Jeg visste ikke at døden kunne kalles vakker. Det kan den. Døden har både melodi og farge. Døden er både fraværet av energi og fornemmelsen av energien som akkurat forsvant. Det er ropet i en tom boks.
Døden kan være mild og sart som et lydtett rom midt i et voldsomt tordenbrak. Døden er stillheten etterpå. Døden bringer med seg en voldsom lettelse samt en takknemlighet for at den etterlot seg en slutt, og en ende på noe.
Døden din kom plutselig, og var på dødens vis endelig. Døden var planlagt, og varslet. Den kom som et sart vindpust gjennom et stille mykt landskap. Bredte over det nakne harde smertefjellet et mykt teppe av bomull og blomster som vaiet i en stille vind.
Døden førte med seg en forandring. Selve livet er også forandring. Ting snur, vrir og endrer seg kontinuerlig og hele tiden. Forandring er kjernen i livet liksom døden.
Døden er å gråte på egne vegne. Døden er å glede seg på vegne av den som fikk slippe. Være glad for at den fikk gå videre. Døden er startskuddet for å oppsummere takknemlighet for tiden man fikk.
Døden markerte muren for en annen oppgave og en annen tilstand.
Dødens forandring i praksis.
Du døde, men du er. Fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar