Ord og ordvalg.

Jeg er levende og genuint opptatt av ord. Allerede som unge begynte jeg å samle på ord. Rare ord, og ord som uttales og sies på samme måte men har mange betydninger. Som ordet vase for eksempel. Vase som i å rote, vase som den greia man setter blomster i.

Jeg husker godt jeg i femårs alderen var fortvilt for jeg kunne så få ord. Far min kunne så mange. Og det er nok ingen tilfeldighet at jeg valgte å speile meg mot akkurat han og ikke feks mamma som jeg tilbragte mer tid sammen med. Han hadde for vane å velge fremmedord for de enkelste ord og uttrykk. Jeg er nok en lightvariant av han på det området. Jeg har fått høre oppigjennom livet at jeg bruker mange fremmedord i dagligtalen. Det er så innebygd i meg så jeg vet ærlig talt ikke om det stemmer. Det får bli opp til andres ører. Men som eksempel husker jeg han snakket om to busselskap som skulle slå seg sammen i byen vi bodde i. Han klarte ikke etter beste evne å komme på noen annen måte å forklare meg det enn fusjon. Langt seinere avslørte jeg at han ikke var så trygg på sine fremmedord som han skulle ha det til. Kombinisasjon er vel en litt mer fritt oversatt variant av å kombinere noe enn han ville likt å innrømme- ja som et eksempel.

Jeg samler på ord. Hva er vel mer naturlig enn å omgi seg med bøker av ulike typer. Jeg pleier å si på tull at jeg har en bokfetishj. Og snart begynner jeg å tro det selv også. Jeg har mange bøker- bøker i ulike størrelser og sjangre. Og ikke minst jeg har opptil flere ulike ordbøker. Best av dem alle er den som forklarer opprinnelsen til diverse ord og uttrykk. Fantistisk bok.

Rart det med ord. Hvordan det å endre på et ord i en sammenheng endrer hele innholdet. Ta feks dum og teit. Sier man det samme om man kaller noen dum eller om man sier personen er teit? For meg er å være teit en litt skrullete handling, mens dum er en egenskap ved et menneske. Å være dum er noe mer bestandig som henger ved en person. Og da har jeg skrellet bort hele diskusjonen omkring hva er å være dum, og når er man normal. bare sånn apropo.

Og ordene som står i ordboka betyr ulike ting utifra dialekt, men også alder, sosial posisjon osv. Jeg har nokså god innsikt i to ulike dialekter. På vestnorsk sier vi: Jeg pleier å kjøre til jobb. Mens i nordnorge sier man: Jeg bruker å kjøre til jobb. Jeg har mange andre eksempel også. Vestlenningen har boss, nordlenningen søppel. Dette syns jeg var så ekkelt da jeg flyttet oppover som 15 åring. For søppel var i mine ører et ekkelt, illeluktende ord jeg ikke greide å venne meg til. Jeg husker det irriterte meg å høre folk kalle bosset for søppel. Men innholdet er jo det samme. Boss lukter like mye metangass som søppel der det godgjør seg på fyllinga.

I samme slengen husker jeg en konkret dialektforskjell som utgjorde en litt teit eller ubehagelig situasjon. Bestemor døde for en drøye ti år siden og dette gikk nokså hard inn på meg. Jeg var bestemorjente og hadde mye med henne å gjøre. Tante og onkel på vestlandet kjente henne også og ringte oss for å kondolere. Så svarte jeg: Ja, det er tragisk. For på nordnorsk dialekt betyr tragisk at noe er veldig leit. Det er helt helt vanlig å bruke den termen om feks sorg. Jeg husker onkel ble litt streng i stemmen og svarte: Nei, tragisk er det ikke. ....Ups.... litt pinlig stillhet og skyndte seg å forklare dialektiske ulikheter. Selv jeg skjønner at tragisk egentlig gjør seg bedre om de store katastrofene enn om et eldre menneske som hadde fått nok. Men dialekt er altså stikkordet.

Ord er herlig.