Jeg fikk vite noe i dag som gjorde skillet mellom rett og galt til en vanskelig knivegg å vandre på. Når er det rett i stå opp for seg selv å si ifra at: Du såret meg veldig med dine handlinger! Når er det verd å legge hodet og stoltheten ut på hoggestabben for å hevde selvet? Og hva er det jeg tror jeg kan oppnå? Kan jeg egentlig oppnå noe annet enn å ha sagt det høyt? Fått det ut av hjertet, men hva mer ville stått tilbake? Når får man hevdet seg reelt med å si ifra? Det er nemlig ikke alltid det er hva man oppnår. Tror jeg. Tror man får en tosidig splid. Akkurat her og nå er spilden ensidig. Den er min. Bare min. Er den nødvendig å dele?
Når er det lov å bli lei seg egentlig? Altså, klart har jeg lov å bli lei meg når som helst. Men når er det lov å si høyt at akkurat DETTE gjorde meg veldig såra og nedfor.
Hvor går skillet? Når er to for gode venner til at den ene burde tillate seg det den har gjort? Og er det tidsbegrensing på enkelte ting? Feks at bare det er lang nok tid gått så er historien viska ut. Nok viska ut til å være tilsynelatende ubetydelig.
Venninnekoden står sterkt hevdes det. Men jeg har nok erfaring som tilsier at akkurat det er floksler som ser fint ut i skrift. Intet mer. Men en ting står tilbake- jeg skylder deg ikke å ta hensyn til deg. Aldri. For jeg antar at også min tidslinje er regnet likedan som din?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar