Jeg leste en dødsannonse her om dagen. Det er en mann jeg kjente til fordi jeg har bekkenløsning. Han var guru i byen vår. Den som kunne mest omkring slik type problematikk. En koselig mann som alltid knyttet det han sa opp mot en historie. En morsom mann. Jeg hadde alltid babyen med når jeg gikk dit, og det utløste gjerne at han fortalte om sine barnebarn og sin familie. Og dette var et tema som tydelig lå hjertet hans nært.
No er han altså død og familien hadde skrevet noe fint om han. Noe som passet så utrolig godt med det inntrykket jeg har av han:
Og når alt er forbi
høres ingenting lenger
ingenting
og det høres
Det heter så fint at "Tankene mine får du aldri" Jo, det er jo faktisk akkurat det du får. Vær snill og mild. Ta godt vare på dem. Jeg deler dem med deg. Men de er mine. Du bare låner dem av meg. Jeg blottlegger noe av meg selv og mitt til deg- frivillig. Er jeg gal? Neida, ikke gal, ikke sprø og heller ikke vågal. Jeg bare legger for dagen at jeg er noe midt imellom høyst normal og ja kanskje litt smågal likevel pga et hode fullt av rare tanker som spriker i alle retninger. Jeg er meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar