Jeg har foran meg en artikkel fra et magasin som sier at ulike forskere har funnet ut og konkludert med at menn snakker like mye som kvinner. Faktisk har de en tendens til å snakke litt mer enn kvinner enn oss i følge denne.
Myten om "the silent man" er altså avkreftet og avlivet med dette.
Det stemmer med mitt inntrykk.
Menn prater og prater og sin største hobby- seg selv. De fyller på i øst og vest dette egoet sitt som fra før er nokså stort. Etterpå klapper de seg tilfreds på skuldra og er overlykkelig over hvor godt VI har blitt kjent. Jaja....
Og hvis jeg forsiktig får inn en kommentar om at : Jeg kan no egentlig ikke så mye om akkurat det der. Hva får dem automatisk til å tro at jeg vil ha et times langt innføringskurs der og da? Merkelig fenomen.
Artikkelen sier at kvinner har mer tilknyttende språk enn menn, og menn bruker et mer påståelig språk. Man kan på mange måter sette likhetstegn mellom påståelig og skrytete, sant? For jeg PÅSTÅR endel menn skryter en god del når de legger ut om seg og sitt liv.
Men jeg må helt tilslutt si: Jeg LIKER menn, og jeg LIKER veldig godt å snakke med dem. Og jeg missliker ikke å bare observere dem heller.....
Det heter så fint at "Tankene mine får du aldri" Jo, det er jo faktisk akkurat det du får. Vær snill og mild. Ta godt vare på dem. Jeg deler dem med deg. Men de er mine. Du bare låner dem av meg. Jeg blottlegger noe av meg selv og mitt til deg- frivillig. Er jeg gal? Neida, ikke gal, ikke sprø og heller ikke vågal. Jeg bare legger for dagen at jeg er noe midt imellom høyst normal og ja kanskje litt smågal likevel pga et hode fullt av rare tanker som spriker i alle retninger. Jeg er meg.
søndag 6. april 2008
Myten om den stille mannen...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar