Du er ikke mere. Jeg har fått en liten melding som sier at du er borte. Borte for alltid.
Jeg har nesten ikke ord. Jeg visste jo du strevde med dine ting, men tydeligvis ikke hvor ille det har vært for deg dette livet ditt. Jeg er lei meg for at jeg ikke strakk til.
Du hadde for mange ting å skyggebokse med og mot. Stakkars, stakkars deg, det ble visst for mye denne gangen. Hva var dråpen som fikk ditt beger til å flyte over min venn?
Det skal en sterk rygg til for å gå et langt liv i motvind. Jeg kan ikke vært sint på deg. Jeg forstår valget ditt også. Forstår det og føler meg trist for at jeg også kunne gjort mer. Jeg kunne gjort en bitteliten forskjell- kanskje? Eller tar jeg feil? Hadde du valgt det samme uansett, du som gikk i dine sko?
Det heter at selvmord er egoistisk. Hvem kan vel motsi det for sterkt? Men den som står midt i det føler oppriktig den har prøvd å gi beskjed. Har prøvd å ikke fått svar. Har prøvd å si det, men ingen tok signalene alvorlig nok når de var sagt bak en spøk etterfulgt av latter. Du skrev til mange du kjenner for en uke eller to siden: Hils og si at jeg enda er i livet. Hvem kunne vite at den setningen hadde en dobbeltbetydning? Eller burde feks jeg forstått det der og da?
Måtte du finne hvile. Måtte du tilgi alle oss som ventet for lenge og var for travel fra der du er nå.
Hvil i fred.
Hvil i fred...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar