Utbrenthet.

Utbrenthet er omtalt som en av de nye folkesykdommene. Bondevik var intervjuet rett før nyttår i fjor om temaet. Aldri før har jeg lyttet så intenst til hans ord. Der og da skjønte jeg hvor ekstremt viktig det var at han gikk åpent ut om hvorfor han ikke var på jobb den perioden. Jeg har trodd jeg skjønte det før, men da falt en brikke på plass. Jeg har vært en av de som har slengt litt med leppa. Mente at det der burde han takle som ville bli selveste Statsministeren. Men valget om åpenhet var viktig.

Det var for meg og min del at han gjorde det. Jeg er 1 av 30 000 andre som ble "satt ut" av arbeidsfunksjon pga utbrenthet bare i fjor. Men hans ord var viktig for meg. Jeg er tross alt normal, sa han. Han satt på åpent tv og sa at det jeg opplever er normalt, og det er ikke noen grunn til å se mer ned på seg selv av den grunn. Dette kan skje hvem som helst. Der og da ble jeg plassert som en av mange som ikke taklet presset. Jeg var ikke bare den ene. Det er flere enn meg som føler at de ikke duger. Det er ikke bare lille meg. Selv Kjell Magne Bondevik møtte veggen. Da måtte jo jeg ha lov til det.

Jeg kunne skrevet lange innlegg om hva som gjorde at jeg møtte denne berømte veggen. Men det er til syvende og sist kun og bare sosialpornografi. Jeg vet det er mange årsaker til det. At jeg vet og er bevisst er det viktige. For andre er det bare grøftegraving å finne ut av det.

Men jeg vil fortelle noe om det å gå syk fordi du er sliten. Det er på alle måter så ekstremt vondt. Som sykemeldt er du satt på siden av samfunnet. Du kan ikke brukes til noe. Du må ta en pause, og mye i livet er på vent. Du har ingen valg og du blir tvunget til å puste ut.

Nå er det nye regler ute å går. Ikke lenge etter at en sykemelding er trådt i kraft skal du redegjøre for noe som på fint kalles "restarbeidsevne". En kan si hva en vil. Men det er jammen ikke lett å forklare "restarbeidsevne" når viljen er der, men kroppen har streiket. Hodet er ikke med. Hvordan forklare dette til NAV og arbeidsgiver når du selv ikke ennå har hverken godtatt eller forstått hva som har skjedd med deg? Hadde noe konkret feilt meg så er det lett å skjønne en annens manglende evne til å greie å jobbe. Men når det sitter en tilsynelatende frisk person foran deg. En person som har dykket godt ned i sminkeskrinet for å skjule lilla poser under øynene og den gustne grå huden. En person som har lag erfaring med å smile til verden uansett hvor grått det er på innsiden. Ja, da er det nesten forståelig at det er lett å falle for fristelsen med å være litt fordomsfull til "plager" som mine.

Så har du alle kommentarene fra folk som sikkert egentlig mener det vel. Folk vet ofte ikke hvordan ting er før de har levd det på kroppen. Sånn er det jo. De fleste vil jo sin neste vel. Men slike velmenende kommentarer kan også gjøre vondt, og noen ganger vondt verre. Her følger et lite utvalg:

Savner du ikke kollegaene dine?
*Sukker oppgitt* og kveler lysten til å himle med øyenene. Selvsagt gjør jeg det. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg på jobb. Sympatiske og forståelsesfulle. Folk med humor. Jeg liker dem. Det jeg føler for dem er genuint og oppriktig. Jeg er jo dessuten en selskapssyk, skravlete og sosial person. DET HANDLER IKKE OM DET har jeg lyst å gaule ut.

"Nå kan du jo male og lese."
Og da slo det noen negative tanker inn automatisk. "Jeg burde male og lese. Det burde jeg klare som går hjemme og har så mye tid". Jeg ble jo rådet til å finne på aktiviteter som er lystbetonte. Som gir meg noe. Gir meg glede. Maling og lesing vet jo alle er ting jeg liker å holde på med. Det er ikke noe ved forslaget som tilsier det er negativt ladet. Men for en dønn sliten person som enkelte dager nesten ikke visste om hun orket å kle på seg noe annet enn en joggebukse, så begynner det å kverne. Kverne kverne kverne. "Tenk, lillee, du mestrer ikke å ta tak i å begynne å lese bøker engang. Du kan visst ikke ha det gøy lenger, du."


"Tror du hadde hatt godt av å begynne på igjen."
Hva vet du om det? tenker jeg og bli oppgitt. Har ikke jeg fortalt hva som feiler meg- betrodd meg til nettopp deg? Hvordan kan du komme med noe så ekstremt dumt. Dette tenker jeg, og vil helst enten slenge på røret eller snu på helene å gå. Men da er vi tilbake til det jeg har sagt før. Det man ikke har levd selv, kan man ikke fullt og helt sette seg inn i. Dette har jeg opplevd mange ganger med flere personer jeg egentlig forventet skulle skjønne hva jeg går gjennom. Enten fordi jeg har brukt tid på å forklare det, eller andre grunner til at jeg ville trodd nettopp disse evnet å skjønne denne problematikken.

Og på toppen av de som vil meg vel. Så finnes der folk som ikke vil meg like vel. Også fra den kanten kommer det oppstøt. Sure sådann, som nok har som hensikt å hevde seg selv på en måte.

"Du som går hjemme hele dagen har vel tid."
Da tenker jeg at jaja..du vet stakkars ikke bedre. For det er nok få som har sett med egne øyne at jeg bruker langt mye lenger tid på å gjøre det jeg skal gjøre no enn før. Jeg har kommet meg mye, men ennå trenger jeg mye lenger tid på ting. Jeg har ikke den samme utholdenheten og kapasiteten. Ikke no ennå vertfall. Jeg er nødt å ta på alvor at kroppen har sagt stopp. Har ikke valg denne gangen.

"Hva du gjør hele jævla dagen da? Sitt vel bare på nett!" Det siste konstantert med ettertrykk og en noe tørr latter bak.

Ja, jeg har sittet mye på nett de siste månendene. Jeg har det. Det er ikke sånn at det har gått ut over noen av mine. Av de som trenger meg som mest. Men det å finne den ene tingen som holder hodet over vann er viktig for oss som sliter med det jeg har slitt med i mange månender no. Noen strikker, noen går turer og jeg har sittet i mange timer og skrevet på nett. Diskutert med folk, slarvet med kjentfolk og blogget. Skal jeg skamme meg over at jeg fant nettet som terapi og som "redningsvest"? Er min metode og måte så mye verre enn å sitte å strikke? Det nekter jeg å tro.

Jeg har noen fæle månender bak meg. Og jeg begynner å se lyset i tunellen. Noen kommer seg på kortere tid enn meg. Men alle tilbakemeldingene jeg får er at jeg har fått til enormt mye på kort tid. At jeg er sterk og målrettet. Alle de tingene jeg før trodde om meg selv begynner så smått å komme tilbake til meg. I små rykk og napp. For i kjølevannet av en sånn her smell så mister man all tro på seg selv ned til minste detalj. Alt er som skrevet i sand, men dagen etterpå. Det er borte. Og helt oppriktig trodde jeg aldri jeg skulle klare å komme meg tilbake på jobb. I forrige uke kjente jeg at jeg gleder meg til å starte opp så smått. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle kjenne noensinne igjen. Men altså JEG kjente glede ved tanken. Glede over å jobbe. Jobb betydde nemlig enormt mye for meg før "dette" skjedde. Og da er det så vondt å ikke tro man klarer å komme tilbake. Det var ikke til å holde ut. Hva skulle jeg finne på da? Jeg hadde jo identifisert meg med jobben- hvem skulle jeg da være om jeg ikke kunne gå dit mer?

Det har skjedd så mange tilfeldigheter som har fått noen vesentlige brikker på plass for meg. Kjernebrikker. Og plutselig merker jeg forskjell. Den lille som skal til. Jeg har før skrevet om x-faktoren som endrer på ting. Det er noen sånne x-faktorer som har spilt inn i livet mitt slik at jeg kan gå tilbake til jobben.

Ingen aner hvor takknemmelig jeg er.