prinsipper

Prinsipper er definert som grunnsetninger. Altså kjernen i noe. Forklarer man ordet på den måten har det nærmest et positivt vedheng.

Livets lære har vist meg noe langt annet om prinsipper. Jeg sier ikke jeg er perfekt og kommet i mål i forhold til å legge av meg snikksnakk om såkalte prinsipper. På langt nær. Men jeg startet som uslipt diamant med mange bastante meninger om ting. Etterhvert har endel blitt rundet av sakte men sikkert. Tilbake står tanken om at prinsipper langt på vei ikke fører med seg spesielt mye bra. Det er ikke utviklende for mennesket selv å stå fast ved sine fastlåste meninger i ett og alt. De er en unnskylding for å slippe å ta tak i ting en bør rokke ved. Få ting i livet er uten bevegelse ene eller andre veien. De hindrer mer enn de løser noe.

Hva er prinsipper annet enn fastlåste urokkelige holdninger? Når har de bare ført bra med seg? Det har lite med kompromiss å gjøre- såpass er sikkert. Det er ikke mye rom for en gi og ta- mentalitet hvis noen kommer trekkende med disse grunnsetningene sine. Da er ting fatlast, avgjort og bestemt. Det forteller motparten at den skal få en solid porsjon med motstand om ønsket dens er motstridene med Prinsippet. De kan altså representere egenskaper ved en viss type menneske. Egenskaper som ikke bare er enkle å forholde seg til for andre.

Prinsipper har mange ganger endret livet til folk, men ikke alltid til det bedre. Det går begge veier. Ikke føles det bra å bli utsatt for en persons urokkelighet. Man føler seg naiv og dum. Du føler du er utsatt for noe som kan minne om ovenfra og ned holdning, og blir fortalt hva som er den rette sti- altså prinsippet. Og like ille er det motsatte altså når man må slå knyttnevne hardt i bordet og avgjøre saken med veto og trekke fram prinsipp-trumfkortet.

Prinsipper er altså grunnsetninger. Men all erfaring viser at grunnsetninger forandrer seg med tid, rom og kultur. Likevel får jeg ikke den følelsen når jeg snakker med folk som har bestemt seg for et prinsipp. De meningene er kommer for å bli.....