
Eller ser du ingenting?

Jeg gjør meg til.
Ser du det?

Det lyser der du er.
Jeg tror du ser meg.
Men tro er ikke nok. Tro fører til vantro.

SE PÅ MEG NÅR DU SER MEG.
Se meg.
På meg.
Se på meg.
MEG.

DiktET:

De fleste har et dikt de kommer tilbake og tilbake til:

Her er mitt: Halldis Moen Vesaas:

Ord over grind:

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kutte band.

Litt etter litt-prinsippet er blitt min greie. Jeg vet det er lurere og mer effektivt å flytte fokus og kutte tvert- hardt og brutalt. Men jeg skal alltid "fade" ut når jeg avvenner meg med noe.

Idag har vært en sånn dag. En dag hvor jeg tok nok et steg i riktig retning. Denne gangen et kvantesteg.

Hurra for meg. *tørr latter* Bortsett fra at jeg oppsummerer med å drukne meg i selvmedlidenhet. Grumsete sort den der selvmedlidenheten. Best å passe seg så man ikke blir skitten i samme slengen...

Lita tuve velter stort lass

De siste dagene har en liten begivenhet funnet sted. I min nære perifer. En enorm happening for noen. Den lille ellers så fantastiske nyheten utløste noe i meg også.

Gamle minner vellet opp i meg. Gammel grums som vil opp i dagen. Gamle minner jeg håpet var falmet for lengst, men nei.

Gamle bitre minner. Bitterhet jeg trodde jeg hadde bearbeidet og lagt bak meg. Men den er der- høyst levende. Den kjennes og den er vondt. Og de sier at spir svir liksom?

Bitterhet er sjelden pent. Bitterhet er den forbudt følelse, den stygge forkvaklete stebroren som helst skal være låst inne i et kott for bestandig.

Jeg ønsker ikke noe ondt for noen. Ikke egentlig. Ei heller personene involvert i denne situajsonen, men langt langt der inne håper jeg at noen enten husker tilbake visse ting- eller får smake noe av hva jeg har opplevd. Smake den bitre sitronen krydret med saltsmak av tårer. Mange tårer- utløst av noen nær nok men på den andre siden likevel. Sånn at det merkes. Bare bittelitt. Plis liksom...??

Det er stygt å ønske noen vondt, men noen ganger kunne de kanskje trenge og fortjene det? Det er vertfall nokså mennesklig å kjenne på sånne forbudte følelser vil jeg påstå. Det er jo forbudt å gjøre seg til bøddel. Mennesker skal ikke innta en sånn rolle, men den kan være farlig farlig fristende.

Og nå var det rett og slett min tur å tenke og ønske det litt stygge for noen svake øyeblikk.