De siste dagene har en liten begivenhet funnet sted. I min nære perifer. En enorm happening for noen. Den lille ellers så fantastiske nyheten utløste noe i meg også.
Gamle minner vellet opp i meg. Gammel grums som vil opp i dagen. Gamle minner jeg håpet var falmet for lengst, men nei.
Gamle bitre minner. Bitterhet jeg trodde jeg hadde bearbeidet og lagt bak meg. Men den er der- høyst levende. Den kjennes og den er vondt. Og de sier at spir svir liksom?
Bitterhet er sjelden pent. Bitterhet er den forbudt følelse, den stygge forkvaklete stebroren som helst skal være låst inne i et kott for bestandig.
Jeg ønsker ikke noe ondt for noen. Ikke egentlig. Ei heller personene involvert i denne situajsonen, men langt langt der inne håper jeg at noen enten husker tilbake visse ting- eller får smake noe av hva jeg har opplevd. Smake den bitre sitronen krydret med saltsmak av tårer. Mange tårer- utløst av noen nær nok men på den andre siden likevel. Sånn at det merkes. Bare bittelitt. Plis liksom...??
Det er stygt å ønske noen vondt, men noen ganger kunne de kanskje trenge og fortjene det? Det er vertfall nokså mennesklig å kjenne på sånne forbudte følelser vil jeg påstå. Det er jo forbudt å gjøre seg til bøddel. Mennesker skal ikke innta en sånn rolle, men den kan være farlig farlig fristende.
Og nå var det rett og slett min tur å tenke og ønske det litt stygge for noen svake øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar