Jeg leste et sterkt innlegg i et blad. Et intervju med enka etter Steinar Lem. Hun fant kjærligheten kort tid etter at han var borte, og er blitt kritisert for det. Hun sørget offisielt for kort tid. Selv sier hun at hun såklart sørger, men samtidig var heldig å fant kjærligheten og grep livet og sjansen som stod foran henne.
Men hva når sorgen fortsatt er like sterk etter ett år? Hva da?
Folk forventer at man skal ha gått videre når dette første året er over. Men sånn er det ikke alltid. Folk som ikke har opplevd å sørge kan neppe sette seg inn i at en sorg kan være minst like sterk når et drøyt år er gått. Og hvem kan egentlig klandre dem?
Og hvor går grensen for når sorgen tar over? Når folk oppfatter det slik at sterk sorg ikke er normalt? I vår kultur er det sikkert når sorgen går utover dette norske sørgeåret. Jeg tror det er sånn det er. Ofte er.
Jeg vet dessverre at de som tror det tar feil. Sorgen er like sterk nå ett år og en måned etter, og det er fortsatt ikke bikket over grensen for hva som er normalt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar