Å leve dagens siste tabu på tvers av oppdragelsen man fikk.

Jeg er en positiv person. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.
Jeg er en fighter. Det har jeg lært man skal være. Godt oppdratt som man er.

Man skal bite sine tenner sammen og gå videre- om ryggen er krummet eller rett. Gå videre og videre. Sånn skal det være har jeg lært. Godt oppdratt som man er.

Jeg ble fortalt at delt glede var dobbelt glede. Oppdratt i kjærlighet som jeg er. Hvor plasserer man gleden man har alene, den uten andre enn sitt eget hode som selskap? Er det halv glede bare fordi de rundt ikke er lenger? Skal den ensliges aleneglede være dårligere enn annen glede?

Jeg ble oppdratt til å hjelpe andre. Man står opp for sine. Man hjelper sine er hva min oppdragelse har lært meg. Vi er visst alle forskjellig, og tenker ulikt har jeg forstått. Forstå det den som kan om akkurat det der tema da, men enhver får jo stå for sine valg. For all del, holdt jeg på å si. Men sannheten er at ingen klarer seg alene. Det er ikke bare meg som ikke gjør det. Å være alene er ikke bare dem som synlig er alene, men det er en helt annen sak. Jeg ble oppdratt til å bre vinger over den som var uten noen. Den som var alene skulle få være med i varmen. Godt oppdratt som man er.

Samfunnet forteller at man halter er man alene. Den som ingen har lider av et selvforskyldt handikap. Å være alene er nåtidens gapestokk. Nåtidens største tabu. Idag hvor alt er lov, og grensene for hva som er akseptabel levemåte er endret og flyttet så til de grader. Da står ensomheten igjen som eneste tabu kanskje? Da skal det sterke skuldre til for å holde hodet rett, slik at man vet med seg selv at man er god nok også alene. Man over seg på å repetere og huske at verdien til et menneske ikke måles i antall mennesker den fysisk har rundt seg til enhver tid.

Ingen fortalte meg at ensomhet er så til de grader ensomt som det er. Jeg ble oppdratt til å være sosial. Jeg ble ikke oppdratt til alenehet, men her sitter jeg. Alene og ubrukelig, også til å elske og bli elsket.
Ingen ordla seg om hvor utsatt og synlig aleneheten er. Ensomhet er dobbelt bør. Det er to ting; Sorg og alenehet. Den er sår og vanskelig å håndtere for den som har blitt oppdratt sammen med andre.

Ensomhet er ikke konstant sies det, mens tiden langsomt og fort tikker avgårde. Videre og videre, mens man stadig er alene. Godt man er for godt oppdratt til å gi opp.