Jeg er ikke religiøs likevel har ei setning fra en salme dukket opp i tankene de siste dagene: "Han gikk den tunge veien". Riktignok fra en salme om en helt helt annen høytid enn den vi går mot.
Jeg har vært i en merkelig stemning og livssituasjon over en tid nå. Den har gjort at jeg på endel områder ikke kjenner meg selv igjen og at jeg må trø noen nye veier. Trå på stier jeg knapt har satt foten på før. Skremmende, men jeg har nok litt godt av det.
"Han gikk den tunge veien" Det sier noe om tid. Ikke nødvendigvis reell tid, men hvordan man opplever tiden. Det at ting er tøft og vanskelig en periode gjør jo at tiden går forferdelig sakte. Man lengter til bedre tider og ting går sakte, sakte, sakte fremover. Musesteg mot lyset.
Og jeg går musesteg.. Setter en fot foran den andre og går frem. Likevel er stien så glatt at jeg slir bakover innimellom. Men jeg må bare fortsette. Fortsette å gå musesteg til jeg makter å lange ut litt mer enn akkurat nå. Men jeg bør ikke klage så lenge ting går framover.
Det heter så fint at "Tankene mine får du aldri" Jo, det er jo faktisk akkurat det du får. Vær snill og mild. Ta godt vare på dem. Jeg deler dem med deg. Men de er mine. Du bare låner dem av meg. Jeg blottlegger noe av meg selv og mitt til deg- frivillig. Er jeg gal? Neida, ikke gal, ikke sprø og heller ikke vågal. Jeg bare legger for dagen at jeg er noe midt imellom høyst normal og ja kanskje litt smågal likevel pga et hode fullt av rare tanker som spriker i alle retninger. Jeg er meg.
2 kommentarer:
Fin beskrivelse... For det er jo sånn. Det føles som ting går sakte når det er vanskelig. Jeg synes jeg har gått den tunge veien altfor lenge nå, men forhåpentligvis er jeg i bevegelse framover. Det er kanskje lettere å se senere?
Det er nok lys i tunnelen. :)
Ja, sånt ser man gjerne etterpå- sant det. Og det er godt å kjenne på at ting går fremover.
Legg inn en kommentar