Livet har slått knockout på meg- men bare nesten. Jeg dukka - igjen. Ikke en gang har livet nesten slått meg ut, ikke to, ikke tre. Mange. For mange ganger har jeg fått en berømt nesestyver. Midt i planeten. Slått pusten av meg. Gjort meg matt og ute av stand til å handle. Ute av stand til å gjøre noe forskjell om jeg klarte å handle. Ting var ikke opp til meg.
Men hvorfor meg? Ja, jeg tenker det. Hva er det jeg skal være stålsatt til? Hvorfor skal jeg prøves pånytt og pånytt? Er det sånn at man får bare så mye som man tåler, eller er det sånn at jo mer man tåler jo mer må man takle?
Tiltrekker jeg meg dette fordi jeg tenker som et offer? Eller er det sånn at jeg har for lite hjerte? Noen sier at sorg og hjertesmerte utvider hjertet, men fortell meg, hvor stort hjerte behøver jeg å få? Eller evt, var mitt så lite i utgangspunktet?
Det skremmende er at nå er det jammen ikke mye mer som kan taes fra meg.
Jeg sitter tilbake rak i ryggen. Fattet. Klar. Innser jeg er mer tilstede i meg selv enn på mange år. Innser jeg har mer livserfaring enn jeg strengt tatt selv syns jeg burde ha på såpass kort tid. Men jeg er sterk. Veldig sterk tross motgang som møter meg hver gang jeg ser lysglimt jeg er så naiv at jeg tror det skal vare lenge nok til å kjenne varmen. Poff, så velter livet om igjen. Like overraskende hver gang.
Jeg er mer klar i blikket nå. Ser rett på. Det bittelille lysglimtet jeg skimter nå kan jo være noe som varer- en stund. En god stund til og med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar